Er Bergit Seljes svar på "Snåsamannen"?

Bergit Loen Hatlenes liker det ikke, men like fullt blir hun ofte omtalt som det kvinnelige motsvaret på "Snåsamannen".

LIVSVISDOM: Sjeldne evner og et langt liv med mange slags opplevelser har gjort Bergit til en god meneskekjenner.
LIVSVISDOM: Sjeldne evner og et langt liv med mange slags opplevelser har gjort Bergit til en god meneskekjenner. Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert

Bergit Loen Hatlenes liker det ikke, men like fullt blir hun ofte omtalt som det kvinnelige motsvaret på "Snåsamannen", den gamle healerhøvdingen i Nord-Trøndelag som har vunnet respekt blant så mange. Bergit vil ikke bli sammenlignet med noen, aller minst «Snåsamannen». Ikke desto mindre er det en kjensgjerning at hun gjennom årene har healet hundrevis av mennesker. Det er mange som mener at Bergit har hjulpet dem et bedre liv.

- Jeg er den jeg er født til å være, sier hun i fullt alvor. Til vanlig sitter latteren løst hos den vitale 83-åringen. Selv om hun utfører en gåtefull gjerning, er det ikke noe vagt eller hemmelighetsfullt ved henne. Blikket under den hvite luggen er skarpt og direkte. Ordene triller ut kjappere enn fra en munnrapp tenåring. Tankesprangene gjør byks som en vestlandsk fjellgeit og med jevne mellomrom glimter det til i en vilje av stål. At denne damen besitter mer kraft og krefter enn folk flest, virker ikke usannsynlig. Bergit er kjent for å være både synsk og ha healende krefter.

- De to tingene henger ikke automatisk sammen, understreker hun. - Ofte går det i arv. Synskheten har jeg fra mors familie og healerevnene fra farssiden. Det er mye humbug i min bransje, for eksempel har jeg ingen tro på at healing kan læres på kurs, det må være medfødt. Heller ikke har jeg mye respekt for healere som sier at de ikke forlanger penger, men at folk «kan gi dem noe hvis de ønsker». Maken til tåkeprat! Selv ser jeg på meg selv som en behandler, og som sådan tar jeg honorar, ferdig med det.

Bergits foreldre skjønte tidlig at hun hadde sjeldne evner, men prøvde å dysse det ned.

- Da jeg var cirka ett år gammel, jeg hadde så vidt lært å gå, kom en gammel tante på besøk. «Der er min etterkommer» sa hun i det jeg kom stabbende inn. «Det sier du ikke et ord om!» sa far.

Som barn på gården i Loen så Bergit syner av hendelser som lå frem i tid. Hun kunne fornemme når folk i bygda skulle dø og var i stand til å finne bortkomne gjenstander. «Let bak låven», sa hun. «Se i den øverste skuffen». Ikke sjelden fikk hun rett, men familien ville ikke ha noe oppstuss rundt det. Selv om veslejenta mange ganger følte trang til å legge hendene sine på folk som hadde smerter, gjorde hun det ikke, noe i henne holdt det tilbake. Spesielt bestemoren, som var en ivrig kirkegjenger, mente at det stred mot den kristne tro.

- Jeg tror de gjorde klokt i å overse disse tingene. Jeg var for liten til å forstå rekkevidden av evnene mine, og slapp belastningen av å få oppmerksomhet rundt dem. Det hendte jeg kunne bli skremt av disse synene mine, men jeg følte meg aldri annerledes, jeg trodde alle så det jeg så.

Da Bergit var fire år, fikk moren tuberkulose. Etter å ha vært inn og ut av sanatorier i to år ble hun erklært frisk og sendt hjem. 13HJ15BergitCover192.jpg

- De voksne var glade og lettet, men selv følte jeg at mor kom til å dø fra oss. Tre uker etter hjemkomsten døde hun mens hun sov. Dagen etter viste hun seg for meg på låvebroen. Jeg så henne i en hvit kjole og hørte stemmen hennes inni meg. Hun sa at hun hadde det godt og at jeg ikke skulle sørge. En dag skulle vi møtes igjen, men først måtte jeg leve en god stund. «Jeg er med deg bestandig», sa hun.   

 

Den onde stemoren



Bestemoren trådte nå inn i mammarollen. Hun tok seg godt av jentene, lærte Bergit å sy og innprentet henne at hun måtte lese fadervår hver kveld. Savnet etter moren var sårt, men Bergit holdt det for seg selv.

- Når jeg var lei meg, kjente jeg nærværet til mor, særlig hvis jeg var ute i naturen, og spesielt oppe på fjellet. Slik er det fortsatt, naturen er min «kirke», det er der jeg merker samhørigheten med mor og dette «noe» som er større enn hos selv. Jeg vet ikke hva det er som venter oss, jeg kan ikke se det, men jeg har bevart barnetroen og jeg ber fadervår hver kveld slik jeg lovet bestemor. I kirken føler jeg ikke noe nærvær av Gud, der får jeg bare hodepine.

Tre år etter morens død, døde bestemoren. Nok en gang mistet to småjenter fotfestet. Et par år senere giftet faren seg på ny. Bergit var 11 år da den nye stemoren, et troll av en kjerring, kom til gårds. At unger måtte hjelpe til i gårdsarbeidet i gamle dager var ikke uvanlig, men når det gjaldt Bergit og søsteren, drev stemoren regelrett rovdrift på dem. Lillesøsteren tok igjen med henne, mens Bergit tidde for husfredens skyld. Selv om hun på mange måter var et forsømt barn, var hun også en livlig jente med stor fantasi. Drømmen var å bli sangerinne. På skolen sang hun høyest av alle, men kanskje ikke helt rent.

- Skolelæreren ba meg ta det litt forsiktig i sangtimene, så da bestemte jeg meg for å øve i fjøset i stedet. Jeg stilte meg i et hjørne og stemte i for full hals, og tenk: Da sluttet kuene å spise, de sto bom stille. «Dette går veien!» tenkte jeg og ga på enda litt til. «Nå får du gi deg», sa far til slutt, «ellers får jeg ikke melken ut av kuene». Så der sluttet min sangkarriere.

Bergit og søsteren forlot barndomshjemmet så snart de kunne etter at de var blitt konfirmert. Palma tok jobb som tjenestejente og Bergit flyttet til en tante, der hun hjalp til på gården. Senere begynte hun på en skjortefabrikk i Selje

De overnaturlige evnene holdt hun for seg selv til langt opp i voksen alder. Som 19-åring traff hun den kjekke snekkeren Anders Hatlenes, og ikke lenge etterpå var de gift. Anders ville ikke høre snakk om hverken klarsynthet eller helbredende hender, han trodde bare på det han kunne se og ta på.

- Jeg syntes ikke det gjorde så mye, vi hadde mer enn nok med å etablere oss i voksenlivet.

De første 20 årene av Bergits ekteskap ble en omflakkende tilværelse. Anders måtte reise dit byggeoppdragene fantes. Med etter hvert fire munner å mette flyttet familien fra sted til sted, tidvis måtte de nøye seg med et liv i campingvogn. En periode bodde de i Danmark, senere fulgte noen år på Karmøy før de omsider landet på gården til Anders i Selje. Gjennom årene hadde det sakte og sikkert gått opp for Anders at det nok var noe med disse evnene til kona. Når hun la hendene på de vonde skuldrene hans, forsvant smertene. Når han fulgte hennes råd, viste det seg å være riktig. Etter hvert ble han hennes mest overbeviste tilhenger.

Oppblomstringen av New Age-bevegelsen på 1980- og 1990-tallet, medførte et voldsomt fokus på klarsynte og healere. Alternativmessene florerte og enhver sydde sammen sin egen tro og livsanskuelse. Bergit har aldri latt seg drive med av noen New Age-bølge, til det har hun hatt for mye å gjøre med livet her på jorden; gårdsdrift, mann og barn. I motsetning til Snåsamannen, så hevder hun ikke at hun har fått sine evner fra Gud. Hun knytter dem til naturen, og foretrekker å sammenligne virksomheten sin med indianske og samiske sjamantradisjoner. En viktig inspirasjonskilde for henne har vært den samiske sjamanen Mikkel Gaup.

- Han hadde nærmest magiske krefter og var i stand til å visualisere seg på steder der han egentlig ikke var. Jeg hadde et lærerikt og godt forhold til ham, og selv om han er død, kommuniserer vi fortsatt.

 

Forpliktet til å hjelpe



Først i godt voksen alder, etter å ha drevet gardinutsalg i nærmere 30 år, gjorde Bergit alvor av å praktisere evnene sine for fullt.

- Med slike evner følger det en viss forpliktelse til å hjelpe folk, mener hun.

Anders satte opp et behandlingsbygg til henne på gården, og der har hun mottatt utallige pasienter i årenes løp. Bergit har for lengst mistet tellingen, men mener det er snakk om et firesifret tall.

- Mange er blitt helbredet, mange er blitt bedre og noen har jeg ikke kunnet hjelpe. Jeg garanterer ingen ting, bare at jeg skal gjøre mitt beste.

Bergit har også behandlet pasienter gjennom ukebladet Hjemmets «Healerhjelpen», en artikkelserie som gikk i herværende blad for noen år siden, der leserne fikk tilbud om behandling av Bergit på gården i Selje. Også der var resultatene overveiende positive. Mange ble helt bra. Andre betraktelig mye bedre.

Selv sliter Bergit med vonde knær.

- Knebrusken er helt utslitt, jeg tror noe av grunnen er alt slitet jeg måtte igjennom i barndommen, løpe opp og ned fra stølen med tunge melkespann. Jeg healer meg selv og klarer å ta knekke smertene, men brusken kan jeg ikke få til å vokse ut igjen. Jeg er ingen mirakelkvinne heller.

I behandlingssituasjonen åpner pasientene ofte opp for andre plager enn de rent fysiske som de er kommet for. Mang en betroelse har blitt Bergit til del, og mange er de som har fått oppleve at Bergits jordnære råd har bidratt til å få hverdagen deres på skinner igjen.

- Det har med livserfaring og intuisjon å gjøre, ikke noe overnaturlig med det, sier Bergit. - Den smerten jeg selv har opplevd her i livet gjør at jeg gjenkjenner den i andre og kan gi råd ut fra det. 13HJ15BergitAKS220.jpg

Da boken om Bergits liv skulle skrives, var det kanskje ingen tilfeldighet at det ble forfatter, journalist og sangerinne Anne-Karine Strøm som fikk oppdraget med å skrive Bergits historie. Bergit synes den gir et godt bilde av hennes liv og virke og ikke minst liker hun at forfatteren kan synge. 

- Ja, tenk om jeg hadde kunnet synge som Anne-Karine, sier hun med et muntert blikk under hvitluggen. - Da hadde jeg gladelig byttet bort både klarsynthet og healerevner.

Denne saken ble første gang publisert 08/04 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også