Ann-Kristins mann ble brutalt slått ned

- Jeg reiste bort en helg, og da jeg kom hjem var mannen min slått ihjel

Ektemannen til Ann-Kristin (34) gikk over til nabohuset for å dempe festbråket. Det ble fatalt.

Vanskelig å forstå: - Jeg kan ikke fatte at jeg er enke. Tommy var alt for meg, sier Ann-Kristin
Vanskelig å forstå: - Jeg kan ikke fatte at jeg er enke. Tommy var alt for meg, sier Ann-Kristin Foto: Privat
Sist oppdatert
BRYLLUPSBILDET: – Nå er jeg enke, sier Ann-Kristin. – Det er helt absurd. Det er ikke et ord jeg føler sier noe om meg, men det gjør jo det.
BRYLLUPSBILDET: – Nå er jeg enke, sier Ann-Kristin. – Det er helt absurd. Det er ikke et ord jeg føler sier noe om meg, men det gjør jo det. Foto: Privat

Fredag morgen 6. august 2011 satte Ann-Kristin Borgås, moren hennes, en tante og en venninne seg i bilen for å dra på jentetur til Ullared, ti mil sør for Göteborg. Det var første gang Ann-Kristin forlot sin to år gamle datter. Damene hadde leid en hytte for to netter.

– Vi hadde det så fint. Vi grillet, spilte kort, lo og hadde det så morsomt, minnes hun. Det var varmt og deilig, slike sommerkvelder som gjør en glad.

– Lørdag kveld var siste gangen Tommy og jeg snakket sammen. Han fortalte at han og datteren vår, Madelen, hadde vært hos moren hans og spist lapskaus, at han hadde badet henne og at hun nå hadde lagt seg.

Jeg sendte en nattamelding, som jeg ikke fikk svar på. Det tenkte jeg ikke noe over da. Jeg regnet med at han hadde sovnet i sofaen, som vanlig, sier Ann-Kristin.

Hun smiler litt. Hun ser ham for seg, et hverdagslig bilde det er godt å tenke på.

Men Tommy var ikke i sofaen. Han var fløyet i all hast til Ullevål sykehus i et ambulansehelikopter.

Ute av kontroll

Huset hun delte med Tommy, ligger i et villastrøk i Askim. Ann-Kristin bor der fortsatt, men siden den gang har Ann-Kristin pusset opp i en moderne fargeskala i grått og hvitt. Møblene er nyinnkjøpte. Utenfor står en tujahekk, noen epletrær og en trampoline. Her er det ingen gjennomgangstrafikk, bare en blindvei, et ideelt sted for barnefamilier.

TULLPRAT: – Det dummeste jeg hører, er når folk sier: «Det er en mening med alt. Ingenting skjer uten grunn». Hva meningen skulle være med at en ung familiefar blir slått i hjel, kan i hvert fall ikke jeg forstå, sier Ann-Kristin.
TULLPRAT: – Det dummeste jeg hører, er når folk sier: «Det er en mening med alt. Ingenting skjer uten grunn». Hva meningen skulle være med at en ung familiefar blir slått i hjel, kan i hvert fall ikke jeg forstå, sier Ann-Kristin. Foto: Svein Brimi

Huset ble i sin tid bygd av Ann-Kristins farmor og farfar. Ann-Kristins barndomshjem er nabohuset, der faren hennes fortsatt bor.

– Pappa og Tommy var gode venner, og de skulle grille sammen den kvelden vi damene var borte. Tommy var glad i å grille, glad i å lage mat i det hele tatt. Han likte å kose seg, forteller Ann-Kristin.

Denne sommerkvelden satt de to herrene og snakket om økonomi. Først i ro og fred, men utover kvelden ble støyen fra nabohuset over veien plagsom. To unge jenter hadde flyttet inn noen måneder tidligere, og det hadde vært en del fester der etter det. Tommy og Ann-Kristin hadde flere ganger ligget og hørt på bråket den sommeren, men aldri klaget. Men denne kvelden syntes Tommy det ble for ille. Han gikk over og bad dem dempe seg. Men ikke lenge etter var det like ille igjen.

Da bestemte Tommy og Jan seg for å gå over sammen. Men det var ingen aggressiv tone. Tommy sto og pratet om løst og fast med en av festdeltagerne da han plutselig ble angrepet. Uten at Tommy så slaget komme, ble han slått ned fra siden. Han falt i bakken, og en annen mann sparket ham i hodet og på kroppen.

Hardt skadet

– Jeg våknet ved ettiden av at en mobiltelefon ringte. Er det mulig tenkte jeg, og sto opp. Vi andre hadde slått av telefonene, men mamma hadde lagt sin til lading i stua, og hadde ikke skrudd av lyden. Jeg tasset ut og plukket den opp for å slå den av, men så så jeg at det var svigermor som ringte, og da kunne jeg jo like godt ta den. «Tommy er slått ned», sa hun. Jeg skjønte ingenting. Hvordan kunne det være mulig, liksom? Han var jo hjemme! «Han er på vei til Ullevål. Han er hardt skadet», hørte jeg fra telefonen. «Hvor er Madelen,» spurte jeg. «Hvem tar vare på henne?» Det var det en kusine som gjorde. Jeg begynte å skjelve, men tenkte også at de umulig kunne ha riktig person. Det var så ubegripelig.

Damene rasket med seg handleposer og bagasje, kastet seg i bilen og kjørte de fire timene mot Askim.

UTEN TOMMY: Helt meningsløst mistet Ann-Kristin mannen sin og Madelen pappaen sin.
UTEN TOMMY: Helt meningsløst mistet Ann-Kristin mannen sin og Madelen pappaen sin. Foto: Privat

Underveis ringte en overlege ved sykehuset.

«Det er veldig kritisk. Du må komme så fort du kan», sa han. Nå begynte jeg å bli redd.

Tøft å snakke om

Klokken tre ringte faren hennes.

Kjærlig: Tommy var verdens beste pappa. Han var så snill. Vi fikk Madelen i 2009. Under fødselen gråt han, mens jeg bannet, sier Ann-Kristin
Kjærlig: Tommy var verdens beste pappa. Han var så snill. Vi fikk Madelen i 2009. Under fødselen gråt han, mens jeg bannet, sier Ann-Kristin Foto: Privat
Når jeg skal forklare det, tar jeg det ned på hennes nivå: To gutter var slemme mot pappa, sier jeg.
Ann-Kristin Borgås

«Han er på Ullevål», sa pappa og bare gråt. «Han hadde puls. Han hadde puls», gjentok han som om han forsøkte å forklare det uforklarlige. Fortsatt skjønte jeg ikke at det kunne være så ille. Da ringte overlegen igjen. Du må komme nå, bad han.

Det stopper litt opp for Ann-Kristin. Det er ikke noe høyt hulk, bare tårer og tristhet. Det blir stille en stund.

– Det er tøft å snakke om det, sier Ann-Kristin, og bruker tid på å samle seg. Hun tørker bort tårene, og fortsetter.

– Legen fortalte at Tommy var lagt i respirator. Han kunne ikke puste selv. Jeg husker jeg ropte til mamma: «Jeg kan ikke leve uten Tommy!» Da jeg kom til sykehuset var familien allerede der. Ansiktene deres var dratte og triste. Da forsto jeg at dette ikke kom til å gå bra.

Tung beslutning

Hun ble fortalt at Tommy var hjernedød.

– Jeg ble tatt med til et rom der det satt leger og sykepleiere. De var svært alvorlige, og fortalte at det var jeg som måtte ta avgjørelsen om å skru av respiratoren. «Er det meg», spurte jeg. Jeg forsto ikke. «Det er vel mammaen hans?» «Nei», fikk jeg til svar. «Det er deg.»

Tommy ville ikke ønsket et liv som hjernedød. Så jeg sa at det var i orden. Deretter måtte jeg gå ut til familien og fortelle dem hva jeg hadde bestemt. De var enormt støttende. Det har de vært hele tiden.

Ti over ett natt til mandag slo de av maskinene mens alle de nærmeste sto rundt Tommy. Han kunne ikke puste. Det tok ikke lang tid før han var død.

– Jeg hadde så vidt fylt 30, og var blitt enke. Hva er oddsen? Du reiser bort en helg, og når du kommer hjem har noen slått i hjel mannen din. Det skjer ikke...

Gode minner

Tommy og Ann-Kristin traff hverandre i september 2002. Begge vokste opp i Askim. De var bilinteresserte, og møttes på torget i byen.

Dette er saken

Tommy Larsen ble natt til søndag 7. august 2011 slått ned da han klaget på festbråk i et nabohus. I sammenstøtet

som oppsto, ble Larsen slått av en person og sparket av

en annen, og døde av skadene han fikk.

Gjerningsmennene ble i tingretten dømt til henholdsvis 6,5 års og 5 års fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge. Dommen ble anket, og i lagmannsretten ble de to først kjent skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Ved ny behandling ble de tiltalte dømt for forsøk på legemsbeskadigelse. Dommerne fant det usikkert hvilke slag og spark som var

direkte dødsårsak, slik at ingen av de to kunne dømmes for å ha forårsaket dødsfallet. Straffen ble syv måneders ubetinget fengsel for begge. Høyesterett opprettholdt dommen.

– Han hadde en Mercedes 180 han hadde pusset opp selv, og var veldig stolt av. Jeg kjørte en Golf GT. Han syntes min bil var så kul.

Ann-Kristin smiler igjen. Det er godt å tenke på. Det var full klaff ved første blikk.

– Vi flyttet sammen etter tre måneder, og året etter forlovet vi oss. Vi giftet oss 7. juni 2008. Det var en fantastisk dag — på alle måter. Det var 32 grader, husker jeg, og vi hadde et stort bryllup med 110 gjester.

– Tommy var alt for meg. Han var min beste venn, mannen min, min livsledsager, min beste støttespiller og ikke minst verdens beste pappa for Madelen. Det var aldri kjedelig å være sammen med ham. Og han var så snill. Han var opptatt av at alle skulle ha det bra. Hvis han visste at noen han var glad i ikke hadde det godt, gjorde han hva han kunne for å hjelpe. Han ringte moren sin hver dag. Og han ga meg mye oppmerksomhet. Han var veldig romantisk. Han elsket å lage mat, og gjorde det ofte, enda det er jeg som er utdannet kokk, sier Ann-Kristin, som jobber i ferskvaredisken i et stort supermarked.

– Vi fikk Madelen i 2009. Under fødselen gråt han, mens jeg bannet, sier Ann-Kristin, som igjen må smile når hun tenker på mannen sin.

– Tommy var så stolt av den vesle tulla si. Jeg er åpen med henne om Tommy, og hun er veldig åpen om det når noen spør. Men det er klart hun lurer: «Hvorfor akkurat han», spør hun. Det kan jo ingen svare på. Når jeg skal forklare det, tar jeg det ned på hennes nivå: To gutter var slemme mot pappa, sier jeg.

Nå har det snudd

Ann-Kristin har alltid vært svært sosial, men etter Tommys død var det lite som ga mening. Hun ble mer og mer nedstemt. Ikke nok med at hun mistet mannen på en dramatisk måte; et halvt år senere døde Ann-Kristins mor av kreft. Og rettssakene som fulgte i kjølvannet av dødsfallet, har vært tunge for familien. Saken gikk helt til Høyesterett, der det endte med at de to unge mennene fikk syv måneders fengsel.

– For oss i familien er det vanskelig. Men vi må lære oss å leve med det.

Hele 2014 ble et dårlig år for Ann-Kristin, og hun ble en periode innlagt på sykehus for depresjon. Hun hadde utviklet panikkangst, og trengte profesjonell hjelp

– Det er leit å tenke på at jeg til tider har fungert dårlig som mamma for Madelen. Hun fortjener ikke å oppleve dette. Nå har det heldigvis letnet litt. For første gang på tre og et halvt år kjenner jeg at jeg så smått kan begynne å glede meg til noe, og det er godt. Jeg er nok redd for å bli så knyttet til et menneske igjen, som jeg var til Tommy, men jeg håper at jeg en dag får meg en ny kjæreste, sier Ann-Kristin. – Jeg vil jo gjerne ha noen å dele livet med.◆

 

Har hverandre: Nå har det heldigvis letnet litt. For første gang på tre og et halvt år kjenner jeg at jeg så smått kan begynne å glede meg til noe, og det er godt, sier Ann-Kristin, mens hun holder godt rundt datteren Madelen.
Har hverandre: Nå har det heldigvis letnet litt. For første gang på tre og et halvt år kjenner jeg at jeg så smått kan begynne å glede meg til noe, og det er godt, sier Ann-Kristin, mens hun holder godt rundt datteren Madelen. Foto: Svein Brimi

Denne saken ble første gang publisert 21/06 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.

Les også