Jeg fikk mobberne til å føle seg dumme

Sigrid gjør nå suksess i NRK-serien «Kampen for tilværelsen». Hun spiller en ambisiøs eiendomsmegler med arbeidsfelt i Ullevål Hageby i Oslo.

- Hun er litt arrogant, som om hun formidler: «Ikke se ned på meg bare fordi jeg er liten.» Jeg liker at rollen hennes ikke handler om at hun er annerledes, det er mer en presentasjon av et menneske som tilfeldigvis er liten.

Sigrid har fått nok tilbud om sære roller: «Du skal ikke si noe, bare dukke opp i en drøm.» Eller: «Troll i skogen».

- Det er vanskelig å være annerledes når mennesker med handikap blir presentert som noe sært. Jeg ønsker å bidra til at vi blir vant til å se folk med handikap.

Hun er utdannet innen fysisk teater i København og bor i Danmark. Sigrids foreldre ble tidlig skilt, hun vokste opp i Harstad og Trondheim med en broket sammensetning av søsken rundt - mine, dine og våre.

God nok

Tryggheten. Den får henne opp på scenen. Den er med når hun rister av seg en sjelden dårlig anmeldelse. Den former setninger som «jeg vet hva jeg er god for». Den gjorde at tilløp til mobbing raskt tok slutt.

- Etter at jeg begynte på skolen, spurte tanten min meg om jeg ble mobbet. «Nei», sa jeg. «Jeg er som jeg er». Jeg var nok ikke voksen nok til å bruke ord som å «akseptere meg selv», men jeg formidlet det. Jeg tror mobbing handler om svak selvtillit. Noen har prøvd å mobbe, men jeg fikk dem til å føle seg dumme ved ikke å gå inn i det dramaet.

- Oppveksten har bidratt til å gjøre meg trygg.

Sigrid tenker litt og drar i lyse lokker med hvitlakkerte negler.

- Mamma droppet hele den greia med å problematisere, be om råd og hjelpemidler og eksperter og spesielle løsninger. Jeg hoppet bare opp på kjøkkenbenken. «Du har større utfordringer enn andre,» sa mamma enkelt, og viste meg aldri medlidenhet. Om foreldrene til et barn med handikap synes det er tungt, tror jeg det blir vanskelig å vokse opp. Mamma så det bare som en annen måte å leve på.

- Hun er vel stolt av deg?

- Ja, men ikke overdrevet, vi er ikke sånn som dikkeduller. Av og til spør jeg om hun ikke er stolt. Jo, men jeg vet jo at du klarer det, sier hun.

Av de lenker som binder Sigrid, er hun ikke i tvil om hvilken hun helst vil bryte løs fra.

- Behovet for anerkjennelse. Det presset kjenner jeg i meg selv, og jeg ser det rundt meg. Hvorfor må vi prestere hele tiden? Hvorfor er det ikke nok å bare være menneske?

Etter en slurk av kaffen ler hun litt, og tilføyer:

- OK, la meg stå forrest én gang i året, da, det holder!

Barndom uten kostymer

Sigrid var ikke den som kledde seg ut som liten. Ikke sto hun foran speilet og spilte prinsesse heller. Hun likte å skravle og sykle.

Først da hun sto på scenen med klassen på ungdomsskolen, kjente Sigrid følelsen av å være hjemme.

- Dette har du talent for, sa lærere og andre.

- Det var kjempeartig. Men jeg la aldri noen yrkesplan, hadde bare lyst på mer teater.

- Om jeg husker en replikk fra ungdomsskoleteateret? Ja da: «Mannfolk! Æ si bare fy fan!»

Så ler hun rått.

Og innrømmer at det finnes et mannfolk. Og at hun er forelsket.

- Han bor i Trondheim, det har vært fint å pendle til Norge for innspillingen av «Kampen for tilværelsen».

Nå gleder Sigrid seg til tre måneder i Ålborg og nytt engasjement. Bak seg har hun innspilling av NRK-serien som høstet den ene supre anmeldelsen etter den andre. Hun var ikke i tvil om å takke ja til casting. I Danmark er hun ganske kjendis.

- Jeg tenkte det kunne vært kult å jobbe litt i Norge.

Etter castingen brukte instruktøren store ord: «Dette er en av de beste castingene vi har hatt til nå.»

Drømmer

Mye tyder på at Sigrid klarer det. I barne-tv-serien «Barda» spiller Sigrid krigerprinsesse. Moren til en kortvokst gutt fortalte Sigrid at hun gruet seg til sønnen skulle begynne på skolen. Men da barna der forsto hva det var med gutten hennes, utbrøt de: «Å, han er sånn som hun kule krigerprinsessen!»

- Om jeg kan bane vei for slikt, er det bra.

- Jeg merker at jeg får lyst til å spørre deg mye om at du er liten, hva synes du om det?

- Jeg er vant til det, sier Sigrid, og tenker litt.

- Kanskje har det gitt meg selvtillit at folk er nysgjerrige på meg. Jeg har ikke noe imot det; jeg vet at jeg er mer enn liten. Men det kan bli mye når jeg føler at folk ikke ser meg for den jeg er, men bare en som er liten.

- Har du fordeler som liten?

- Absolutt. Man er jo søt... Folk vil ta hensyn, hjelpe. Jeg får mye goodwill. I tenårene når jeg ville klare ting selv, kunne det bli litt mye. Men kanskje har omgivelsenes goodwill mer å gjøre med min personlighet enn at jeg er liten.

- Hvem er du?

- Selvstendig, morsom, kreativ, dramatisk, dyp.

- Når er du dyp?

- Når jeg mediterer og analysere drømmer. I perioder kan jeg gå helt opp i drømmetydning, jeg leser bøker om det, skriver opp drømmene mine når jeg våkner og prøver å forstå meg selv bedre slik. Det er litt psykologi i det, spørsmål som hvor jeg er og hva jeg har behov for. Innimellom får jeg en aha-opplevelse.

(Saken fortsetter under bildet.)

Prisen ga meg selvtillit

Da Sigrid var nominert til Årets Reumert, en av de viktigste prisene i dansk scenekunst, spurte hun moren i Trondheim: «Om jeg vinner, er det greit at jeg ikke takker deg?»

«Selvfølgelig! Vær snill å ikke nevn meg», lød morens svar.

Operahuset i København, 2012: Liten, sort kjole. Stort gullsmykke. Hele det høye Danmark og kronprinsparet i salen. Sigrids tanker raser nervøst: Blir jeg skuffet om jeg ikke vinner? Vil jeg klare å late som om det er nok å være nominert? Om jeg vinner, vil de andre bli lei seg?

Hun vinner i kategorien beste kvinnelige birolle. Hun takker hverken mamma eller pappa, men ensemblet og Danmark.

- For meg var det ingen selvfølge at jeg som nordmann skulle få en slik anerkjennelse i Danmark. Det var veldig stort, og ja, jeg var stolt av meg selv. Den prisen markerte et skille for meg, jeg fikk en dypere selvtillit som skuespiller, nå sa jeg med en annen trygghet: Jeg er skuespiller!

Før pleide hun å si det på et vis med retrettmuligheter. «Jeg lever som skuespiller for tiden.» På en måte tok hun aldri avgjørelsen å bli skuespiller, derfor søkte ikke Sigrid på teaterhøyskolen i Norge.

- Underbevisst var det kanskje for å ha en retrettmulighet. Og om jeg en dag mister forståelsen for yrket, må jeg gjøre noe annet. Studere naturmedisin, for eksempel. Far er akupunktør.

- Fryktet du at høyden din skulle hindre deg som skuespiller?

- Ikke noe særlig, selv om du stiller deg frem i dette yrket. Jeg har tenkt at høyden min er noe jeg må forholde meg til. Det ble viktig å vise at jeg kunne noe, ikke bare at jeg er annerledes. Vise at dette er et håndverk jeg mestrer, og få anerkjennelse for det. En gang sa en regissør at han ikke kunne bruke meg i forestillingen, selv om jeg var dyktig nok. Jeg har hatt flere sånne opplevelser, men ikke gitt opp av det. Så lenge de sier at jeg er flink, vil jeg fortsette. Jeg vet hva jeg gjør. Tryggheten kommer fra meg selv og fra publikum.

De rette valg

Kanskje har drømmetydingen bidratt til å lære Sigrid hva hun har og ikke har behov for. Det er ikke når Sigrid står på scenen og mottar en pris at hun er som stoltest. Mest stolt er hun når hun evner å lytte innover.

- Når jeg tar riktige valg ut fra hva som er bra for meg fra et sjelelig plan. Som den gang jeg fikk tilbud om en prestisjejobb i en musikal i København, og min første innskytelse var at jeg ikke kunne si nei. Men så gjorde jeg det likevel, fordi jeg kom til at jeg ikke hadde overskudd. Jeg visste at avgjørelsen var riktig, da ble jeg stolt.

- Når er du minst stolt?

- Når jeg er uærlig mot meg selv eller andre. Når jeg gir opp noe jeg ikke burde gi opp.

For Sigrid er ikke skuespill uttrykk nok. Hun må bruke kroppen også. Derfor har hun danset fra hun var liten og kombinerer gjerne skuespill, dans og sang.

- Jeg tror jeg bare må danse, jeg har så mye å uttrykke.

- Jeg håper at folk kan møtes med færre fordommer, da vil det være lettere å være annerledes. Vi går rundt og er så opptatt av hvordan vi ser ut, av status. La oss se hverandre mer nøytralt: Se folk i øynene og tenke at dette er en person som kan være hvem som helst.

- Dine fremtidsdrømmer?

- Jeg vil alt, ler Sigrid. - Spille i alle land, teater, film. Jeg vil ha en internasjonal karriere.

- Barn?

- Kanskje. Jeg kjenner jeg må ta valget nå. Lenge var det uaktuelt på grunn av karrieren, men vil jeg ha barn, må jeg vel få dem før det er for sent.

Denne saken ble første gang publisert 27/10 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.