Var privat etterforsker i 37 år
Fru Detektivs spennende liv
Mary Reklev (81) har aldri lest en krimroman. Som Norges første kvinnelige privatdetektiv opplevde hun spenning nok. Da boken om hennes liv skulle skrives, måtte det en krimforfatter til.
Mary Reklev kan dette med diskresjon. Da hun pensjonerte seg som privat etterforsker for seks år siden, sørget hun for å slette alle spor.
- Jeg la arkivet mitt i sorte plastsekker, kjørte dem til søppelstasjonen på Grønmo og dro ikke derfra før jeg hadde sett at de hadde brent på åpen varme, forteller Mary. De fysiske bevisene på 37 års etterforskningsarbeid ble tilintetgjort den dagen. Mannen hun hadde delt arbeid og taushetsplikt med, var død. Nå eksisterte minnene bare i hennes eget hode.
- Nettopp derfor er jeg så glad for at denne boken er blitt skrevet. Ikke minst med tanke på barn og barnebarn. Uten å avsløre mine klienter, så forteller den historien om hva jeg har drevet med, sier Mary.
Vi møter henne hjemme på Ullern i Oslo. Hverken leiligheten eller Mary bærer preg av at hun går i sitt toogåttiende år. Innredningen er lys og fresh. Mary ungpikeslank og høyhælt. Også latteren er ung. Bare blikket bærer preg av at hun har levd lenge og sett mye.
- Mary ser alt. Hun leser meg som en bok, sier krimforfatter Ingrid Berglund (43), som har skrevet boken om Marys liv, "Ingen sak for en kvinne" (Kagge forlag), som nylig er kommet ut. Gjennom arbeidet med boken har de unge krimforfatteren og den erfarne privatdetektiven blitt personlige venner.
- Jeg kjenner igjen engasjementet hennes og splittelsen i det å være både selvsikker og usikker. Disse elementene kjennetegner Mary, samt det at hun på godt og vondt ikke har satt grenser for seg selv, sier Ingrid Berglund, kjent for sine krimromaner med psykologen Iselin Normann i rollen som detektiv.
- Jeg involverte meg ofte langt ut over det etterforskerrollen krevde, bekrefter Mary.
- Det var ikke lett å sette sluttstrek når jobben var gjort og klienten som hadde gitt meg oppdraget var fortvilet over resultatet. Med mannen min var det helt motsatt. Han lot seg aldri rive med av følelser. Men vi samarbeidet godt. Alt jeg kan om spaning og etterforskning har jeg lært av ham, sier Mary Josefine Tøvik Reklev, født på Averøya i Møre Romsdal to år etter at den første boken om "Frøken Detektiv" kom ut. Mary har ikke lest noen av dem.
- Faktum er at jeg ikke har lest en eneste krimroman i hele mitt liv.
Med baby på spaning
Da Mary giftet seg med sin andre ektemann, tidligere politimann Gunnar Reklev, var hun 38 år, tannlegesøster og klar for en forandring i livet. I 1966 startet Mary og Gunnar Reklev Oslo Private Etterforskningsbyrå. 40 år gammel fødte hun datteren Maria.
- Maria var med på spaningsoppdrag fra hun var baby. Vi innredet dukkestue til henne bak i bilen og lot som om det var en lek. "Ser du den lille, røde bilen der? Bilen vår er forelsket i den bilen og derfor vil den være i nærheten av den", kunne jeg si, og det syntes hun var spennende. Maria var det perfekte cover. Ingen trodde at en kvinne med et lite barn, eller to småbarnsforeldre på tur, egentlig var to etterforskere på oppdrag.
Mary og Gunnar Reklevs detektivvirksomhet ble mye omtalt i pressen - ikke minst på grunn av Mary. De manglet ikke oppdrag, og sto klare til å rykke ut døgnet rundt. Blant annet etterforsket de tyveriet av Olof Palmes lommebok fra hans suite på Grand Hotel. De passet på Johnny Cash og kona June Carter da turneen førte dem til Oslo, og de søkte opp narkomane barn som var forsvunnet. Jobben førte Mary til alle samfunnslag både i Norge og utenlands. På et hotell i Istanbul ble hun tatt for å være en luksusprostituert. I vinterkalde, nordsvenske Gällivare hadde hun feilberegnet klimaet og måtte bli båret i to meters snø iført lang minkkåpe og sorte lakksko.
- Utroskapssaker utgjorde bortimot halvparten av oppdragene, men vi hadde også mye tyveri, svindel, barnesaker og forsikringssaker.
Mary forteller om mannen som oppsøkte horestrøket som kunde på lille julaften med barnesete i bilen og juletre på taket, og deretter dro hjem til sin høygravide kone.
- Tror du jeg ble forbannet?
God skuespiller
- En annen gang ga en nygift kvinne oss i oppdrag å spane på ektemannen. Hun hadde skjønt at noe var galt da han ikke engang holdt seg hjemme på bryllupsnatten. Tre dager etter bryllupet dro han til Telemark med elskerinnen, en blondine med kyllingknær og spikerlår - det kunne jeg se fra min utkikkspost mens de tok seg en hyrdestund i bilen. Da konen hans fikk rapporten, annullerte hun ekteskapet.
Når Mary Reklev skrudde på sjarmen, lot mange seg forlede. - Ofte måtte jeg spille en rolle for å oppnå tillit og deretter opptre som en Judas for å få saken løst. Det er nå engang slik dette yrket er.
Mary har ofte opplevd at omgivelsene har trodd at hun har levd et glamorøst og spennende liv, eller at hennes funksjon hovedsakelig har bestått å opptre som lokkedue.
- Virkeligheten var som oftest endeløse timer med skygging fra parkerte biler og mørke portrom. Det var hardt arbeid til alle døgnets tider, forteller Mary.
En gang lå hun innrullet i en tepperull på et mørkt og iskaldt loft for å avsløre en antatt elskerinne.
- Det viste seg å være en oppblåsbar dukke. En dag jeg satt i bilen utenfor huset deres og spanet, kom mannen ut på balkongen med en naken "kvinne" i armene som han klemte luften ut av og hang til tørk på rekkverket.
Vold og mystikk var det lite av, selv om det forekom.
- En voldelig sønn av en klient trakk kniv mot meg en gang. En mann jeg hadde avslørt i en forsikringssvindel truet med å kaste syre i ansiktet mitt. Virkelig redd ble jeg først da noen truet med å bortføre datteren min.
Som arbeidsredskap har Mary stort sett bare brukt seg selv og sin gamle, velbrukte kikkert.
- Jeg kunne se veldig søt og uskyldig ut, og det hjalp meg mye. Sannheten er at jeg ikke er snill i det hele tatt, sier hun vennlig og skjenker mer kaffe i skjøre porselenskopper til fotograf, journalist og Ingrid Berglund. Marys biografiskribent ser ikke bort fra at hun kommer til å flette inn elementer fra Marys liv i sin neste krimroman. Det er nok å ta av.
- Når jeg skriver krim, legger jeg vekt på å få det så virkelig som mulig. Da jeg skrev boken om Mary, måtte jeg anstrenge meg for å gjøre virkeligheten så troverdig som mulig.
- Jo da, jeg har hatt et interessant liv. Men jeg skulle ønske at jeg ikke hadde mistet så mange illusjoner underveis, sier Mary. - Intet menneskelig er meg fremmed lenger, det er egentlig litt synd.
Denne saken ble første gang publisert 12/02 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.