Hilde og Geir adopterte fire barn på én gang



Vi fikk et helt nytt liv

Hvorfor ikke, tenkte Hilde (50) og Geir (53) Trondheim fra Sandnes da en søskenflokk på fire fra Brasil trengte nytt hjem. De hadde ønsket seg barn i 20 år, og nå var de klare for å adoptere.



 

For litt over fire år siden satte et superspent par seg på flyet til Brasil. De visste ikke helt hva de hadde i vente. Deres største drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. De skulle bli foreldre. Men ikke til ett barn - fire! De var på vei til São Paulo i Brasil for endelig å få møte barna de hadde blitt ørlite kjent med via bilder og brev, og som ventet på å begynne et nytt liv i et land de ikke ante noe om.
 -?Vi møtte fire svært forventningsfulle barn, som ikke kunne ett ord norsk, og som ikke ante hva snø var, da vi landet i Norge noen uker før jul, sier Hilde.
 Hilde og Geir hadde lært seg litt portugisisk, og hadde tatt med seg leker og bildebøker da de dro for å bli kjent med barna sine. Det var et godt valg. Fortsatt er alle fire veldig glad i å lese, og sitter gjerne med en bok heller enn å se på TV. Hvis det ikke er fotball og trening på programmet da, for det er blitt en altoppslukende interesse for alle sammen. Pappa Geir har spilt fotball før, men Hilde hadde aldri vært interessert. Nå står begge og heier hver gang et av barna spiller kamp.
-?Jeg har fått massevis av nye interesser og utfordringer, sier Hilde.

(Saken fortsetter under bildet.)

FØRSTE MØTE: På lekeplassen i Brasil begynte en nystiftet familie å knytte bånd.

 



Store og flinke


-?Se på denne, dere, er ikke den fin, sier Nicolas (7) som kommer styrtende ned trappen med et fjernstyrt robotmonster som går rundt og bråker veldig.
-?Den er fin, men kanskje du kan leke med den senere, foreslår mamma Hilde tålmodig. -?Nå er det tid for lekser, vet du.
Breno (9) sitter allerede ved kjøkkenbordet, der alle gjør leksene sine hver dag. Men det han leser i, ser veldig ut som en guttebok, ikke en leksebok. Litt motvillig plukker han frem mattebøkene isteden.
Evelin (13) er fornuftig storesøster. Hun er godt i gang med matteoppgaver, og lar seg ikke forstyrre. Etterpå er det fotballtrening. Laget heter Høle. Og ellers er Viking favorittlaget. Alle har sesongkort og går på alle hjemmekampene for å heie.
Eldstejenta Larissa (15) er blitt voksen og vakker. Hun er kanskje den som husker livet sitt i Brasil best. Men nå er hun norsk, har fått kjæreste og er interessert i politikk.
-?Men før jeg stifter familie selv, skal jeg ta utdannelse, det er veldig viktig for meg. Jeg har lyst til å bli barnelege, så jeg må gjøre det bra på skolen, sier hun.
-?Du er så flink, jenta mi - det klarer du, roser Hilde, men innrømmer at barnas møte med norsk skole var en av de tingene hun var litt bekymret for.
-?Jeg var jo litt redd for at barna ikke skulle klare å følge med, og at de skulle ha vanskeligheter med å tilpasse seg, sier Hilde.

 

Ønsket seg barn


Huset familien Trondheim bor i, ligger ganske midt i skogen, med få naboer rundt. Men de har både familie og venner i nærheten. Geir jobber som ingeniør, mens Hilde solgte dyrebutikken hun hadde bygget opp, for å ha tid til barna. Nå jobber hun deltid på en leirskole i nærheten.
-?Da vi ble samboere for 22 år siden, bodde vi først i et byggefelt. Men så fikk vi en hest i bryllupsgave da vi giftet oss i 1991, og da var det bare å se seg om etter noe mer landlig.
I dag er det mange dyr i huset i skogen, for Hilde har klart å smitte alle barna med dyreinteressen sin. Hundene Mio, Emmie, Shadi og Dina får all den oppmerksomheten de kan ønske seg. Tre katter hører også med, og i uthuset bor de to papegøyene Billie og Pedro i eget rom.
Husvalget skyldtes imidlertid ikke bare at de ville ha plass til dyr.
-?Vi ønsket oss jo barn, og planla litt for det også, forteller Geir.
Men det kom ingen barn, så Hilde og Geir begynte å tenke på adopsjon. Et familiemedlem var gift med en dame fra Filippinene, og i hennes familie var det en liten jente som trengte foreldre.
-?Det er 20 år siden vi dro dit for å hente hjem Ramona. Hun var en fortryllende liten pike, men hun kom aldri til Norge. Filippinske myndigheter endret regelverket sitt, og godtok ikke lenger denne formen for adopsjon. Etterpå ville vi søke på vanlig måte igjen, men da var plutselig alle papirene våre for gamle, sier Hilde
Dermed skrinla de adopsjon og bestemte seg for å forsøke prøverørsmetoden i stedet. 
Hilde og Geir var lykkelige da Hilde ble gravid. Og de sørget sammen da hun aborterte etter fire måneder. Livet gikk videre.
 -?Det er ikke noen menneskerett å få barn, det er derimot en menneskerett å ha foreldre. Jeg hadde alltid hatt barn i livet mitt, hadde trillet, passet og stelt barn fra jeg var jentunge. Vi valgte å bli avlastningsforeldre for barnevernet en periode. De vurderte også å søke om et fosterbarn, men var litt i tvil. Det er jo så vondt hvis de må dra sin vei igjen.
For åtte år siden var det en venn som erklærte at de begynte å gå ut på dato. Skulle de adoptere, måtte de sette i gang prosessen igjen. I 2005 søkte de igjen om godkjenning som adoptivfamilie, og et halvt år senere var de godkjent. De ville adoptere søsken fra Brasil, men ble anbefalt Kina, for det var det landet som godtok de eldste foreldrene.
Tiden gikk, uten at noe skjedde, men så søkte de om å adoptere søsken. Da ble de rådet til å bytte land til Brasil. Og nå begynte ting å skje, men første gang de sa ja takk til en søskengruppe, hadde de uflaks. Barna endte hos et annet par. Så var det snakk om et søskenpar på ti og tre år, var de interessert i det? Mellom de to barna var det to andre søsken, som egentlig skulle til en annen familie. Men denne familien kunne ikke ta imot dem likevel, og da Hilde og Geir fikk vite at det fantes to søsken til, så nølte de ikke.
-?Jeg spurte adopsjonsbyrået om det var mulig for oss å få adoptere alle fire. De svarte at det var ikke noe i veien for å søke. Allerede før jeg hadde stilt spørsmålet til Hilde, visste jeg at hun ville si et rungende ja ¿
-?Jeg husker at jeg ville bli misjonær da jeg vokste opp, forteller Hilde. -?Det var mest på grunn av barna. Jeg så bilder av brune barn med krøllete hår, og elsket dem. Og bare se her. Nå har vi fire stykker, det kunne ikke vært bedre, sier Hilde lykkelig.

 

Et nytt liv


I Norge gikk det over all forventning med skolen og tilpasningen for de fire nykommerne.
-?Etter bare noen måneder hadde de lært seg norsk, og ikke bare er de flinke med skolearbeidet, de er også blitt glade og sosiale barn. Vi bor på et lite sted og skolen er heller ikke så stor, det er nok en fordel. Og så her er det fotball som gjelder. Alle spiller og heier på hverandre. Det er fint med en felles interesse når man har fire barn og bor litt avsides. Da kan vi som oftest kjøre sammen eller avtale med naboene, forklarer Hilde.


Larissa lengter ikke tilbake til Brasil.
-?Det livet vi hadde i Brasil på barnehuset (hun vil ikke kalle det barnehjem, for hun syntes ikke det føltes som noe hjem), der vi var i tre år, var ganske stusslig. Det var en slags oppbevaring, der alle dager var like og hverken jul eller bursdager ble markert. Å bo i Norge hos gode foreldre er en drøm som har gått i oppfyllelse. Og å feire norsk jul er fantastisk, det gleder jeg meg til, sier Larissa.
Bare én ting savner barna fra Brasil. En gang var de åtte i søskenflokken. Nå vet de ikke hvor de andre er blitt av eller hvordan de har det. Reglene sier at det får de heller ikke vite før de er myndige og kan undersøke selv.
-?Men vi håper det går bra med dem. En gang, når alle er store, kan vi kanskje reise til Brasil igjen, hele familien, sier Hilde.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!