Det enkleste er å se fremover

Tekst: Monica Aafløy Hansen

Foto: Svein Brimi

14. juli 2009: Det er tidlig om morgenen, og klokken viser noen minutter over syv. Tor Guttormsen er på vei fra Våler i Solør hvor han bor, til jobben hos NAF Trafikksenter i Braskereidfoss noen kilometer unna. Tor kjører motorsykkel. Det regner og i løpet av turen blir regnet sterkere. Tor stanser for å dra glidelåsen til regnjakken helt opp. Han fortsetter. 10 sekunder senere smeller det.

En ung mann hadde forsovet seg og var stresset da han kjørte hjemmefra. Han kom fra en sidevei og hadde vikeplikt, men ventet ikke for å sjekke. Tor så ham heller ikke for det var midt på sommeren og kornet sto høyt og gult. I 75 km i timen traff han bilen, ble kastet over og landet på et jorde omtrent 20 meter unna.

Mannen i bilen ble ikke fysisk skadet, men var så oppskaket at han ikke klarte å ringe etter ambulanse, langt mindre hjelpe Tor.

- Heldigvis kom en venninne av meg kjørende forbi ikke lenge etterpå, forteller Tor. - Hun hadde jobbet i ambulansetjenesten og visste hva som skulle gjøres. Jeg var bevisst hele tiden, og merket at jeg lå rart. Jeg spurte henne om jeg lå med armene og bena under meg, for slik det kjentes ut. Da hun svarte nei, skjønte jeg at det var noe alvorlig galt, men jeg kan ikke huske at jeg ble redd.

Venninnen min snakket med meg hele tiden for at jeg ikke skulle falle i koma. Hun fortalte meg etterpå at hun vurderte å synge for meg om hun ikke kom på mer å prate om, sier Tor, som møter Hjemmet på Beitostølen helsesportsenter hvor Tor er på opptrening.

Samboeren hans, Eva Britt Bjørås (46), og de to barna, Erlend og Helene, er også på besøk. Det er et stykke fra Våler ved Elverum til Beitostølen i Oppland, så de kan ikke komme på besøk hver helg, men Tor ringer hver dag.

Halvannet år er gått siden ulykken, og Tor er fortsatt preget av det som skjedde. Han sitter i rullestol og jeg ser at hendene hans er stive og litt klønete.

Alvorlig skadet

Tor ble hardt kvestet. Han hadde ett brudd i nakken og tre i ryggen, et lår var brukket, og begge armene var brukket flere steder, både håndleddet og bekkenet var knust, og han hadde indre blødninger.

- Hodet var heldigvis intakt. Det var ikke mer galt der enn det var før ulykken, smiler Tor.

Tors venninne fikk gitt Eva Britt beskjed om ulykken en time senere. Hun og barna var hjemme hos hennes foreldre i Trøndelag.

- Det var et sjokk. Det er mange tanker som raser gjennom hodet når man får en slik telefon. Det var en rar dag. Den gikk i grunnen med til å ta telefoner til forskjellige folk. Det var jo ferietid, og det var ikke så lett å få tak i alle. Først ved ellevetiden på kvelden fikk jeg tid til å tenke og føle. Det var bare kaos. Jeg følte bare kaos, sier hun.

Dagen dro hun til Tor på sykehuset.

- Det var et nytt sjokk. Han var ikke til å kjenne igjen. Ansiktet var så hovent. Han lå i respirator, og alle ledningene som gikk inn i kroppen hans, var skremmende. Jeg ble nokså redd, men legene forklarte at det ikke sto om livet. Hvorvidt han ville gå igjen, var imidlertid et annet spørsmål, minnes Eva Britt.

Håpet tennes

Etter en uke på Ullevål universitetssykehus, og en uke på sykehuset i Elverum, ble Tor overført til Sunnaas sykehus. Der ble han i fem måneder. Allerede på sykehuset i Elverum var det en lege som sa at Tor aldri ville komme ut av rullestolen.

- Hun sa jeg ville forbli lam fra livet og ned, og det var jeg jo på det tidspunktet. Ok, tenkte jeg. Det går det an å leve med. Det er det mange som gjør. Andre har hatt det verre. Det er bare å ta det, sier han.

Tor er ikke en mann som synes synd på seg selv, selv når han sitter i rullestol etter en ulykke som ikke var hans feil.

Men i ambulansen til Sunnaas skjedde det noe. Sykepleieren som fulgte ham, mente hun hadde sett at tærne hans rørte på seg. Det betydde at det var en forbindelse. Det var håp. Men ennå torde de ikke helt tro på det.

- Jeg visste jo ikke hvor alvorlig skadene var. Om ting kunne bli bedre. Jeg visste ingenting om komplette og ukomplette brudd, og at nerver kan få kontakt selv etter brudd, og at det er vanskelig å vite hvor skadet man er, forklarer Tor.

Han gikk i gang med opptreningen, og etter seks uker fikk han tilbake følelsen i venstre bein. Tre dager senere kjente han det høyre også. Den dagen glemmer han aldri.

- Det var stort. Ingen var forberedt på det. Følelsene var nokså svake, men jeg kjente det. Da åpnet det seg muligheter. Jeg ville kunne gå igjen, forteller Tor.

Det enkleste er å gå videre

Og idag kan Tor gå, selv om han trenger krykker.

- Jeg kan gå hvor langt jeg vil, men det går sakte, som du ser. - Så hvis det er snakk om lange distanser, er det greiere å bruke rullestol. Men hjemme og på jobb bruker jeg krykker, forteller han.

I over et år har Tor trent beinhardt, og aldri gitt seg. Håpet om å bli selvstendig igjen har vært sterkt.

- Men det er fortsatt uvisst hvor langt jeg kan komme. Det tar tid å trene opp muskler. Jeg gikk ned 15 kilo på seks uker bare fordi muskulaturen svant hen mens jeg var invalid. Jeg tror nok ikke jeg blir helt bra, men jeg målet er å kunne gå uten krykker

All opptreningen har ført med seg nye opplevelser. Han har blant annet ridd på hest for først gang.

- Han er vel ikke så interessert egentlig, smiler Eva Britt. - Da var hundesledekjøring bedre. Han liker fart og spenning, så det passet mye bedre. Tors innsats har vært formidabel. Han bestemte seg tidlig for at dette skulle han klare. Han har et fantastisk pågangsmot. Jeg har sjelden sett ham i dårlig humør. Han er så positiv, og det hjelper jo veldig for oss som er rundt. Det hadde blitt fryktelig tungt om han bare hadde satt seg ned, sier Eva Britt.

- Når først ulykken var ute, hadde jeg skikkelig flaks. Jeg har ikke hatt tid til å være negativ. Jeg ser fremover. Jeg vil komme meg videre. Det er det enkleste. Eva-Britt og ungene er selvsagt også viktige støttespillere som gjør at jeg har bestemt meg for at dette skal jeg få til, smiler Tor Guttormsen.

Denne saken ble første gang publisert 23/02 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.