Guri åpnet hjemmet sitt for to rumenske tiggere

Det har aldri falt meg inn å være redd

Elena og mannen Gheorghe fra Romania bodde under broen på Sinsenkrysset. Men så ble Elena venn med Guri Riksaasen. Det forandret livet for alle tre.

UVANLIG VENNSKAP: - Elena er så nær og har en varme jeg har lengtet etter hele livet. Jeg trenger nærheten og omsorgen hennes, sier Guri.

UVANLIG VENNSKAP: - Elena er så nær og har en varme jeg har lengtet etter hele livet. Jeg trenger nærheten og omsorgen hennes, sier Guri. Foto: Jørn Grønlund

Publisert Oppdatert
VENNSKAP: Da Elena ble venn med Guri Riksaasen ble livet forandret for begge to.

VENNSKAP: Da Elena ble venn med Guri Riksaasen ble livet forandret for begge to. Foto: Jørn Grønlund

NYTT HJEM: Elena (56) og mannen Gheorghe (57) tilbrakte hver natt under Sinsenkrysset i Oslo. En dag fikk de flytte inn til trebarnsmoren Guri. I begynnelsen syntes barna det var litt rart å plutselig dele hjemmet sitt med to nye mennesker, men nå er de vant til det.

NYTT HJEM: Elena (56) og mannen Gheorghe (57) tilbrakte hver natt under Sinsenkrysset i Oslo. En dag fikk de flytte inn til trebarnsmoren Guri. I begynnelsen syntes barna det var litt rart å plutselig dele hjemmet sitt med to nye mennesker, men nå er de vant til det. Foto: Jørn Grønlund

Ved si­den av seg i den hyg­ge­li­ge lei­lig­he­ten på Holm­lia, øst i Oslo, sit­ter Ele­na Gheorg­he (56) og man­nen Gheorg­he Dimitru (57), beg­ge to fra Ro­ma­nia. De to tig­ger på ga­ten i Oslo.

- Jeg så Ele­na sit­te med kop­pen sin uten­for kon­to­ret der jeg job­ber. Hver dag lot jeg være å se på hen­ne, for­tel­ler Guri.

- Ele­na had­de imidlertid sett meg. Folk på gata kjen­ner igjen men­nes­ke­ne som går for­bi dem hver dag. Men jeg ga ald­ri pen­ger. Jeg tenk­te at jeg ikke kan hjel­pe alle. Dess­uten var jeg med­lem av Am­nes­ty, og det fikk være nok. Men jeg hjalp i vir­ke­lig­he­ten in­gen, selv om jeg kun­ne. Jeg lik­te ikke den jeg had­de blitt, for­tel­ler hun.

Guri be­stem­te seg der­for for å leg­ge en mynt i Elenas kopp.

- Da kys­set Ele­na hån­den min. Jeg har ald­ri likt det­te med å bli kys­set på hån­den. Så jeg kys­set hen­ne til­ba­ke på hån­den.

De to kom i snakk. Et varmt og uvan­lig venn­skap voks­te frem mel­lom dem.

Nær­het og var­me

Et­ter det før­s­te mø­tet, be­gyn­te Guri å slen­ge en mynt i kop­pen. Og små­pra­te litt. En dag spur­te Ele­na om Guri had­de sok­ker. Hun frøs nem­lig på bena. Guri dro hjem og let­te. Og fant man­ge par. Og et pledd. Det­te ga hun fra seg, sam­men med and­re gjen­stan­der pa­ret treng­te. Men venn­ska­pet hand­let ikke om at Guri til­ret­te­la for Ele­na. Det hand­let like mye om at Ele­na ga var­me og med­men­nes­ke­lig­het til­ba­ke. Hun klem­te og kys­set. Trøs­tet og klap­pet da Guri var syk.

- Ele­na er så nær og har en var­me jeg har leng­tet et­ter hele li­vet. Jeg tren­ger nær­he­ten og om­sor­gen hen­nes, sier Guri.

Ja, Ele­na krys­ser gjer­ne intimitetsgrenser, og gir folk et smask på pan­nen, på kin­net - ste­der hvor det ikke er helt van­lig at nord­menn kys­ser, med mind­re man er kjæ­res­ter el­ler nær fa­mi­lie.

En dag ble Guri med ek­te­pa­ret hjem. Hjem­met de­res var un­der br­oen i tra­fikk­ma­ski­nen i Sin­sen­krys­set i Oslo. Her dund­rer tra­fik­ken inn til byen fra fle­re ret­nin­ger, t-ba­ne­ne su­ser og trik­ken ris­ter gjen­nom krys­set. 

- Her bod­de de. Jeg kun­ne ikke tro at det var min egen by. Det er nes­ten ab­surd. Men de men­nes­ke­ne som bod­de her, had­de stelt i stand for kvel­den. Pu­ter og pledd var lagt pent oppå kartongflak. Det så nes­ten ut som ho­tell­sen­ger. Et sted lå det en mann og les­te på "sen­gen".

I fjor be­stem­te Oslo kom­mu­ne seg for å inn­fø­re for­bud mot å sove ute. Det be­tyr at hvis du blir tatt for å sove ute, så får du bot. Kan folk ikke be­ta­le den, ri­si­ke­rer de feng­sel. Røde Kors til­byr akuttovernattingsplasser, men har ikke nok plas­ser til alle som tren­ger det. Til­del­in­gen skjer ved lodd­trek­ning, kom­mer det frem på Røde Kors’ nett­si­der.

-   For vår del be­tød det­te at hvis Ele­na og Gheorg­he skul­le be­sø­ke meg et­ter jobb, ri­si­ker­te de å mis­te plas­se­ne på her­ber­get. Jeg sy­nes det ble uhold­bart. Skul­le jeg lik­som lig­ge her i min tryg­ge seng, og så skul­le de gå rundt å lete et­ter et sted de kun­ne sove, og kan­skje bli ja­get, sier Guri.

Tig­ger­ne flyt­ter inn

 I mai i år flyt­tet Ele­na og Gheorg­he inn i Guris fi­re­roms­lei­lig­het på Holm­lia.

- Da jeg våk­net nes­te mor­gen, tenk­te jeg: "Hva har jeg gjort nå?"

Men det var in­gen­ting å be­kym­re seg for.

- Vi le­ver pa­ral­lel­le liv. De står opp og går på jobb om mor­ge­nen, og det gjør jeg også. Det mer­kes at det er fle­re å for­de­le hus­ar­bei­det på, sier Guri, som er ale­ne­mor til tre barn, Ja­kob (20), Anna (13) og Per (9).

- Nå har jeg mer tid til å sit­te på ve­ran­d­aen om kvel­den. Det gjør vi sam­men. Vi pra­ter, ko­ser oss og ny­ter still­he­ten fra bal­kon­gen min.

Men bar­na syn­tes det var litt rart å plut­se­lig dele hjem­met sitt med to nye men­nes­ker.

- Vi fikk man­ge spørs­mål. Noen syn­tes det var rart. Nå har vi blitt vant til det, for­tel­ler Anna.

Da Guri reis­te på fe­rie, over­lot hun lei­lig­het med nøk­ler og post­kas­se til pa­ret.

- Stol­te du vir­ke­lig på at de ikke stjal fra lei­lig­he­ten?

-   Det falt meg ikke inn at de skul­le gjø­re det. Og da jeg kom hjem, var det strø­kent her.

For Ele­na els­ker å stel­le hjem­me. Hun står opp tid­lig, før alle and­re. Da ryd­der hun og for­be­re­der fro­kost.

- Ele­na har helt and­re stan­dar­der enn det jeg har. Hun la­ger tel­le­kan­ter på alt hun leg­ger inn i ska­pet. Det er før­s­te gang jeg har det sånn hjem­me.

Min­ste­mann Per får hjelp med å re sen­gen.

- Ele­na er utro­lig flink til å re sen­ger. Hun får sen­gen min til å se ut som en sofa. Så set­ter hun pu­te­ne fint ut­over, for­tel­ler han.

Og Ele­na, tri­ves hun med å dele kjøk­ken og bad med en norsk fa­mi­lie?

- Det er bene, sier hun og smi­ler så øye­ne blir to sma­le stri­per i an­sik­tet.

Bene be­tyr "bra" på ita­li­ensk, hun snak­ker litt ita­li­ensk ved si­den av ru­mensk. Hun hol­der to tom­ler opp.

Rom­fol­kets skjeb­ne

Det er ka­pit­ler i Elenas liv som hun ikke de­ler. Men hun for­tel­ler at hun har seks voks­ne barn som bor for­skjel­li­ge ste­der i Eu­ro­pa. Om bar­na har det bra? Det er nok litt beg­ge de­ler, sig­na­li­se­rer Ele­na med bru­ne ar­beids­ne­ver.

- Ikke "bene", sier hun.

Det er kri­se i Eu­ro­pa og det er van­ske­lig for alle å få seg job­ber. I Ro­ma­nia er ar­beids­le­dig­he­ten på cir­ka syv pro­sent, og gjen­nom­snitt­lig ti­me­lønn er to euro. Det er det van­ske­lig å leve av. Men for rom-be­folk­nin­gen er si­tua­sjo­nen enda røf­fe­re. I over 60 pro­sent av dis­se hus­hold­nin­ge­ne har folk gått sult­ne til sengs i lø­pet av den sis­te må­ne­den, sum­me­rer EU tørt opp i sine sta­tis­tik­ker.

Ele­na har tid­li­ge­re job­bet på fa­brikk. Hun har også job­bet med inn­høst­ing i Italia og Por­tu­gal. Et­ter fi­nans­kri­sen i 2008, har det blitt van­ske­li­ge­re å fin­ne job­ber, sær­lig for dem som har ikke har eks­amens­pa­pi­rer å vise til. Da Ele­na voks­te opp, var det ikke van­lig at rom-jen­ter fikk gå på sko­le. Men i Oslo har hun fått noen vas­ke­job­ber, for hun er en dyk­tig ren­hol­der.

- Bene la­ve­re, sier hun og de­mon­stre­rer med lang­kos­ten hvor­dan man vas­ker gulv på or­dent­lig.

Vas­ke bra, be­tyr det.

Ele­na vet at ikke alle snak­ker pent om rom­fol­ket. Hun vil ikke, el­ler kan ikke, sva­re på hva det gjør med hen­ne. Men hun de­mon­stre­rer med ar­mer og ho­det hvor­dan folk ser ned på hen­ne og fny­ser når de går for­bi hen­ne på ga­ten. Li­ke­vel sier hun:

- Nord­menn bene.

Pas­ser på meg

Nå har Guri, bar­na, Ele­na og Gheorg­he fun­net ryt­men. Men spørs­må­le­ne kom­mer li­ke­vel fra alle kan­ter, for­tel­ler fa­mi­lien. Hvor­for gjør Guri egent­lig det­te?

- Selv om jeg er en ale­ne­mor som bor på Holm­lia på Os­los øst­kant, så har jeg vært hel­dig. Det jeg har, skyl­des ikke mitt ar­beid ale­ne. Jeg er født i et rikt land i en tid med mye vel­stand. Det er jeg takk­nem­lig for. Jeg for­sø­ker å for­val­te min takk­nem­lig­het på en for­nuf­tig måte. Jeg har ikke mye rik­dom, men jeg har en plass å bo.

Det er godt å dele gle­der og be­kym­rin­ger med and­re.

- Jeg har vært inn­lagt på sy­ke­hus noen gan­ger. Hver gang spør le­ge­ne: «Har du noen som hjel­per deg og bar­na når du kom­mer hjem?» Det har jeg ikke hatt. Men da jeg ble ut­skre­vet fra sy­ke­hus ny­lig, kun­ne jeg for før­s­te gang sva­re: "Ja, jeg har noen som pas­ser på meg." Det er fint i en tid da ven­nin­ner ikke len­ger går hjem til hver­and­re for å vas­ke gulv og pas­se barn.

Hun klem­mer Ele­na.

- Og det er ikke sånn at Ele­na og Gheorg­he ikke har and­re ven­ner. Det er man­ge som er gla­de i dem. Men jeg hå­per hun sy­nes jeg er vik­tig i hen­nes liv.

KJÆRLIG: Elena deler raust av sin omsorg med sine nye venner.

KJÆRLIG: Elena deler raust av sin omsorg med sine nye venner.

- Scumpa mea, sier Ele­na.

Det be­tyr "elsk­lin­gen min" på ru­mensk.

STRØKENT: Etter at Elena flyttet inn, er det blitt orden på sakene. Hun vasker og lager mat og er mye mer nøye enn Guri.

STRØKENT: Etter at Elena flyttet inn, er det blitt orden på sakene. Hun vasker og lager mat og er mye mer nøye enn Guri. Foto: Jørn Grønlund

 

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag