Veronica mistet moren sin en uke før ny plate

Jeg er sint på Gud

Hun har sunget fra hun måtte stå på stol for å rekke opp til mikrofonen. Nå er det nytt album og jublende kritikker, men det betyr ikke lenger så mye. For Veronica Akselsen (24) har mistet sin kjæreste fan.

Veronica Akselsen mistet sin mor en uke før sin siste plateutgivelse.
Veronica Akselsen mistet sin mor en uke før sin siste plateutgivelse. Foto: Svein Brimi
Sist oppdatert
Veronicas samboer, Atle Lillesveen, har vært en stor støtte for henne i den vanskelige tiden.
Veronicas samboer, Atle Lillesveen, har vært en stor støtte for henne i den vanskelige tiden. Foto: Svein Brimi

- Hun var den beste. Mitt håp er at jeg en dag skal gi til egne barn en tiendedel av det mamma ga oss. Fra henne har jeg så mye, og noen av verdiene har vært skjult. For hver dag ser jeg mer og mer av det hun gjorde for meg.

Gleden over det nye albumet er spettet med sorg. En sorg så fersk at Veronica bare gradvis evner å ta den inn. I september døde moren Mette plutselig av hjerneslag, 49 år gammel. En uke senere slapp Veronica cd-en "Blod og ild." Det ble full jubel og gode terningkast, men at Veronica har funnet sin tone hjelper lite.

- Mamma var den første som fikk høre demoen, hun var så glad og stolt - lyttet og tørket tårer. Jeg lever i en tynn boble nå, vet den vil briste når som helst. Våkner av at jeg gråter av drømmene. Det begynner å gå opp for meg at mamma ikke er lenger.

- Hun var inkluderende, snill, forståelsesfull - en bestevenn. Vi delte hemmeligheter, jeg ringte eller så mamma hver dag, vi shoppet sammen, pratet på Facebook. Og gikk på slankedietter sammen, smiler Veronica.

Hjerneslaget rammet uten forvarsel.

- Jeg så for meg at hun ville våkne redusert, men at hun kunne trene seg opp igjen. Vi hadde håp alle sammen; pappa, mine to søsken, onkel, mormor og morfar. Selv da legene sa det ikke var håp, ga jeg ikke opp.

- Jeg forstår ikke hvordan jeg klarer å leve videre, av og til tenker jeg at jeg ikke har lyst. Troen en klippe, men jeg er sint og føler bitterhet fordi jeg ikke forstår. Hvorfor mamma? Jeg er sint på Gud, men tror det er en mening med alt. Jeg vet at jeg en dag skal møte henne igjen.

Jaget som barn

Jeg håper jeg klarer å gi mine barn en tiendedel av det mamma har gitt oss, sier Veronica.
Jeg håper jeg klarer å gi mine barn en tiendedel av det mamma har gitt oss, sier Veronica. Foto: Svein Brimi

Veronica Akselsen

Veronica Amanda Akselsen debuterte i 2004 med albumet "Fattige var de som først fikk se". Hun er datter av sangeren og predikanten Elias Akselsen. De er av taterslekt og bor begge på Skarnes i Sør-Odal kommune i Hedmark. Vil du lese mer om Veronica kan du søke deg fram til siden hennes på www.facebook.no.

Hun er ung, men Veronica er en veteran både i musikken og i livet. Hun vet mye om fordommer, fiendskap, mobbing og bygdesladder. Hun vet altfor godt hvordan det føles å være uønsket tater, å bli jaget enda en gang. Først da hun var ti år, fikk hun et hjem på Skarnes.

- Vi barna ble slått på skoleveien, vi fikk drapstrusler i posten, ble jaget, hadde ingen venner. Jeg ble en liten pike som ønsket å være usynlig. Først da vi kom til Skarnes for fjorten år siden, slo jeg rot. Her hører jeg hjemme.

I dag bor hun landlig til med forloveden Atle, og med pappa Elias i nærheten.

- Jeg har tilgitt barna, men ikke de voksne. Snakk om "taterpakk" overføres så lett til barn, voksne har et ansvar når de omtaler sine medmennesker. Men jeg forsøker å glemme, for om du henger deg opp i fortiden, har du ingen framtid.

Mamma Mette var 19 år da hun møtte tateren Elias Akselsen, han med stemmen, han som overalt fikk høre: Ta en sang da, Elias!

Veronica var ikke særlig eldre da hun traff sin Atle.

- Mamma traff pappa på dans i Kongsvinger. Han var en reisende, hun ble med. Jeg fant Atle på nettet; vi chattet i en uke, og siden har vi ikke vært fra hverandre.

- Mamma kunne ikke synge, ler Veronica.

- Men hun sang likevel.

Pappas sang

Familien Akselsen hadde botemidler mot sorgene. Det var menigheten Håpet, det var musikk, familiebånd og en tro på morgendagen.

Pappa Elias Akselsen er nok den som har gitt Veronica musikkarven. Men den siste platen hennes er likevel mest til mamma. (arkivfoto)
Pappa Elias Akselsen er nok den som har gitt Veronica musikkarven. Men den siste platen hennes er likevel mest til mamma. (arkivfoto) Foto: Esten Borgos

- Mamma og pappa forsøkte å skåne oss for det vonde.

Elias jobbet som blikkenslager og maler, ferdigheter han hadde lært av sin far. En god handelsmann, beskriver Veronica.

Og en sånn pappa som ringer tjue ganger om dagen. Han er på tråden idet Veronica møter Hjemmet. Er du vel framme? Hvordan har du det?

- Om jeg kommer i skade for å si at jeg ikke føler meg bra, blir jeg nedringt.

Som kolikkbaby var det bare pappas melodier som roet henne. Elias bar og sang.

- Mitt første minne om pappas sang var en dag vi satt i bilen. Jeg var vel en tre-fire år.

- Hør, det er pappa på radioen, sa mamma.

Som syvåring sang hun for menigheten - strakte hals mot den altfor høye mikrofonen.

- En liten bolle i ballkjole, ler Veronica.

Siden har hun stått støtt på scenen, og sjangerene skulle bli mange. To ganger deltok Veronica i den norske Melodi Grand Prix-finalen.

- Musikalsk fant jeg ikke meg selv, selv om GP var moro. Og jeg er sta: Skal stå for produktet. Da kan jeg ikke synge kjærlighetssanger uten mening. Du kan si at jeg er kommet hjem til mine røtter med dette albumet. Jeg har ikke stor selvtillit, men i musikken føler jeg meg trygg. Å synge er å gi av meg selv, jeg føler meg privilegert som kan leve av det.

- Drømmen?

- Å ta verden med storm, ler hun.

- Neida, men å fortsette å leve av musikk. Den er min lederstjerne og den samler meg nå i sorgen. Jeg vet at mamma ønsket dette, albumet er mest for henne. Mitt livsalbum.

Denne saken ble første gang publisert 17/12 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også