Det beste vi har gjort!

- Jordomseilingen var verdt hver eneste krone, sier det fornøyde kjæresteparet, som i dag bor i Larvik, Henriettes hjemby.

De møttes på Haukeland sykehus i Bergen i 2003. Benjamin Bredal, selv fra vestlandsbyen, jobbet der som fysioterapeut, mens Henriette Schøyen Bredal var sykepleier. De hadde et godt øye til hverandre, og etter kort tid ble de et par.

Fulgte drømmen

Benjamin hadde aldri drømt om at kjæresten ville være med på jordomseiling. Men Henriette var så oppover ørene forelsket at hun på stående fot svarte «ja». Svaret kom brått på seilerinteresserte Benjamin, som selv hadde lite erfaring med seilbåter. Men også han valgte å følge drømmen.

- Vi så oss ikke tilbake, og samtidig fortalte vi så mange som mulig om hva vi skulle i gang med. Det gjelder bare å sette en dato, sier duoen. De tror nettopp dette var nøkkelen til at turen i det hele tatt ble noe av.

Etter at de hadde bestemt seg, var det bare å sette i gang med grundige forberedelser. Begge måtte si opp jobben sin. Henriette tok båtførerprøven og dykkerlappen. Benjamin finansierte langreisen ved å selge leiligheten, med alt innhold. Etter at begge hadde solgt alt de hadde, satt de kun igjen med klær og noen umistelige eiendeler.

1,1 million kroner kostet det å realisere drømmen om å reise jorden rundt i tre år, og etter ett år var paret omsider reiseklare. 21. august 2005 dro de av gårde. Ingen av dem visste hva som ventet.

- Det var sprøtt å gå om bord på danskebåten, vel vitende om at vi hadde solgt alt og reist fra alle vi kjente på ubestemt tid. En skrekkblandet fryd, sier de to.

Med en gammel bil kjørte kjæresteparet på lykke og fromme av sted gjennom Danmark, Tyskland, Frankrike og Spania, før de ankom Gibraltar. Her ga de bort bilen og dro på båtjakt. På havna var bare én seilbåt til salgs. Den ble kjøpt og døpt «Uterus», som betyr livmor. Et navn, som senere fikk samtalen i gang når de traff nye mennesker.

Dramatisk start

Men den første turen over til Gran Canaria ble en stor utfordring. Autopiloten fungerte ikke, og de måtte sove på skift mens de seilte i fem dager mot første stopp. Underveis i mørket gikk alt galt. Det var kraftig vind og store bølger. En vaier som holder masten oppe, røk. I all hast måtte Benjamin løpe ut uten redningsvest på dekk for å få kontroll over situasjonen. Henriette hadde hjertet i halsen.

- Jeg tenkte: Faller han uti, så hopper jeg etter. Jeg tenkte der og da at nå har jeg prøvd seilbåtlivet. Jeg ville hjem snarest mulig. Heldigvis gikk det bra med Benjamin, og vi ble enige om å selge båten når vi var fremme på Gran Canaria, forteller hun.

Men i havna møtte litt av et syn dem; rundt 400 seilbåter som var samlet i forbindelse med en årlig regatta. Paret som hadde vært nære med å gi opp, kom i prat med andre seilere.

- Alle kom med historier om da det holdt på å gå galt på sjøen

for dem også. Med ett følte vi oss som to av seilerne, og vi fikk ny giv til å fortsette. Plutselig var alt greit igjen, ler de.

De uerfarne seilerne fikk hjelp til å skaffe nytt utstyr, og nå hadde de en autopilot som virket. Turen kunne fortsette.

På en globus-badeball krysset kjæresteparet ut landene og stedene de besøkte. Etter hvert hadde de vært innom 29 land og over 200 steder. De skulle legge bak seg over 30 000 nautiske mil med opplevelser - halve tiden besto av krevende utfordringer, den andre halvparten var en ren solskinnshistorie.

På Barbados satte Henriette seg med en paraplydrink. Hun var forferdelig stolt over å ha seilt over Atlanteren.

- Har jeg virkelig kommet hit på egen kjøl? tenkte jeg. Det var en enorm følelse av mestring. Denne reisen har gjort at jeg har fått større selvtillit og mer tålmodighet, forteller hun.

Mens kjæresteparet var til havs, kunne de være flere uker unna land. Stort var det derfor da de plutselig fikk selskap av delfiner i soloppgang.

- Vi satte på høy musikk, sto på dekk, hylte og sang. Vi var ekstatiske over endelig å ha flere å snakke med, ler de.

Men også møtet med de utrydningstruede orangutangene i regnskogen på Borneo i Indonesia var magisk.

- Vi ventet bare på at de skulle dra ned glidelåsen og tre ut av de hårete draktene sine. De var så like oss mennesker, sier Benjamin.

Orangutangene er en av verdens mest utrydningstruede dyrearter, blant annet fordi regnskog ryddes til fordel for palmeoljeplantasjer og landbruk.

- Å besøke orangutangene bør alle gjør før det er for sent. Det var en enestående opplevelse, sier Henriette.

Tid til å krangle ferdig

Selv om de to var på eventyrtur på «de syv hav», hendte det at hjemlengselen kom. Særlig Henriette var redd for å bli glemt. Derfor var det en hyggelig opplevelse da de 17. mai det første året, midt i Stillehavet, ble invitert over på middag i en annen norsk båt.

Samholdet på sjøen er noe de to seilerne lærte å sette pris på. Særlig i Australia, hvor de oppholdt seg i seks måneder, merket de hvordan sjøfarerne ivaretar hverandres sikkerhet.

- Seilermiljøet er helt unikt. Da vi mistet propellen, brukte de andre seilerne radioen og skaffet en ny til oss på null komma niks, sier Benjamin.

- De fikset alt fra egg til propell, legger Henriette til.

Men samholdet kjæresteparet imellom ble noe av det mest verdifulle med turen.

- Det å våkne opp med hverandre hver dag, få tid til å krangle ferdig uten å bli avbrutt av at en må gå på jobben, og alle opplevelsene vi har fått sammen. Vi har fått et bunnsolid forhold. Vi føler oss veldig privilegerte.

Fridde i Singapore

I Singapore møtte paret foreldrene til Henriette og flere andre i familien og deres venner. Endelig fikk Benjamin tid til å snike seg av gårde til en butikk alene - og kjøpe en ring.

Da kvelden kom og alle var samlet i finstasen i en stilfull restaurant, fullførte han planen. Foran begeistrede tilskuere, og en overrasket Henriette, gikk han ned på kne.

- Alle spratt champagnen, og ga oss smykker og slør de tilfeldigvis hadde kjøpt på et marked tidligere på dagen. Det var topp stemning, sier Henriette, som også denne gangen svarte «ja» på Benjamins store spørsmål.

De neste tre dagene ble tilbrakt i forlovelsesrus før de kom til seilbåten igjen. Der hadde et lynnedslag slått ut det elektriske, og alt måtte kjøpes nytt for at de skulle kunne fortsette jordomseilingen.

- Det var forlovelsesgaven fra gudene, kommenterer Benjamin.

De to synes at seilbåten er et fantastisk fremkomstmiddel rundt om i verden, ikke minst fordi man raskt kommer i kontakt med andre mennesker.

- Samtidig kan man alltids trekke seg tilbake til «huset» sitt og se en DVD, om man vil det.

Seileferie i Norge

Folk de traff, var stort sett veldig hyggelige. Særlig rørende var vennligheten til fattige i Indonesia. De møtte opp for å ta imot seilerne i «Uterus». De to opplevde stadig å komme nært innpå lokalbefolkningen der de reiste. Mens Kuna-indianerne i Panama kom padlende ut til dem i uthulte båter, med rødmalte ringer i kinnene, måtte de se opp for pirater mens de fartet forbi Somalia.

17. august i fjor vendte Benjamin og Henriette tilbake til Norge. I Bergen ble de tatt imot på kaia med Hawaii-kranser og champagne. Tre års jordomseiling var omsider over.

I februar i år giftet de seg i Larvik, hvor de har valgt å kaste anker. De har kjøpt seg hus, og begge har fast jobb i helsevesenet.

- Det er utrolig hvor fort vi kom inn i samfunnet og hverdagslivet igjen, sier Henriette.

Nå ser de frem til å seile i Norge. Senere håper de på å fullføre en «road-trip» med Nord-Norge som mål.

De anbefaler andre å følge sine drømmer, slik de selv gjorde.

- Vi kan hvis vi vil. Det er det viktigste vi lærte av turen. Og kan vi, ja, da kan alle!

Denne saken ble første gang publisert 17/09 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.