Det er tidlig kveld i Sydney, men på trampolinen herjer sønnene Kingston (4) og William (2) i sommervarmen. Guttenes australske besteforeldre, Ian og Lauren Hocking, bor bare 15 minutter unna. June gir dem de beste attester som fantastiske besteforeldre for barna og svigerforeldre for henne selv. June lever det gode familielivet i den australske storbyen, og nå venter de spent på enda en familieforøkelse. Denne gangen håper de på en jente.

Kris forteller i detalj hvor pladask han falt da han var på ferie i Kroatia og June og spradet forbi i sommerkjole sammen med en venninne.

"De jentene må vi bli kjent med", sa han til kameraten. På barkrakkene samme kveld fant de raskt tonen.

- Jeg så inn i de øynene - og hun hadde meg, mimrer australieren.

Åtte år er gått siden den gang, og han trekkes fortsatt mot de øynene.

Iskaldt frieri

Kvelden i Sydney er lun, slik den har det med å være. Toåringen Williams tårer er i ferd med å tørke etter at han brant seg på mygg-fellen. Pappa har lagt på is og hentet smokken.

- Som far er han så til stede, sier June og lar oss forstå at det ikke er noen selvfølge i Australia.

Kris jobber med kontrakter i et byggefirma og har en rolig periode nå. Om morgenen drar han halv syv, og i disse dager rekker Kris hjem før guttene har lagt seg.

- Det er tidlig, mener June, som selv jobber på et hotell.

Da hun traff Kris i 2006, jobbet hun som flyvertinne i Norwegian. Han jobbet i London,

og det ble mange Europa-turer på det forelskede paret. Hun var 27 år og hadde ingen hast med ekteskap og barn - selv om hun så dette veivalget komme, og det skremte henne. Men etter ett år med farting og distanse sa hun til seg selv: Jeg gjør dette! Jeg tar et års permisjon, det føles rett.

HALVT NORSKE: Av og til er det sårt for June å innse at sønnene vokser opp som australiere. - Jeg prøver å minne dem om at de er halvt norske, sier June med sønnen Kingston (4) i bakgrunnen.=

HALVT NORSKE: Av og til er det sårt for June å innse at sønnene vokser opp som australiere. - Jeg prøver å minne dem om at de er halvt norske, sier June med sønnen Kingston (4) i bakgrunnen. © Foto: Julia Schreiner Benito

- "Går det ikke, så drar jeg hjem igjen", tenkte jeg. Det var noe med Kris¿ Hvorfor var jeg så sikker på deg? spør hun og ser på mannen sin, som viser frem bilder fra frieriet i de italienske alpene. Kris hadde planlagt det lenge og nøye. Han elsker fjell og friluft og hadde tatt June med til Dolomittene. Tanken var å fri på balkongen på fjell-chaletet de bodde i, men han strevde med å få henne ut. "Jeg fryser og forstår ikke hvorfor han insisterer på å få meg ut dit", tenkte hun. Hun hadde ingen mistanke om hva som var i vente, og hutret i sjokk frem et ja med det italienske fjellmassivet som bakteppe...

Tradisjonelle verdier

Hva var det egentlig med Kris?

- Han var annerledes, viste sånn vanvittig interesse for meg. Han løp rundt bilen for å åpne døren for meg. Han insisterte på å gå nærmest trafikken for å beskytte meg. Han ringte rundt til «halve Norge» på bursdagen min for å finne meg, og sendte de lengste langstilkede roser som finnes! I begynnelsen fikk jeg litt lyst til å vise ham at jeg ikke er noen liten pike, at jeg kan ta vare på meg selv. Men nå nyter jeg Kris' omtanke, sier hun.

Hun forteller at Kris til og med gikk på norskkurs etter at han traff June.

- Han sendte de rareste meldinger på norsk, minnes June med latter.

Med Kris' sans for tradisjonelle verdier ville han helst ringt Junes far før frieriet, men han forsto at tiden i Norge nok hadde løpt fra den slags.

Paret hadde ikke lyst til å bosette seg i London, hvor Kris bodde på den tiden.

- Jeg var klar for å gjøre noe "crazy", så jeg pakket ryggsekken og flyttet sammen med ham til Australia. Vi var forlovet og hadde aldri bodd sammen før, så det var et stort steg å ta, men jeg angret aldri og så meg aldri tilbake, sier June.

Lange avstander

Å bosette seg på den andre siden av jordkloden har også sin bakside. Det kan gå år mellom hver gang June ser sin norske familie. Foreldrene hennes er skilt. Hun gleder seg til pappa Arild Nilsen (54) kommer på besøk i august for å se det nye barnebarn som er på vei.

Savnet er også stort etter mamma Beate Akselsen (54). Det er langt til Bardufoss, hvor hun bor.

- Jeg savner henne. Foreldrene mine støtter meg, men jeg merker mer og mer på mamma at hun synes det er trist å ha oss så langt unna. Jeg hører det på stemmen hennes, at dette er veldig vanskelig for henne. Vi snakker ikke så mye om det, jeg har lært meg å distansere meg for å overleve, forteller norske June Hocking.

(Saken fortsetter under bildet.)

LANGE AVSTANDER: Solskinn og lykke da June fra Norge giftet seg med Kris fra Sydney. Men Junes mamma Beate Akselsen og pappa Arild Nilsen savner datteren og barnebarna.=

LANGE AVSTANDER: Solskinn og lykke da June fra Norge giftet seg med Kris fra Sydney. Men Junes mamma Beate Akselsen og pappa Arild Nilsen savner datteren og barnebarna. © Privat bilde

Mormor i Bardufoss

- Bare jeg prater med deg om June og barnebarna, så kjenner jeg tårene komme, sier Beate Akselsen hjemme i Bardufoss.

Junes mor må bære savnet etter datter og barnebarn.

- June er jo den førstefødte. Jeg er visst et følelsesmenneske, og det blir bare verre med årene. Savnet er voldsomt. Da June flyttet, tenkte jeg ikke på hvor langt det er til Australia. Jeg var vant til at hun reiste og tenkte det var flott at hun dro på enda et eventyr. Men så kom innbydelse til bryllupet¿ Da gikk det opp for meg at June kom til å bli værende der på den andre siden av kloden.

Beate har samboer og jobber fulltid. Australia er omtrent så langt borte som det går an å komme, så det er ikke bare å reise av gårde på impuls hver gang hun føler for det. Men hun planlegger en tur neste år.

Beates stemme blir grøtet da hun snakker om barnebarna.

- De kjenner ikke bestemoren sin. Jeg har dem ikke på fanget, jeg er som en fremmed. June er flink til å legge ut bilder på Facebook, og vi snakker sammen over videotelefonen på Skype, men det kan ikke måle seg med å møtes ansikt til ansikt. Men det er klart jeg gleder meg over at June har det bra, de er så flotte i lag, hun og Kris, sier hun.

Det store savnet

Solen skinner over familien og Sydney, men savnet er alltid til stede hos June. Dessuten ser hun at sønnene vokser opp som australske gutter.

- Da jeg hentet Kingston på den australske nasjonaldagen, var ansiktet hans malt i grønt og gult etter tradisjonen. Han ropte australske slagord som de andre. «Du er halvt norsk», sa jeg. «Husk det: halvt norsk!» Jeg gjentar det for dem, men de forstår ikke helt. Guttene snakker ikke norsk, og forholdet til besteforeldrene i Norge er naturlig nok fjernt. Norge er alltid i mine tanker. På 17. mai savner jeg å spise pølser og is i gatene, men jeg tar på meg bunaden. De siste årene har jeg krevd at Kris tar fri fra jobben, det hjelper litt på savnet. Bardufoss og mamma er virkelig lang borte, sier June.

- Kommer du og leker med oss på trampolinen, pappa? roper guttene.

- Snart!

Mørket, som lot til å være så fjernt for litt siden, kom visst likevel. Guttene gnir trette øyne, sikadene synger og June og Kris gleder seg til familiehelg med strand, hyggelig samvær og grilling.

- Livet er så fint, jeg er heldig, sier June og ser på Kris.

- Norge er langt unna, men jeg håper at jeg aldri skal behøve å lukke noen kapitler i livet mitt, sier hun.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!