Sissel Grana snakker med dyr

Hunden fortalte meg at jeg var gravid!

Labradoren Bonnie satt på et kontor i Moss og snakket med en svensk dyretolk. Hun sa at matmor Sissel ikke hadde vært seg selv i det siste, fordi hun var gravid. En forbløffet Sissel bestemte seg for at hun selv ønsket å snakke med dyrene.

Labradoren Bonnie var den som fikk Sissel til å bli dyretolk. Hunden fortalte en svensk dyretolk at matmor var blitt så sur og grinete fordi hun var gravid.
Labradoren Bonnie var den som fikk Sissel til å bli dyretolk. Hunden fortalte en svensk dyretolk at matmor var blitt så sur og grinete fordi hun var gravid. Foto: Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert

Vil du vite mer?

Sissel Grana (37) har skrevet boken "Dyrekommunikasjon - når dyrene får en stemme", utgitt på Tun Forlag. Hvis du vil vite mer, kan du se på Sissels hjemmeside på adressen www.sigra.no

Sissel Grana har syv års universitetsutdannelse bak seg, og har jobbet som spesialpedagog på en ungdomsskole i Horten. I dag er hun dyretolk på heltid.

Den store forvandlingen skjedde for tre år siden på et kontor i Moss. Sissel hadde bestilt time for hunden sin hos en kvinnelig, svensk dyretolk, nærmest for moro skyld, for å sjekke om det virkelig var mulig å snakke med dyr.

- Jeg var ganske skeptisk til at hun skulle få noe som helst ut av en leken labrador som hun bare hadde fått oppgitt navn og alder på. Men hun satt og skrev så blekket sprutet, og etter 20 minutter så hun opp og kunne fortelle meg hva hunden hadde fortalt henne:

At Bonnie bodde i et hus sammen med meg og matfar og to katter. At vi nettopp hadde byttet ut bilen, "som var så liten som en eske", med en stor bil, "som ikke luktet som oss". Og at jeg hadde forandret meg veldig i det siste, og var blitt sur og vanskelig, fordi jeg var gravid!

Hvordan i all verden kunne Bonnie vite dette? Det var så tidlig i svangerskapet at det ikke var synlig, og vi hadde knapt informert våre nærmeste om det.

Dyr har følelser

- Der og da skjønte jeg for første gang hvor mye dyr forstår, og at de har følelser akkurat som oss. Fra den dagen av fikk jeg et ganske annet syn på dyr, og på mange måter et helt nytt liv. Jeg bestemte meg for å bli dyretolk, jeg også. Og det ble jeg via flere kurs hos denne svenske tolken, pluss at jeg fulgte henne som lærling på 60 av hennes dyrekonsultasjoner, før jeg selv kunne begynne i drømmejobben, med direkte nærkontakt med våre venner - dyrene.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sissel har alltid vært glad i dyr. Hun er utdannet hundetrener og rideinstruktør.
Sissel har alltid vært glad i dyr. Hun er utdannet hundetrener og rideinstruktør. Foto: Privat bilde

Sissel har alltid vært en dyrejente. Som barn passet hun dyr når venninnene passet unger, og som voksen jobbet hun som rideinstruktør og hundetrener.

- Før trodde jeg bare at jeg var litt ekstra flink til å tolke dyrenes kroppsspråk, men nå forstår jeg at jeg allerede den gangen hadde denne spesielle evnen i meg til å kommunisere med dyr, mener Sissel. - Men det er først de siste tre årene at direkte samtaler er kommet i stand, og det er et like stort mysterium for meg som for alle andre.

Sissel tror fenomenet har noe med telepati å gjøre.

- Dyr har tanker og følelser akkurat som oss, og disse tror jeg blir overført til hjernen min og omformet til ord. Jeg tror at kroppen min fungerer som en antenne som både sender og mottar tanker, slik at det blir en lydløs kommunikasjon ut av det. Men å overbevise skeptikerne om at telepati fungerer, er nytteløst. Folk flest tror ikke på dette før de får konkrete bevis.

Ville leve

Selv fikk Sissel et konkret eksempel på at telepati fungerer via den ene katten sin, Baltus.

- Han kom ikke hjem som han pleide. Det gikk to dager, og jeg skjønte at noe var forferdelig galt. Da var det noe som ledet meg direkte til hageboden, som vi hadde gjort kattesikker for at dyrene ikke skulle stikke seg bort der. Ergo skulle ikke Baltus være der. Men det var han. Han var blitt påkjørt og hadde slept seg inn i boden.

Røntgenbildene viste brudd i bakbenet og bekkenet.

- De fleste ville nok avlivet dyret, men jeg tok kontakt med Baltus og spurte om han ville leve. Det ville han så avgjort. Derfor brukte vi 17 000 kroner på dyrlege og fikk ham nesten så god som ny. Det er forresten Baltus som ligger i fanget ditt nå, sier Sissel og peker på den gråhvite kosekatten som ligger og maler som en lavmælt kvern.

Katten Baltus fikk ved en anledning sagt ifra til Sissel at han var blitt påkjørt og hadde krøpet inn i hageboden.
Katten Baltus fikk ved en anledning sagt ifra til Sissel at han var blitt påkjørt og hadde krøpet inn i hageboden. Foto: Foto: Jørn Grønlund

- Hvordan går du frem når dyrene kommer til konsultasjon hos deg?

- Som regel dreier det seg om hunder og katter, og da slipper jeg dem løs i rommet og lar dem gjøre som de vil. Etter en stund kan jeg begynne å snakke med dem. Jeg prater telepatisk med dem i ca. 20 minutter, mens jeg skriver ned det jeg mottar. Det blir som regel fra tre til syv A-4-sider som jeg så overlater til eierne.

Glade gutter

- Kan du snakke med alle slags dyr?

- De fleste kundene mine er naturligvis hester, hunder og katter, men jeg har også snakket med delfin, fisk, fugl og kanin, foruten sau, geit, ku og gris. Jeg har prøvd meg på insekter, men jeg er usikker på akkurat den kontakten. Jeg glemmer aldri en veldig spesiell kanin. Den fortalte meg at den var overlykkelig fordi den hadde det så godt. Den bodde i Oslo sammen med en hund og en katt, og hadde både bur og egen dokasse, men var en glad, frittgående innekanin. Det var så godt for en dyreelsker å høre, for jeg har opplevd å snakke med så mange triste dyr som lever et usselt liv i et bur i et hjørne av en stall.

En gang snakket jeg med to chinchillaer, en søramerikansk gnager med verdens vakreste pels. De fortalte villig vekk om sitt burliv, om hvordan det dundret så ubehagelig i gulvet når de ble sluppet løs og gnagde på ledningene i rommet. Eieren sa det stemte, for han pleide å trampe hardt i parketten når chinchillaene hans drev med denne livsfarlige gnagingen. Men det morsomste var da eieren ba meg fortelle de to chinchillaguttene at de skulle få hver sin dame å bo sammen med. Gutta ble overlykkelige. Etter at de hadde fått den nyheten, ville de ikke snakke om noe annet, så kanskje guttechinchillaer og menneskemenn ikke er så ulike likevel?

Denne saken ble første gang publisert 29/12 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også