Iben Sandemose mistet sin store kjærlighet
Det kan komme gode ting ut av motgang
– At Trond døde har selvfølgelig vært vanskelig, og tiden etterpå har vært tung. Men døden fører jo også noe godt med seg, sier forfatter og tegner Iben Sandemose (64).
Selv om sorgen har spilt hovedrollen i Iben Sandemoses liv det siste året, er det ingenting hjemme hos henne som avspeiler den vanskelige tiden. Ingenting som forteller om det dype savnet som oppsto da Ibens store kjærlighet, Trond Brænne, døde. Eller om alle de morgenene det var vanskelig å stå opp.
Tvert imot er det en følelse av optimisme som møter oss gjennom sterke farger, vakker kunst og frodige puter i Ibens leilighet i Oslo.
Bare de karakteristiske, sørgmodige øynene hennes minner oss om at denne kvinnen har fått noen drøye doser motgang. Først fikk hun en kreftdiagnose, som en sterk påminnelse om hvor skjørt livet kan være. Med den ble Iben for første gang nødt til å sette seg selv først. Hun måtte lære å ta hensyn til seg selv og konsentrere seg om å overleve.
- Jeg var så redd, så fryktelig redd. Men man kan jo ikke holde på sånn. Du er nødt til å ta tak i livet igjen, og på Ullevål sykehus var de fantastiske. Jeg hadde min egen sykepleier, hun hadde rødt hår og fregner, og hun fikk meg inn igjen på riktig spor, sier Iben Sandemose.
Hun sitter i hjørnesofaen i den ene av tre store stuer. Sofaen har hun bygget selv. Som spisebordet og bordet. På veggene henger en blåmalt øks, et brekkjern og en sag.
- Fra min tid som sløydlærer, smiler hun.
Det utenkelige
Tiden med cellegiftkurer, operasjon og frykt for å dø, var kanskje en nødvendig styrkeprøve for det utenkelige som skulle komme. En uke etter at Iben ble friskmeldt av legene, døde Trond brått og uventet av en kraftig hjerneblødning.
- Det hadde vært et opprivende år. I tillegg til at jeg var syk, ble hele loftet og flere leiligheter i bygården jeg bor i, totalskadet av brann. Vi måtte flytte ut og bo hos venner i flere måneder, forteller Iben.
- Hvis noen hadde fortalt meg at jeg i løpet av ti måneder skulle få kreft, miste store verdier i en brann, og at både Trond og pappa kom til å dø - så hadde jeg ikke trodd det ville være mulig å komme over det. Men du må til slutt ta et valg om å komme deg videre, sier hun.
Iben Sandemose er glad for at hun har et utøvende yrke der hun kan få utløp for mange av følelsene sine. Sorgen gjorde henne produktiv, og i år har hun blant annet laget sin årlige kalender - den 24. i rekken.
- I fjor var den sort og het «Sorg, savn og sammensurium». I år har jeg laget en kalender om «Glede».
Iben Sandemose henter nettbrettet sitt og viser frem bildene til kalenderen. Figurene hennes står alle sammen på et stupebrett. De har forskjellige ansiktsuttrykk og fasonger. Men de varsler alle sammen en ny tid, en ny start, nye forventninger og muligheter. Skal de hoppe i avgrunnen, eller skal de hoppe ut i alle de nye mulighetene store livsendringer gir.
Etter døden
Iben er overbevist om at det er noe mer enn det livet vi lever på jorden. Og hun føler hun stadig får bevis på at noen passer på henne.
- Jeg liker å tro. Om det er en Gud eller noe annet, jeg vet ikke - men jeg tror det er noe etterpå. Og jeg synes jeg får små tegn. Her forleden, jeg visste ikke hva klokken var, eller hva jeg ville få høre, men jeg skrudde på radioen, forteller Iben, som i samme øyeblikk hørte Tronds stemme gjennom rommet. Han leste fra «Et annet liv» av Per Olov Enquist - i arkivopptak på NRK.
- Setningen kom akkurat da jeg skrudde på radioen. Jeg hørte Trond si: «Før eller siden må man ta ansvar for livet sitt. Jeg gjør det i natt.» Det var fantastisk.
Venner og lister
Hver eneste dag skriver Iben en liten historie og tegner en tegning til. Hver eneste dag ringer en venninne klokken syv om morgenen og prater med henne til hun er ute av sengen og har kommet seg på badet. Og hver dag lager Iben lister over hva hun skal gjøre - små mål som blir krysset av etter hvert som de er unnagjort.
- Det hjelper å ha lister. Jeg gleder meg over alt jeg får krysset av. Og jeg gleder meg over at jeg har så fantastiske venner som jeg faktisk har.
Iben har deltatt i sorggruppe, endret kostvaner og forsøker å stresse mindre enn før - prosesser som skulle gjøre det lettere å gå videre. Men den viktigste prosessen har vært å styre egne tanker fra destruktive til konstruktive og positive.
- En kunstner har nok en evne til å trekke med seg de mørke sidene i større grad enn mange andre. Jeg har hatt et godt liv, men jeg har aldri et sekund tenkt at livet mitt har vært rosenrødt, sier Iben, som finner stor trøst i å lese om andre som opplever lignende ting som henne selv.
Det er trøst i å se at de takler det - at de klarer å gå videre og får smaken på livet igjen.
- Det kan tross alt komme gode ting ut av motgang. Brannen i gården har gjort at vi som bor her, har fått et nært og godt forhold. Etter at Trond døde har jeg dessuten bare meg selv å stole på, sier Iben Sandemose, som aldri har tenkt at det var urettferdig at samboeren døde.
- Noen har korte liv, andre har lange. Men uansett, så lever vi jo et helt liv. Jeg ser for meg at jeg skal få et godt liv, men akkurat nå prøver jeg å være akkurat her jeg er, og konsentrerer meg om nuet.
Skrev barnebok
Iben Sandemose er en anerkjent billedkunstner, forfatter og tegner. Hun er barnebarn av Aksel Sandemose og datteren til oppfinneren Bjarne Sandemose, som blant annet bygget Il Tempo Gigante for Ivo Caprino. Hennes sønn Mikkel Sandemose, er filmregissør.
- Jeg drømte om å bli arkitekt eller kirurg, utdannet meg til lærer og endte opp som kunstner. Jeg har hatt stor glede av å kunne skrive og tegne, og å få utløp for følelsene mine gjennom kunsten. Jeg har nylig skrevet en ny «Fiat og Farmor-bok» om hva som skjer når noen dør. Filippa - barnebarnet mitt, som nå er 15 år - var så glad i Trond. Jeg tenkte det kunne være en fin avslutning, også for Trond sin del.
Den nyeste boken i serien heter "Fiat & Farmor og den hvite løven". Det er Filippa som er Fiat i Ibens barnebøker. Farmor er Iben selv. I boken drar de to blant annet på kafé og spiser kake sammen med Farfar som har blitt til aske, og ligger i en urne. Det gjorde Iben og barnebarnet i virkeligheten også.
- Livet med Trond har lært meg masse og har bidratt til at jeg er den jeg er. Det har vært en tung vei å komme hit jeg er i dag, men nå tør jeg å drømme om kjærligheten igjen.
Denne saken ble første gang publisert 10/11 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.