Odvars kone har Alzheimer

Da Odvar måtte innse at det var Alzheimer kona hadde, lovet han seg selv to ting

Slik takler Odvar at kona har Alzheimer.

ET LØFTE: Da Odvar og Molle giftet seg i 1946, lovte de å holde sammen i gode og onde dager. I dag bor de ikke lenger sammen, men løftet har han holdt.

ET LØFTE: Da Odvar og Molle giftet seg i 1946, lovte de å holde sammen i gode og onde dager. I dag bor de ikke lenger sammen, men løftet har han holdt. Foto: Privat og Marianne Otterdahl-Jensen

Publisert Oppdatert
LYSPUNKTER: Stundom er dagene vanskelige. – Men så kjører vi en tur, og hennes hånd griper min, og slike øyeblikk lever jeg på, sier Odvar.

LYSPUNKTER: Stundom er dagene vanskelige. – Men så kjører vi en tur, og hennes hånd griper min, og slike øyeblikk lever jeg på, sier Odvar. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Høsten 2010 ringte overlegen til Asker kommune: «Nå må dere skaffe henne en sykehjemsplass, ellers går ektemannen til grunne.»

Kanskje var Odvar Omland (91) sta. Kanskje var han sentimental. Kanskje ville han ikke innrømme at pleien av Molle (93) var i ferd med å knekke ham. Odvar var husfar og hjelpepleier 24 timer i døgnet. Hvert sekund måtte hans kone følges. Ester, som hun egentlig heter, var redd og sint. Hun la klær på komfyren og brukte termos som varmeflaske i sengen. Hun vandret fra rom til rom, hun hylte i mismot og angst. Hun spurte etter sin mor, etter sin bror. Hun ble borte. Hun måtte ha hjelp til å kle seg, til medisiner og alt hva dagen brakte. Rundt henne var kaos og uforutsigbarhet. Stemmene rundt Odvar insisterte på at sykehjem var eneste løsning. Men Odvar nølte.

- Foran alteret i Molles barndomskirke i Telemark hadde jeg sverget troskap og kjærlighet til døden skilte oss ad. Dette var de onde dagene. Jeg ville ikke svikte min kjære.

En dag før sykdommen hadde tatt henne helt, sa Molle til sin mann at hun var redd for å belaste ham. Hennes mor ble dement på sine eldre dager, og Molle hadde uttrykt redsel for å ende som henne. Begge husket de så altfor godt hvordan hjelpeapparatet ikke skilte mellom demens og psykiatri. Legen på sykehjemmet der Molles mor var, truet med å sende henne til psykiatrisk avdeling på Blakstad på grunn av plass­mangel. Da viste Molle sin stahet, og fikk forhindret det.

Siden pratet de ikke særlig om demens. Men nå satt Molle og Odvar i sofaen og snakket om døden og ensomheten som fulgte. Hun var overstrømmende mot sin kjære, hun ga ham en kos og sa: «Jeg har jo deg!» Det hadde hun. Men hvor lenge? Deres samliv etter 65 år ble endevendt med Molles sykdom, korttidsminnet begynte å svikte da hun var 85. Hun pleide å gå i butikken med lister og klarhet. Nå måtte han bli med henne, for Molle fant hverken smør eller mel. Han fulgte med ved kassen når hun betalte. Han prøvde å vise nær diskresjon da hun en dag sto der med betalingskortet og sa: «Jeg husker ikke koden, har du den?»

Kanskje forsto Molle at hun var i ferd med å bli glemsk. Hun var sint. Hun spurte stadig Odvar om sin barndoms familie, og hylte i frustrasjon hvis han ikke svarte umiddelbart.

Da Odvar etter hvert måtte innse at det var Alzheimer Molle hadde, lovet han seg selv to ting: Å skape så meningsfulle dager som mulig for sin kjære. Og å bidra til mindre tabu om demens. De skulle få tre vans­kelige år sammen i det mørkbeisede huset, men det var tross alt et samliv.

Hvordan skal vi nå gå hånd i hånd? undret Odvar 14. desem­ber 2010 da Molle ble hentet til sykehjemmet.

Kortvarig mismot

En kveld etter at Molle hadde havnet på sykehjem, kom tårene hos Odvar. Tankene hans gikk til kjæresten, som nå satt hensunket og sløv i en stol. Den sterke, stolte kvinnen. Hun som pleide å korrigere sin utålmodige mann med mer langsiktige tanker. Hun som delte frokost og sterke meninger med ham gjennom 65 år. Hun som fødte deres fire barn, og tok lærerutdanningen 40 år gammel, da yngstebarnet bare var to. Den aktede læreren, den gode husmoren, den hageglade, den hardt arbeidende. Og nå? Tårene smakte av forandringens vemod.

DRØMMEDAME: - Molle passet meg perfekt! Vi delte felles verdier, og dessuten korrigerte hun min utålmodighet, forteller Odvar.

DRØMMEDAME: - Molle passet meg perfekt! Vi delte felles verdier, og dessuten korrigerte hun min utålmodighet, forteller Odvar. Foto: Privat

- Jeg sturet. Så bestemte jeg meg: Jeg skal bo her, jeg skal stelle dette huset, fortsette dette livet. Men hvordan skal jeg bevare nærheten og meningsfull tid med Molle?

Han grublet, og fant: Mon tro om ikke vår lille Yaris kan være redningen? De to hadde alltid vært glad i å kjøre bil. Sammen på veien, en salmesang eller tre i duett, en hvil før rømmegrøt eller kaffe, en lang pause i deres barndoms Telemark, gamle minner og nye opplevelser i inn- og utland. Nå ankom Odvar sykehjemmet med spørsmålet: «Vil du ut og kjøre bil?» Det kom et kontant «Ja!» fra kona.

- Så vi kjører bil i timevis. Men bare annenhver dag, for jeg har lært betydningen av hvile om du skal gjøre noe for dine medmennesker, sier Odvar.

Kjøreturene

Å ta Molle til steder som vekker minner, blir en liturgi. Hukommelsesknaggene er mange: Hytta ved Lifjell, for eksempel. Da sier Odvar: «Du kan jo Lifjell-sangen, du!» Så synger hun første vers. Fadervår er en annen knagg, Molle husker nesten hvert ord. Så synger Odvar litt solo for Molle, og hånden hennes finner hans. Den blir liggende. Godt han har automatgir.

- Molles hånd er sterk. Det hender jeg for spøk spør om vi skal dra håndbak, sier han med et lurt smil.

- Jeg har henne fortsatt, men med det vemodet som følger med. Molle er der bare glimtvis, jeg har skjønt å ta vare på de øyeblikkene, sier Odvar.

Noen ganger spør han hvor hun vil kjøre. «Nei, det bestemmer du. Bare jeg får holde i hånden din,» svarer hun.

- I går kjørte vi til Svelvik via Drammen, var innom en gårdsbutikk, spiste litt. Molle tygger ikke lenger, så jeg har alltid med en proteindrikk og serviett som smekke, forklarer han.

Av og til har Odvar tatt henne med til hjemmet deres i Asker. «Kjenner du dette huset?» kan han spørre. «Nei» er svaret.

- Som regel vil hun ikke inn. Men en gang tok vi en kaffe her. Da virket hun utrygg. Idet vi satte oss i bilen igjen, fant hånden hennes min og hun sa: «Nå er jeg trygg,» forteller Odvar.

Tilbake på sykehjemmet hender det at Molle protesterer når hun skal hjelpes ut av bilen.

- Jeg kjenner et vemod hver gang jeg drar fra henne. Ofte sier hun: «Kan jeg ikke være hos deg? Du må ikke gå fra meg!» Det gjør noe med en. Av og til, i svake øyeblikk, kan jeg være redd for at jeg kanskje likevel burde hatt henne hjemme.

Feigt frieri

Det var i baksetet av bilen til Molles storebror, på de telemarkske småveier, at de to ble kjent og gnisten tent. Molle og Odvar bodde 12 kilometer fra hverandre ved Skien. For en tenåringsjente på spark en kald søndag var det lange kilometer. Men de to hadde en avtale: Å møtes på halvveien mellom hjemmene.

Alzheimer

Hjernesykdom, og en av de vanligste årsakene til demens. Tidligere ble betegnelsen ofte brukt om demens som satte inn tidlig, hos personer under 65 år. En brukte da betegnelsen senil demens når sykdommen rammet eldre personer. I dag vet vi at Alzheimers sykdom kan ramme både yngre og eldre, men hyppigheten øker med alderen. Ca. tre prosent av alle personer over 65 år har sykdommen, og om lag 12–15 prosent av alle personer over 80 år er rammet. (Kilde: Store medisinske leksikon)

- Jeg tok nok ikke den avtalen så alvorlig, hun ventet forgjeves, og snudde. Nok er nok, sa hun, og avsluttet forholdet.

Fem år gikk, men Odvar klarte ikke å glemme Molle. Han tenkte på smilet hennes, på stoltheten hennes, på hvor godt de passet sammen med felles verdier og kristen tro.

- Også hadde hun så fin størrelse, den passet perfekt til meg, på et vis, minnes han.

23 år gammel og adskillig mer moden, bestemte Odvar seg for å ringe henne. Han var i lensmannstjeneste, og valgte en vri: «God dag, jeg ringer fra politiet og ønsker nærmere opplysninger om en viss Odvar Omland, som jeg tror du kjenner? Han har vært borti noe...» Jo visst, kjente hun ham. Og hun hadde ikke godord nok til å beskrive ham… Da våget han et frieri.

- Kanskje var det en feig måte å fri på, men Molle tok det pent, og bryllupet sto i 1946.

Odvar ble i lensmannsetaten og i kommuneadministrasjon gjennom hele sitt yrkesliv.

Tomt hus, nye venner

I dag er det stille i huset i Asker. Familiebilder på veggene, bøker i hyllene, porselenskopper på bordet - år av en families levde liv i hver krok. Nå er det bare ham.

- Da jeg ble alene, sturet jeg i 11 dager. Hva skal jeg fylle huset og livet med nå? undret jeg. Skulle jeg flytte? Så tok jeg grep.

Det hender at Odvar tenner to stearinlys ved kjøkkenbordet. Ett for Molle og ett for datteren Åste som døde i fjor. Den ene halvdelen av kjøkkenbordet er for måltider, den andre for PC og papirer. Gjennom Facebook har Odvar funnet felles glede og trøst. Samt nye venner. Da han ble intervjuet i lokalavisen, kom 500 nye venneforespørsler.

MINNER: Kan jeg bo her nå? Odvar sturet bare i noen dager etter at kona dro før han bestemte seg: – Jeg skal fortsette det gode livet i dette huset.

MINNER: Kan jeg bo her nå? Odvar sturet bare i noen dager etter at kona dro før han bestemte seg: – Jeg skal fortsette det gode livet i dette huset. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

- De datt inn, og jeg ville ikke nekte noen…

Odvar begynte å skrive dagbok da han merket at noe var galt med Molle. En dag slo tanken ham: Kanskje noen kan ha interesse av det jeg skriver?

- Demens er fortsatt tabubelagt, selv om det ble bedre etter TV-aksjonen i 2013. Derfor begynte jeg å skrive om hverdagen med en dement kone på Facebook, jeg ville bidra til åpenhet.

Responsen var stor, og siden skrev Odvar boken Tom stol – tom seng, om Alzheimer og samliv. For allmennheten, og for familiens ettertid.

- Jeg er overveldet over responsen, generelt og på Facebook. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg dette.

Når Odvar forteller om kjøreturene på Facebook, kan han få 200 kommentarer. «Dere passerte huset vårt på turen i dag, neste gang må dere komme innom», kan det stå. Odvar humrer.

I garasjen står Odvars bil med sykkelen festet bak. Når han går i husets trapper som en ungdom, når han snakker velartikulert, når hukommelsen er skarp, når han trakter kaffe, lager mat, kjører bil og deltar i samfunnsdebatten, så mener han det skyldes tre ting:

- Gode gener, ski og sykkel! Hans kristne tro er sikker, men hva som venter ham i himmelrik er han usikker på. Det spiller ingen rolle - bare han kan ta sykkelen med seg.

Sinne og håp

De gode samtalene mellom ekte­fellene finnes ikke lenger. Molle er vanskelig å forstå, Odvar må gjette seg til hva hennes korte svar betyr. Kjenner hun ham igjen? Han vet ikke. Men han vet verdien av de to sammen på landeveien. Av varmen fra hånden hennes. Av hennes rare sang. Av hennes tannløse smil. Av å forsiktig tørke munnen hennes etter proteindrikken. Når han ankommer sykehjemmet på formiddagen, sier han til Molle: «Så?» Hun svarer ikke. Så rekker han frem hånden. Hun griper den.

- Og smiler. Det smilet er ubetalelig, sier Odvar.

Best å være to

En nordisk undersøkelse viser at parforhold er positivt for folks mentale helse og beskytter mot Alzheimers sykdom. 2000 finner ble testet for demens ved 50-årsalderen, og på nytt 20 år senere. Totalt hadde 139 av disse utviklet noe mental svekkelse, mens 48 hadde fått diagnosen Alzheimers sykdom. Studien som er gjennomført ved  Karolinska Institutet i Sverige, viste  klart at personer i parforhold er mindre utsatt for sykdommen.

- Resultatene viser en svært sterk sammenheng mellom sosiale faktorer og risikoen for å rammes av demens, sier Krister Håkansson, forsker i psykologi og leder av studien til klikk.no.

«Hvordan har du det i dag?» spør han så. Intet svar. «Har du det bra?» «Ja!» svarer Molle, de aller fleste gangene.

Spør han: «Vil du være med på kjøretur?», er svaret «Ja!». Alltid ja.

- Jeg tror dette virker. Molle er heldig, selv om det meste av tiden på sykehjemmet er passiv i en stol eller seng.

- Da hun kom til sykehjemmet var det som å miste henne. Det betyr at jeg nok skal miste henne to ganger. Den gang, og når hun en dag farer her ifra, sier Odvar stille.

- Men jeg tror vi må være sjeleglad for at det ble slik. Jeg lever tross alt et meningsfullt liv.

Odvar føler seg ikke ensom, men det hender han kjenner at døgnets 24 timer er lange å fylle.

- Særlig etter at min kjære datter gikk bort i fjor. Det var som å miste en vegg.

Åste fikk kreft i skjoldbruskkjertelen, den spredte seg til indre organer. Hans eneste datter. De to hadde lange samtaler hver kveld.

- Hun var en uvurderlig støtte. Det hender jeg spør Gud hvorfor han kjører et slikt løp med meg. Jeg har mange spørsmål.

«Er det ikke nok med min kone?» spør jeg. «Nå har jeg vel fått nok?»

Der fremme ligger likevel et håp som holder meg oppe. For fire år siden da jeg satt på kirkebenken fikk jeg plutselig en troserfaring. Det var en opplevelse av noe fullkomment.

Sint på Gud er jeg, for jeg skjønner ikke hva han driver med. Men sorgene har ikke tatt fra meg trosgnisten. Her ligger håpet, mener Odvar

- Og jeg skal nok ta sykkelen med meg i mitt nye liv.

Les også:

De har gitt meg håpet tilbake

- Jeg kan ikke la Helenes valg bestemme våre liv videre

Linda måtte ta et valg da Frank ble syk

MAT OG KONTOR: Kjøkkenet i Asker er åsted for matlaging og kontorarbeid. Odvar (91) pleier politikk og vennskap, og skriver sin dagbok på Facebook her.

MAT OG KONTOR: Kjøkkenet i Asker er åsted for matlaging og kontorarbeid. Odvar (91) pleier politikk og vennskap, og skriver sin dagbok på Facebook her. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning