Eivind "Ratiti" Løberg var Norges største barnestjerne
Det var som et eventyr — tross alt
– Med årene er jeg blitt flink til å huske de gode øyeblikkene, og hvor fantastisk heldig jeg var, som fikk reise rundt i Norge og synge, sier Eivind Løberg (47) og mimrer om den gangen han var barnestjerne. Det var ikke bare en glansbildetilværelse.
Alle over 40 år husker nok den lille, sjarmerende gutten med det halvlange håret og søte blikket. Han sang med klokkeklar stemme "Ratiti, ratiti, ratitiiiii". Eivind Løberg var den mest kjente barnestjernen vi hadde på guttesiden, og herjet på samme tid som Anita Hegerland.
- Fra jeg var syv til 13 år ble jeg dyrket. Det er unektelig litt rart å tenke på, sier han nå, mer enn 30 år senere. Vi sitter i Bergen sammen med moren Bjørg, og lillesøsteren Christina (34).
Sistnevnte husker ikke noe fra storebrorens tid som riksyndling, men den gang var familien Løberg et begrep. De besto av en mor og en far og fire barn, som alle var utpreget musikalske. Lille Eivind utmerket seg som sanger og trompetist.
- Per Kolbjørn, som var min første mann, var musikklærer, og han og jeg startet en musikkbarnehage sammen, som alle våre fire barn gikk i. Dette resulterte senere i en elitegruppe for dem med størst talent. I en periode reiste vi rundt på aldershjem og holdt gratisforestillinger med denne gruppen. Etter hvert var det bare våre egne barn igjen, og vi fikk etter hvert honorar for å underholde. Slik begynte snøballen å rulle, oppsummerer Bjørg.
Selv hadde hun vært dansebandvokalist da hun møtte barnas far.
Gjennombruddet kom da en talentspeider hørte Eivind synge, og tipset Erik Bye om ham. Han fikk synge "Ratiti" på fjernsynet, og dermed var det gjort.
- Fem minutter senere ringte Fredrik Friis, som var manageren til Anita Hegerland, og vips, så var Eivind i en slagerfabrikk. Det ble mange plateinnspillinger, smiler mamma Bjørg.
Eivind husker at han sang julesanger og mye annet. LP-titler som "Bestefar superstar", "Nisser, tusser og troll" og "Ratiti - her kommer vi" er blitt minner fra en tid som i dag fortoner seg nesten uvirkelig.
- Jeg gikk på vanlig skole, men hadde samtidig privatlærer. Pappa var av den oppfatning at det ikke var så farlig med karakterene, for jeg var jo en kunstner. Mamma så litt annerledes på det, og jeg husker at de diskuterte disse tingene heftig, forteller han.
Jeg var heldig
De fleste solskinnshistorier har en bakside, og det gjaldt også familien Løbergs. De fremstod som en stor, lykkelig familie, men hadde sine ting å slite med.
- I flere år etter at jeg ble voksen, brukte jeg altfor mye tid på tenke på det som ikke var bra i barndommen. Jeg tror jeg drev folk rundt meg til vanvidd med all selvmedlidenheten, forteller Eivind.
Han bekrefter at faren hadde et alkoholproblem.
- Han levde intenst, for å si det slik, forklarer han, og legger til han helst ønsker å snakke om farens gode sider, for dem var det mange av.
Men noen ganger, da Eivind var ute og lekte med de andre kameratene i den lille bygda Sunndalsøra, var det tungt å bryte opp for å reise ut på spillejobber.
- Selv om jeg elsket å synge og stå på scenen, ble det et pliktløp. Jeg ble så stor at jeg forsto at mye var vanskelig for mamma. Men jeg har sluttet å dvele ved det som var utfordrende. Når jeg tenker tilbake nå, minnes jeg hvor fint vi hadde det som familie. Og jeg ser at jeg var svært privilegert som fikk oppleve så mye spennende og morsomt. Tross alt hadde jeg to foreldre som ga meg kjærlighet og omsorg. De beste minnene jeg har, er fra de gangene vi som familie hadde full klaff med en forestilling, understreker han.
Faren er død, og det som ble gjort, ble gjort. Eivind vil avslutte den dårlige historien. Han understreker at pappaen var en levemann helt til det siste.
- Han hadde et fantastisk humør og var humoristisk og morsom. Han festet for mye, ja, og levde litt i overkant på mange måter, men han var en fin mann, konstaterer han.
Bjørg nikker, men sier at hun en dag ikke klarte mer. Da Eivind var 12 år, forlot hun ektemannen. Hun, som hadde vært sjåfør, kostymemaker og instruktør for familieshowet, hadde fått nok. Hun var sliten.
- Klart det var tøft for mamma. For å si det slik: Jeg ville ikke ha byttet ut faren min med noen i verden, men jeg kunne jo ikke ha vært gift med ham, kommenterer Eivind.
De ler begge to, og legger til at alle ble venner igjen etter bruddet.
Har det bra nå
Da Eivind ble 12-13 år og kom i stemmeskiftet, tok karrieren som barnestjerne slutt, men i alle år siden har han drevet med musikk.
- Kunne jeg bare ha hentet frem litt av den følelsen som jeg hadde den gangen jeg sto og sang Ratiti for tusenvis av mennesker som trampeklappet, ville det ha vært magisk. Slikt opplever jeg ikke igjen. Av og til står jeg på en scene, men ingen ting er i nærheten av det jeg opplevde da. Jeg ble dyrket, og folk rundt meg løftet meg frem. Faktisk levde vi et luksusliv, forteller han.
Bjørg sier at de reiste med privatfly mellom tettsteder og byer i Norge. Eivind fikk bunker med fanbrev fra småjenter. Han vant Rostock-festivalen i Tyskland og var bak scenen med kjente, store skuespillere og artister. Arve Opsahl, Rolf Just Nilsen, Harald Heide Steen og Dizzie Tunes tullet med lille Eivind, og han storkoste seg. Alt dette tenker han på med glede nå.
Eivind er i dag utdannet lektor i musikk og vurderer å ta doktorgraden i stemmeornamentikk.
- Jeg ser ikke lenger på meg selv som en utøver, og higer ikke etter berømmelse eller kjendisstatus. For meg er det et kick å sitte bak scenen og vite at jeg har skrevet musikken, sier han med et smil. Og med det lure blikket som sjarmerte hele Norge på 1970-tallet.
Denne saken ble første gang publisert 21/02 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.