Guri åpnet hjemmet sitt for to rumenske tiggere
Det har aldri falt meg inn å være redd
Elena og mannen Gheorghe fra Romania bodde under broen på Sinsenkrysset. Men så ble Elena venn med Guri Riksaasen. Det forandret livet for alle tre.
Ved siden av seg i den hyggelige leiligheten på Holmlia, øst i Oslo, sitter Elena Gheorghe (56) og mannen Gheorghe Dimitru (57), begge to fra Romania. De to tigger på gaten i Oslo.
- Jeg så Elena sitte med koppen sin utenfor kontoret der jeg jobber. Hver dag lot jeg være å se på henne, forteller Guri.
- Elena hadde imidlertid sett meg. Folk på gata kjenner igjen menneskene som går forbi dem hver dag. Men jeg ga aldri penger. Jeg tenkte at jeg ikke kan hjelpe alle. Dessuten var jeg medlem av Amnesty, og det fikk være nok. Men jeg hjalp i virkeligheten ingen, selv om jeg kunne. Jeg likte ikke den jeg hadde blitt, forteller hun.
Guri bestemte seg derfor for å legge en mynt i Elenas kopp.
- Da kysset Elena hånden min. Jeg har aldri likt dette med å bli kysset på hånden. Så jeg kysset henne tilbake på hånden.
De to kom i snakk. Et varmt og uvanlig vennskap vokste frem mellom dem.
Nærhet og varme
Etter det første møtet, begynte Guri å slenge en mynt i koppen. Og småprate litt. En dag spurte Elena om Guri hadde sokker. Hun frøs nemlig på bena. Guri dro hjem og lette. Og fant mange par. Og et pledd. Dette ga hun fra seg, sammen med andre gjenstander paret trengte. Men vennskapet handlet ikke om at Guri tilrettela for Elena. Det handlet like mye om at Elena ga varme og medmenneskelighet tilbake. Hun klemte og kysset. Trøstet og klappet da Guri var syk.
- Elena er så nær og har en varme jeg har lengtet etter hele livet. Jeg trenger nærheten og omsorgen hennes, sier Guri.
Ja, Elena krysser gjerne intimitetsgrenser, og gir folk et smask på pannen, på kinnet - steder hvor det ikke er helt vanlig at nordmenn kysser, med mindre man er kjærester eller nær familie.
En dag ble Guri med ekteparet hjem. Hjemmet deres var under broen i trafikkmaskinen i Sinsenkrysset i Oslo. Her dundrer trafikken inn til byen fra flere retninger, t-banene suser og trikken rister gjennom krysset.
- Her bodde de. Jeg kunne ikke tro at det var min egen by. Det er nesten absurd. Men de menneskene som bodde her, hadde stelt i stand for kvelden. Puter og pledd var lagt pent oppå kartongflak. Det så nesten ut som hotellsenger. Et sted lå det en mann og leste på "sengen".
I fjor bestemte Oslo kommune seg for å innføre forbud mot å sove ute. Det betyr at hvis du blir tatt for å sove ute, så får du bot. Kan folk ikke betale den, risikerer de fengsel. Røde Kors tilbyr akuttovernattingsplasser, men har ikke nok plasser til alle som trenger det. Tildelingen skjer ved loddtrekning, kommer det frem på Røde Kors’ nettsider.
- For vår del betød dette at hvis Elena og Gheorghe skulle besøke meg etter jobb, risikerte de å miste plassene på herberget. Jeg synes det ble uholdbart. Skulle jeg liksom ligge her i min trygge seng, og så skulle de gå rundt å lete etter et sted de kunne sove, og kanskje bli jaget, sier Guri.
Tiggerne flytter inn
I mai i år flyttet Elena og Gheorghe inn i Guris fireromsleilighet på Holmlia.
- Da jeg våknet neste morgen, tenkte jeg: "Hva har jeg gjort nå?"
Men det var ingenting å bekymre seg for.
- Vi lever parallelle liv. De står opp og går på jobb om morgenen, og det gjør jeg også. Det merkes at det er flere å fordele husarbeidet på, sier Guri, som er alenemor til tre barn, Jakob (20), Anna (13) og Per (9).
- Nå har jeg mer tid til å sitte på verandaen om kvelden. Det gjør vi sammen. Vi prater, koser oss og nyter stillheten fra balkongen min.
Men barna syntes det var litt rart å plutselig dele hjemmet sitt med to nye mennesker.
- Vi fikk mange spørsmål. Noen syntes det var rart. Nå har vi blitt vant til det, forteller Anna.
Da Guri reiste på ferie, overlot hun leilighet med nøkler og postkasse til paret.
- Stolte du virkelig på at de ikke stjal fra leiligheten?
- Det falt meg ikke inn at de skulle gjøre det. Og da jeg kom hjem, var det strøkent her.
For Elena elsker å stelle hjemme. Hun står opp tidlig, før alle andre. Da rydder hun og forbereder frokost.
- Elena har helt andre standarder enn det jeg har. Hun lager tellekanter på alt hun legger inn i skapet. Det er første gang jeg har det sånn hjemme.
Minstemann Per får hjelp med å re sengen.
- Elena er utrolig flink til å re senger. Hun får sengen min til å se ut som en sofa. Så setter hun putene fint utover, forteller han.
Og Elena, trives hun med å dele kjøkken og bad med en norsk familie?
- Det er bene, sier hun og smiler så øyene blir to smale striper i ansiktet.
Bene betyr "bra" på italiensk, hun snakker litt italiensk ved siden av rumensk. Hun holder to tomler opp.
Romfolkets skjebne
Det er kapitler i Elenas liv som hun ikke deler. Men hun forteller at hun har seks voksne barn som bor forskjellige steder i Europa. Om barna har det bra? Det er nok litt begge deler, signaliserer Elena med brune arbeidsnever.
- Ikke "bene", sier hun.
Det er krise i Europa og det er vanskelig for alle å få seg jobber. I Romania er arbeidsledigheten på cirka syv prosent, og gjennomsnittlig timelønn er to euro. Det er det vanskelig å leve av. Men for rom-befolkningen er situasjonen enda røffere. I over 60 prosent av disse husholdningene har folk gått sultne til sengs i løpet av den siste måneden, summerer EU tørt opp i sine statistikker.
Elena har tidligere jobbet på fabrikk. Hun har også jobbet med innhøsting i Italia og Portugal. Etter finanskrisen i 2008, har det blitt vanskeligere å finne jobber, særlig for dem som har ikke har eksamenspapirer å vise til. Da Elena vokste opp, var det ikke vanlig at rom-jenter fikk gå på skole. Men i Oslo har hun fått noen vaskejobber, for hun er en dyktig renholder.
- Bene lavere, sier hun og demonstrerer med langkosten hvordan man vasker gulv på ordentlig.
Vaske bra, betyr det.
Elena vet at ikke alle snakker pent om romfolket. Hun vil ikke, eller kan ikke, svare på hva det gjør med henne. Men hun demonstrerer med armer og hodet hvordan folk ser ned på henne og fnyser når de går forbi henne på gaten. Likevel sier hun:
- Nordmenn bene.
Passer på meg
Nå har Guri, barna, Elena og Gheorghe funnet rytmen. Men spørsmålene kommer likevel fra alle kanter, forteller familien. Hvorfor gjør Guri egentlig dette?
- Selv om jeg er en alenemor som bor på Holmlia på Oslos østkant, så har jeg vært heldig. Det jeg har, skyldes ikke mitt arbeid alene. Jeg er født i et rikt land i en tid med mye velstand. Det er jeg takknemlig for. Jeg forsøker å forvalte min takknemlighet på en fornuftig måte. Jeg har ikke mye rikdom, men jeg har en plass å bo.
Det er godt å dele gleder og bekymringer med andre.
- Jeg har vært innlagt på sykehus noen ganger. Hver gang spør legene: «Har du noen som hjelper deg og barna når du kommer hjem?» Det har jeg ikke hatt. Men da jeg ble utskrevet fra sykehus nylig, kunne jeg for første gang svare: "Ja, jeg har noen som passer på meg." Det er fint i en tid da venninner ikke lenger går hjem til hverandre for å vaske gulv og passe barn.
Hun klemmer Elena.
- Og det er ikke sånn at Elena og Gheorghe ikke har andre venner. Det er mange som er glade i dem. Men jeg håper hun synes jeg er viktig i hennes liv.
- Scumpa mea, sier Elena.
Det betyr "elsklingen min" på rumensk.
Denne saken ble første gang publisert 21/10 2016, og sist oppdatert 03/05 2017.