NYTT HUS: Gleden var stor den dagen Andrej, Sascha og Ludmila kunne flytte inn i nyinnkjøpt hus.=

NYTT HUS: Gleden var stor den dagen Andrej, Sascha og Ludmila kunne flytte inn i nyinnkjøpt hus. © Foto: privat

Marian er en nesten helt vanlig småbarnsmor i utkanten av Halden. Hun er gift med Arild, og de har barna Alexander (8), og Emilie (4). Men denne småbarnsmoren har et prosjekt hun brenner for med hele sitt hjerte. Det har gitt hele familien mange gode venner, og har beriket deres liv. Marian var bare 19 år da hun førte gang besøkte Klimovichi og ble kjent med mennesker som levde i fattigdom og nød hun ikke visste fantes. Det gjorde et sterkt inntrykk på henne, og siden har hun engasjert seg for å hjelpe.

Én gang i året drar Marian for å besøke barnehjemmet, barneavdelingen på sykehuset, skolen for handikappede barn og trengende familier i Klim-ovichi. Og flere somre har det kommet barn fra Hviterussland til Halden på sommerleir. Da er hele Marians familie med og gir dem et hyggelig opphold. I mange år har de også ordnet slik at et fotballag fra byen kan delta på Norway Cup.

Idet vi kommer innenfor hjemme hos Marian, skjønner vi at her foregår det mye. Esker med gevinster og saker som skal sorteres og sendes, fyller stua. Utklippsbøkene og albumene hun har tatt frem, avslører at dette er en dame som er flink til å ta vare på minner, og at hun har holdt på med prosjektet sitt i mange år.

Mange er med

- Ja det er sant, og jeg er ikke alene. Mannen min, foreldrene våre, venner og kjente, og barna også. I tillegg finnes det mange andre ildsjeler her, som støtter og hjelper det de kan. Da jeg var ung, var jeg en aktiv idrettsjente. Det kan jeg ikke drive med lenger, så det at jeg kan holde på med prosjektet mitt, er positivt for helsen. Man får så utrolig mye tilbake når en liten hilsen viser at noen setter pris på det du gjør, det lyser opp en grå dag, sier hun.

Marian vokste opp i Halden. Da hun var liten, drømte hun om å få hjelpe barna i Afrika, og som 12-åring var hun ivrig loddselger for Redd Barna.

På slutten av 1990-tallet kom det frem historier om hvor elendige leveforhold der var mange steder i Øst-Europa. Området der Tsjernobyl-ulykken hadde funnet sted i 1986, var preget av fattigdom og sykdom. Mange hadde flyttet fra området, og de som var igjen, var de som ikke hadde mulighet til å dra. Store områder rundt atomkraftverket var avsperret, men det var nok ikke spesielt sunt å bo i de små landsbyene rett ved den forbudte sonen heller. Arbeidsledighet, fattigdom, alkoholmisbruk og mye forurensning gjorde at mange barn var kronisk syke og led nød.

Et følelsesfylt møte

I 1999 fikk Marian for første gang oppleve nøden og fattigdommen i Klimovichi på nært hold. Hun kjente et ektepar i Halden som drev med hjelpesendinger til byen, og var blitt med for å hjelpe dem. I en park møtte hun to små brødre. De fikk noen leker av henne, og hun tok noen bilder av dem: En storebror som passet lillebroren, mens han lette gjennom søppelkassene.

- Da jeg fikk fremkalt bildene, lurte jeg mye på hvem de små guttene var. Hadde de en familie? Kanskje jeg kunne gjøre noe for dem? Neste gang jeg kom dit, året etter, viste jeg frem bildet i en butikk nær ved. Noen kjente dem igjen og fortalte at de bodde i nærheten sammen med moren sin.

Det var sånn hun traff Andrei (7), Sascha (1) og moren deres Ludmila. De bodde i et falleferdig hus, rett ved en sump, og eide ingen ting. Ludmila hadde prøvd å male veggene og gjøre det litt koseligere, men sopp, råte og fuktighet lot seg ikke male over. Faren var dratt sin vei, og hun hadde ingen jobb. Mat fikk de på et fattigkontor.

At denne familien trengte henne, ble Marians viktigste drivkraft i alt arbeidet hun har lagt ned i årene siden. Hun samlet inn så mye penger at hun kunne kjøpe et nytt hus til dem og gi guttene et bedre liv. Gjennom den lille familien traff hun mange flotte mennesker, som hjalp henne å komme videre med et omfattende hjelpearbeid i landsbyen. Barnehagen Sol var hennes første egne prosjekt. Da ekteparet som hadde drevet hjelpesendingene, ga opp fordi det var blitt så vanskelig å få hjelpesendingene over grensen, fortsatte Marian arbeidet alene. Hun kunne bare ikke gi opp, selv om hun sliter med helsen sin.

Syke og friske

Marian har både migreneanfall, fibromyalgi og kroniske bekkenplager, slik at hun ikke kan være i jobb. Men å tro at hun ikke arbeider, er feil.

- Jeg er jo veldig engasjert i arbeidet for Hviterussland, og det arbeidet tar aldri slutt. Jeg har alltid masse å gjøre og planlegge på mine gode dager. Når de dårlige dagene kommer, får jeg ikke gjort noe, forklarer hun.

Engelsklæreren Lilija er en av dem Marian ble kjent med i Klimovichi, og hun er fortsatt en nær venninne. Lilijas språkkunnskaper gjorde det lettere for Marian å få kontakt med folk, og etter hvert ble flere med på Marians prosjekt. Hun begynte å samle inn penger fremfor gaver. Norske barnehager adopterte hviterussiske barnehager, og flere familier i Halden påtok seg økonomisk ansvar for fadderbarn.

(Saken fortsetter under bildet.)

KJÆRLIGHET: Marian og Arild har kjent hverandre siden ungdomsskolen, og han har alltid deltatt i hennes hjelpeprosjekter. I 2002 giftet de seg i Halden, med både norske og hviterussiske gjester til stede.=

KJÆRLIGHET: Marian og Arild har kjent hverandre siden ungdomsskolen, og han har alltid deltatt i hennes hjelpeprosjekter. I 2002 giftet de seg i Halden, med både norske og hviterussiske gjester til stede. © Foto: privat

Kopier adressen fra bildeteksten eller søk etter

Liker du Hjemmet? Klikk "Like" på vår Facebook-side, da vel! facebook.com/HjemmetNO

I det usunne miljøet i byen var det mange som var syke. I 2004 kom den første gruppen barn fra Klimovichi til Halden for å være på sommerleir, og puste frisk luft. Blant barna var Andrei, den ene av brødrene Marian hadde møtt på sin første tur. I Norge fikk han gå til tannlege og lege, og ble både friskere og gladere.

- Andrei har vært i Norge syv ganger. Et par år senere «adopterte» vi også en jente, Victoria. I dag er guttene nesten voksne. Yngstemann bor sammen med moren sin og går på skolen, Andrei er i militæret. Og familiene våre har fin kontakt.

Kjærlighet og glede

For kjærligheten blomstret også på hjemmebane. Marian og Arild giftet seg i 2002, med stort selskap og mange hviterussiske barn og venner til stede. Det ble en flott og vellykket dag. Mange av barna fikk nye faddere den dagen.

I alle år har Marian og resten av gruppen jobbet med å samle inn penger til Klimovichi. Byen har fått fikset opp både barnehjem og skoler, og har til og med fått ny brannbil etter en stor innsamlingsaksjon i Halden. En brukt brannbil ble kjøpt i Norge, pusset opp og kjørt av gårde til Hviterussland.

I 2010 stiftet Marian foreningen Hjerte for Hviterussland, der mange ildsjeler er med. Det siste prosjektet deres er å hjelpe en skole for handikappede barn. Det er de handikappede som står absolutt nederst på rangstigen i Hviterussland, og de blir helst gjemt bort og glemt.

- Vi vil så gjerne gi dem litt leker og et hyggeligere miljø, og hvis noen vil støtte oss, så ta en titt på Facebook-siden Hjerte for Hviterussland, oppfordrer Marian.

- I mange år har et fotballag fått delta i Norway Cup. I år hadde vi dessverre ikke økonomi til å hente opp et lag, men vi håper at det går seg til igjen neste år. Det betyr så mye. Dette er unge gutter som aldri har vært noe sted før, og som har fått sitt livs opplevelse gjennom turen til Norge.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!