- Under en av rundene med strålebehandling på Radiumhospitalet møtte jeg en kvinne jeg aldri kommer til å glemme. Hun hadde kreft med spredning til hjernen. Likevel valgte hun å fokusere positivt og var takknemlig for at hun fortsatt hadde en valgmulighet, at hun kunne velge å stå opp om morgenen. Selv har jeg mange valg jeg kan ta hver eneste dag. Enn så lenge har jeg også sluppet uendelige cellegiftkurer, som kanskje ikke virker, og som jeg vet tar krefter, energi og livsglede fra mange av mine medsøstre. Så selv om jeg selvsagt fryktelig gjerne skulle vært den uhelbredelige kreftsykdommen min foruten, føler jeg meg både takknemlig og privilegert.

Kristin Storhaug sitter i en lys stue med enestående utsikt til den storslagne fjellnaturen som omkranser Notodden. Cocker spanielen Zico har akkurat gitt oss en høylytt og varm velkomst. Nå har vi benket oss rundt salongbordet, med kaffe i koppen og nybakte eplemuffins på asjetten. Det er en scene som oser avslappet hjemmehygge. Temaet derimot, er alt annet enn hyggelig. For Kristin tilhører den gruppen brystkreftrammede kvinner som årets Rosa-sløyfe-aksjon har valgt å fokusere spesielt på: De som får spredning, en sykdom det ikke finnes noen kur mot.

- Ikke ennå i alle fall. Men det forskes mye, og håpet mitt er selvsagt at legene en dag vil finne en måte å helbrede meg og mine likesinnede på. I tillegg til å gi metastatisk brystkreft et ansikt, er det derfor jeg har valgt å gjøre dette intervjuet. For jo mer bevisste folk blir, jo mer vil de kanskje også bidra til Rosa sløyfe-aksjonen. Og dermed vil det bli enda mer penger til forskning, noe som igjen kan redde flere liv, sier hun.

Som å bli truffet av lynet

Kristin var 46 år og småbarnsmor da hun fikk brystkreft. Kulene fant hun selv en dag hun satt i telefonen og tilfeldigvis strøk hånden under armhulen. Det var to stykker av dem. Ingen skulle vært der. Kristin var ikke et øyeblikk i tvil. Det måtte dreie seg om brystkreft.

- Jeg fikk det bekreftet noen uker senere. Hvordan jeg reagerte? Det var som om lynet hadde slått ned i meg. Tankene på barna kom først. For hvordan skulle det gå med dem! Selv om prognosene for brystkreft i dag er veldig gode, visste jeg jo at jeg uansett hadde en lang og tøff vei foran meg. Jeg skulle opereres, få cellegift i flere måneder, og deretter dagpendle fra Notodden til Radiumhospitalet i ukevis for å stråles. Jeg valgte dagpendling for å kunne være mest mulig hjemme hos barna, for at de skulle merke minst mulig til at jeg var blitt syk. Det fortonte seg som et digert fjell som plutselig sperret veien, og jeg bekymret meg en stund veldig for hvordan jeg skulle klare å forsere det. Men så bestemte jeg meg for å legge bort bekymringene. For hvorfor bruke krefter på det man ikke kan gjøre noe med! Og da ble dagene med ett litt lettere, sier Kristin.

Hun kom seg gjennom to brystbevarende operasjoner, men endte likevel med å fjerne sitt venstre bryst. Perioden med stråling var slitsom, men hun kom seg tilbake i jobb som spesialpedagog. Etter en tid fikk hun også rekonstruert brystet, noe hun syntes var en lettelse. For så ble kroppen hel igjen, og hun slapp den daglige påminnelsen om kreften som hadde herjet der inne. Nå var kreften et tilbakelagt stadium, trodde Kristin. Men sånn skulle det ikke gå.

Fikk diagnose i telefonen

- Fire og et halvt år etter den første diagnosen, fikk jeg vondt i en skulder. Det var på motsatt side av der jeg hadde hatt brystkreft, så jeg satte det ikke i sammenheng med kreften. Da smertene ble voldsomme og ikke gikk over, ble jeg imidlertid sendt til en scanning av skjelettet. Og så var det kreft igjen. Den hadde spredd seg til skjelettet og skulderen, der den hadde forårsaket et brudd. Jeg fikk diagnosen på verst tenkelig måte: gjennom telefonen. Det var heftig. Sånn skal det ikke gjøres, sier Kristin, men legger til at legen innkalte henne til konsultasjon raskt etterpå, og at hun i det store og hele har positive erfaringer med helsevesenet.

Kristin hadde vært nødt til å forholde seg til kreft lenge før hun selv fikk det. Faren hadde dødd av sykdommen noen år før, og moren hadde levd med diagnosen helt fra hun var 52 år. Hun døde rett før Kristin fikk vite at hun hadde fått spredning.

- Hun var så modig! Operasjoner ødela ansiktet hennes, men hun fortsatte å leve livet sitt. Det ville jeg også gjøre. Og fra legen fikk jeg ingen dødsdom. Jeg ville ikke bli frisk igjen, og sykdommen var alvorlig - men det fantes mange behandlingsmuligheter og jeg kunne leve i mange år ennå. Det ga meg håp, og mot til å gå videre.

GOD VENN: Cockeren Zico er en god venn og turkamerat for Kristin.

GOD VENN: Cockeren Zico er en god venn og turkamerat for Kristin. © Foto: Jørn Grønlund

Å gripe dagen

Kristin smiler der hun sitter avslappet tilbakelent i sofakroken. Hun har ikke felt mange tårer etter at hun fikk beskjeden. Hun har heller ikke kjent noen panikk eller avmaktsfølelse.

- Jeg har selvfølgelig kjent på sinne, skuffelse, urettferdighet, og redsel for at barna skal miste moren sin, sier hun, og legger til:

- Det jeg har gjort nærmest fra dag én, er å tenke positivt. Det du fokuserer på, blir det gjerne mer av. Derfor er det bedre å forsøke å finne løsninger på de utfordringene kreftsykdommen gir, enn å sette seg ned å deppe. Da jeg en gang spurte kreftlegen min om hva som var det viktigste jeg, som pasient, kunne gjøre for meg selv, fikk jeg også et svar som bekreftet betydningen av tankens kraft. «Fortsett med din positive innstilling og holdning», var legens råd nummer én.

- Samtidig er jeg blitt veldig opptatt av å leve i øyeblikket. For øyeblikket er jo det eneste vi virkelig eier. Fortiden kan vi ikke gjøre noe med, og fremtiden har vi ingen kontroll over, hverken du som er frisk eller jeg som har uhelbredelig kreft. Det gjelder derfor å gripe dagen. Mange kloke mennesker har oppfordret oss alle til å gjøre det i større grad, og det er synd man må bli alvorlig syk før man skjønner innholdet i de ordene. Men vet du hva? Jeg synes jeg begynner å bli god til det nå, til å bare være i øyeblikket, og kose meg og leve her og nå. Det gjør også at jeg enkelte dager kan glemme at jeg har denne sykdommen.

Trege med nye medisiner

Kristin har såkalt hormonfølsom kreft, en krefttype det finnes mange behandlingsmuligheter for og som det forskes mye på. Fra hun kom under behandling i 2011 og frem til nå nylig, har hormontabletter og -sprøyter holdt svulstene i skjelettet i sjakk og hindret kreften i å spre seg videre til lunger eller lever.

- Jeg er litt aktivist når det gjelder sykdommen min, og har erfart at Norge av en eller annen grunn er trege med å ta i bruk nye medikamenter. Danske kvinner får for eksempel medisiner vi bare får hvis vi er deltagere i et forskningsprosjekt. Det er en utfordring. Vi skal vel ikke være dårligere enn nabolandene, sier Kristin og forteller at hun selv, via et amerikansk nettsamfunn, fant frem til det medikamentet hun får for skjelettet.

- Jeg ba om det, og fikk det. Jeg fortalte om det til en venninne. Og nå har hun også fått det. Men egentlig burde det vel være sånn her i landet at man tilbys det beste, sier hun.

For tiden får Kristin også cellegift. Brystkreften har spredd seg til huden. Hun skal ha 12 behandlinger og er halvveis nå. Heldigvis tåler hun cellegiften godt.

Må tenke på annet enn meg selv

Kristins tre barn, og at de skal føle seg trygge, er det viktigste i hverdagen hennes. Yngstemann er syv og den eldste 14, men de er blitt informert fra dag én. De har vært med under behandlinger, og får nøkterne svar på alle spørsmål de måtte ha.

- De må kunne stole på mamma og pappa, føle seg trygge på at det vi sier er sant, sier Kristin.

Selv om det å være mor til mindreårige kanskje er det mest sårbare ved det å få kreft, ligger det også en styrke i det, mener hun. For hverdagen er like travel nå som før. Det gjør at hun kan rette oppmerksomheten sin mot noe annet enn seg selv og sykdommen.

- Jeg er veldig glad for å være en fotballmamma midt i en evig runddans av kjøring og henting, dugnadsjobbing og heiaroping. Jeg føler meg også veldig heldig som har en familie som er der og heier på meg, som bruker masse positiv energi på å støtte meg, sier Kristin og fortsetter;

- Selv om jeg er innflytter til Notodden, har jeg også fått rørende oppmerksomhet fra naboer og kolleger. De har vist at de bryr seg på så mange måter. Nybakte brød, bøker, vin og blomster. Her om dagen fant jeg også en firkløver på trappen vår. Den var det en nabofrue som hadde lagt der. Hun gir dem til meg, som lykkebringere. Folk er fantastiske. Men jeg tror også at det er godt for folk å kunne bidra.

Aktiv i mitt eget liv

Kristin er også glødende opptatt av hva hun kan gjøre for seg selv ved å ta bevisste valg når det gjelder livsstil.

- Jeg har kuttet ut sukker, som man vet at kreftcellene elsker, og gir heller kroppen frukt, bær og grønt, som styrker immunforsvaret. Jeg foretrekker også fisk fremfor kjøtt. Dessuten har jeg, med legens velsignelse, valgt å teste ut enkelte alternative midler og bruker for tiden det «ukjente» legemiddelet LDN (lavdose naltrekson). LDN kan virke stimulerende og stabiliserende på immunforsvaret. Det er ikke godkjent behandling i Norge, men legene kan skrive ut resept likevel, sier Kristin.

Hun har levd med uhelbredelig kreft i snart fire år, men har ikke latt sykdommen sette begrensninger for livsutfoldelsen.

Kopier adressen fra bildeteksten eller søk etter

Liker du Hjemmet? Klikk "Like" på vår Facebook-side, da vel! facebook.com/HjemmetNO

- Jeg har jobbet mesteparten av tiden, og gleder meg til å ta fatt igjen når cellegiftkurene er unnagjort. Jeg har reist, og jeg har venninner jeg gjør gode ting sammen med. Jeg strikker fargerike plagg som muntrer meg opp, og er ute i naturen så ofte som mulig. Å trene, eller holde kroppen i gang på andre måter er superviktig. Jeg har stor tro på å være aktiv i mitt eget liv, og på å bidra med det jeg kan for å kunne leve best mulig lengst mulig. Og så drømmer jeg selvsagt om at man snart finner en kur som kan helbrede meg, sier Kristin.

- Håpet om en dag å bli frisk, skal i alle fall ingen få ta ifra meg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!