SAMBOERE: Bostonterrieren Milli er en dårlig vakthund, men hyggelig selskap.

SAMBOERE: Bostonterrieren Milli er en dårlig vakthund, men hyggelig selskap. © Foto: Lise Rossow

I et lite, sjarmerende og gammelt hus i Trondheim, hvor hun har bodd de siste 15 årene, har Anne Birkefeldt Ragde et blåmalt kjøkkenbord med hakk og riper. Rundt det bordet har hun sittet sammen med moren sin mange ganger. Fine stunder og masse hygge gjennom mange år har gitt gode minner og satt sine spor i bordplaten. Nå deler hun noen av stundene med leserne sine i boken: «Jeg har et teppe i tusen farger».

- Mamma ga ikke så mye klem og kos, få mødre hadde tid til det da jeg vokste opp. Men hun leste for meg, og hun lærte meg gleden over god litteratur. Det er henne jeg takker for at jeg er forfatter og har fått et godt liv. Jeg tror hun ville vært stolt av boken jeg har skrevet om henne. Det var mamma som gjorde meg til trønder også. Hun kom fra Danmark og giftet seg med en norsk bondesønn. Og fikk to barn. Jeg var eldst, og søster Eva, som heter Elin i boken, var fem år yngre enn meg, Hun bor nå i Oslo og er politi.

Nå er det bare Anne og bostonterrieren Milli (5) som bor sammen. Skjønt sønnen Jo og svigerdatter Siri bor nær, slik at barnebarnet Sverre (1) rett som det er kan leke på bestemors kjøkkengulv. Men bort til den farlige vindeltrappen må han ikke stabbe. Den er bratt.

- Jeg har faktisk begynt å tenke på å skaffe en leilighet som er mer praktisk. Det er jo alltid mye som skal gjøres i et gammelt hus, selv om det er aldri så idyllisk, sier hun.

TYPISK BIRTE: – Dette bildet ble tatt en jul for noen år siden, forteller Anne. Moren hennes likte ikke å bli fotografert, og snudde seg alltid bort.

TYPISK BIRTE: – Dette bildet ble tatt en jul for noen år siden, forteller Anne. Moren hennes likte ikke å bli fotografert, og snudde seg alltid bort. © Privat bilde

Mammas servise

I dag har hun dekket med Måkeserviset fra Kongelig Dansk porselen. Og serverer rekesmørbrød og kaffe med Mozart-kuler for å hedre moren, Birtes, minne.

- Mamma ville likt dette, hun gjorde det alltid fint og bød på det beste hun hadde når hun fikk besøk. Serviset er spesielt, for det fikk jeg av mamma da hun avsluttet sitt Trondheims-liv og bestemte seg for å flytte til Oslo for 25 år siden.

Det serviset har sin egen historie. Det var nemlig slik at mamma var så glad i det og så gjerne ville kunne vise seg som perfekt vertinne og dekke et vakkert kaffebord. Men serviset var så dyrt at en enkelt kopp kostet flere hundre kroner. Derfor tok hun seg ekstrajobb på lørdager etter sin vanlige fabrikkjobb hele uken. Da kunne hun kjøpe seg en kopp eller en asjett. Til slutt hadde hun seks av hver. Det var sånn hun var. Ville at ting skulle være i orden og presentable. Senere, når tidene ble knappe og hun manglet penger, kunne hun gjerne finne på å selge de fine tingene hun hadde skaffet for å betale regninger, forteller hun, og fortsetter:

(Saken fortsetter under bildet.)

MINNER: - Mamma likte ikke å bli fotografert, men i abumene finnes likevel gode minner, forteller Anne B. Ragde.=

MINNER: - Mamma likte ikke å bli fotografert, men i abumene finnes likevel gode minner, forteller Anne B. Ragde. © Foto: Lise Rossow

- Da hun bestemte seg for å flytte, sa hun opp jobben, solgte og ga bort alt hun eide, og reiste for å jobbe i Manpower og starte helt på nytt. Hun regnet ikke med å kunne dekke til selskap på en stund. Dessuten var jo jeg nettopp blitt godt gift og hadde fått mitt eget, som man sa. Jeg bruker serviset rett som det er, og har passet godt på det.

Rekesmørbrødene var også mammas spesialitet. Og Mozartkuler likte hun veldig godt. Faktisk var det noe av det siste hun klarte å få i seg, da hun var nær døden på Furuseth sykehjem. Men at det var så lite igjen av livet hennes, visste vi ikke da, legger hun til.

Annes foreldre ble skilt da hun var åtte år, og om familien hadde hatt det knapt før, ble det enda vanskeligere for dem etter at Birte ble alenemor for to jenter.

Birte var en danskfødt energibunt. Hun hadde alltid noe i hendene. De bodde i en leilighet i en gammel gård med utedo, og det var mye jobb å holde alt skinnende rent. Etter noen år da hun måtte ty til sosialhjelp, fikk hun jobb på en fabrikk som laget plastposer. I tillegg strikket hun Marius-gensere på bestilling og broderte Grafferbunader for Husfliden. Når hun ikke gjorde det, laget hun mat eller ryddet, eller jobbet ekstra. Selv om hun i tillegg leide ut hybler og hadde tre dagbarn, var økonomien alltid anstrengt for familien. Likevel fikk hun tid til å lese.

- Mamma leste alltid. Jeg tror det ofte var om natten, for det lå alltid en bok med permen opp på benken eller bordet på kjøkkenet. Hun pleide å si at uten bøker hadde livet hennes vært fattig. Jeg var ikke gammel før jeg skjønte hva hun mente, for jeg ble fort glad i bøker, jeg også. En annen ting jeg tenker på nå, er at jeg alltid så henne som en selvfølge. At det var henne som ordnet opp og stelte og styrte. Da hun både arrangerte, laget all maten og kakene og betalte bryllupet da jeg 21 år gammel giftet meg første gang, tok jeg som den største selvfølge. Hun betalte fortsatt på bryllupsgjelden da jeg ble skilt igjen tre år etter. Selv var vi jo studenter og hadde enda mindre penger, og det var jo bare sånn man gjorde på den tiden, sier hun.

SØTE SØSTRE: Anne var stolt av sin søte lillesøster Eva, som hadde masse flott hår.

SØTE SØSTRE: Anne var stolt av sin søte lillesøster Eva, som hadde masse flott hår. © Privat bilde

Mammas stemme

- Når savnet blir for stort, kan jeg fortsatt slå telefonnummeret hennes. Der på svareren kvitrer hun fortsatt, takket være kontantkort med penger igjen, forklarer Anne.

Først nå har jeg begynt å løse kryssord igjen, det er ikke det samme uten konkurransen vi alltid hadde gående. Hun slo meg ofte, men ikke bestandig.

- Alle de tidligere bøkene dine er romaner, selv om leseren skjønner at familien og livet ditt er med. Hvorfor bestemte du deg for å skrive om virkelige personer denne gangen?

- Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle gjøre det først, men så skjønte jeg at det var ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det var. De var bare å skrive i vei. Etter at mamma ble syk, lovet jeg å skrive historien hennes. Hun visste jo at jeg hadde brukt mye av hennes liv og forholdet til hennes mor igjen, i en annen bok, Arsenikktårnet, og den var hun etter hvert blitt ganske stolt av.

Denne gangen kaller jeg det fortsatt en roman, og det er det, i den forstand at alt er sant, men det er jeg som har valgt ut hva jeg vil fortelle og hvor mye som skal med. Det som handler om mammas sykdom og hennes opplevelser med helsevesenet, var så ille til tider at jeg har måttet utelate mye.

Kontakt hver dag

Det er blitt et tomrom i livet hennes som ingen kan fylle. Det er den løpende kontakten med moren som er borte.

DÅPSBILDET: Her er mamma Birte med sin førstefødte datter Anne i 1958.

DÅPSBILDET: Her er mamma Birte med sin førstefødte datter Anne i 1958. © Privat bilde

- Mange har det nok sånn som vi hadde det, de vil skjønne hva jeg sikter til. Vi besøkte hverandre ofte og snakket sammen på telefon så å si hver eneste dag, om alt mulig. Noen ganger bare for å gi en kommentar: Det og det ordet i et kryssord. Hadde hun klart det? Andre ganger lange, dype samtaler om ting som skjedde i verden eller familien. Eller hvis jeg lurte på noe eller trengte råd. Hun var utrolig kunnskapsrik, og på Stovner, der hun bodde, nøt hun stor respekt blant gamle og unge. Det var alltid hun som var den første som fikk lese de nye bøkene mine.

Mamma var fortsatt aktiv og utadvendt etter at hun ble pensjonist. Hun elsket Google og sjekket ting hele tiden. Dessuten var hun ivrig på Facebook og andre sosiale medier. Det er visst bare jeg som ikke gidder å være der nå for tiden, sier hun spøkefullt.

- Den første tiden etter at hun døde, fattet jeg ikke riktig at hun var borte. Inne i hodet mitt var hun fortsatt i Oslo og jeg i Trondheim. Selv etter at vi hadde ryddet leiligheten og gitt bort mesteparten av de få tingene hun eide, var det slik.

Det hadde vært tøffe måneder, og hverken Anne eller søsteren ante at det ville gå så fort da de fikk vite at moren hadde fått lymfekreft.

Birte hadde vunnet en reise til Wien, og endelig skulle de to på nye opplevelser sammen. Birte fikk gleden av å spandere for én gangs skyld. Det betydde mye for henne, for hun likte ikke at det bare var datteren som skulle betale ting. Men da de akkurat hadde dratt, ble hun akutt syk med store pusteproblemer. På sykehuset konstaterte de bare at det var noe galt med lungene. - Uansett hvor syk hun var, var mamma opptatt av at jeg måtte dra på de planlagte konsertene. Det var vanskelig å kose seg da.

Kopier adressen fra bildeteksten eller søk etter

Liker du Hjemmet? Klikk "Like" på vår Facebook-side, da vel! facebook.com/HjemmetNO

Mye er skrevet om ukene Birte var på sykehjem i Oslo, og da hun døde uten at de fikk tilkalt døtrene engang, var det vondt. Selv om de ikke hadde tenkt å ha begravelse, ville venner og naboer gjerne det, så det ble ordnet en flott markering i kirken på Stovner på to dagers varsel. Etterpå ble asken hennes spredd på havet utenfor Danmark.

- Nå har jeg begynt å løse kryssord igjen, men det er ikke helt det samme når jeg ikke har noen å løse dem med og ingen å konkurrere mot. Hver gang jeg har klart et kryssord, sender jeg mamma en vennlig tanke likevel, sier Anne og tar en slurk av den skjøre blå koppen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!