Evelyn har jobbet på krisesenter i 24 år

Vi må ta bedre vare på hverandre, mener hun.

RO OG TRYGGHET: Et krisesenter kan tilby trygghet og omsorg til kvinner og barn i en vanskelig livssituajon. De finnes over hele landet, sier Evelyn.
RO OG TRYGGHET: Et krisesenter kan tilby trygghet og omsorg til kvinner og barn i en vanskelig livssituajon. De finnes over hele landet, sier Evelyn. Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert

Evelyn har jobbet på krisesenter i 24 år



Vi må ta bedre vare på hverandre

Respekt og omsorg for medmennesker er det viktigste av alt, vet Evelyn Bentzen (70), avtroppende leder for krisesenteret i Tromsø. Historiene om vold og omsorgssvikt er mange og vonde, men humor og varme er viktige våpen, mener Evelyn

.

 

Et koselig, gammelt hus med hemmelig adresse har vært Evelyns arbeidsplass siden 1989. Det som begynte som en vanlig kontorjobb, ble en overbevisning og en livsoppgave, og etter hvert ble hun også leder for krisesenteret.
-?Det vil alltid være mennesker som kommer i vanskelige livssituasjoner og trenger hjelp, sier hun.
Det første krisesenteret i Norge ble etablert i Oslo i 1978, og til å begynne med var Den norske krisesenterbevegelsen basert på frivillighet. Ved Krisesenter for mishandlede og voldtatte kvinner hjalp kvinner kvinner, på kvinners premisser. Det var starten på et engasjement som snart spredte seg over hele landet. Etter hvert fikk de litt offentlig støtte, bedre husrom og et symbolsk honorar til kvinner som ble engasjert i vaktordninger.
I Tromsø hadde krisesenteret eksistert i ti år allerede, da Evelyn kom dit.
-?Vi som har stått på for bevegelsen rundt i landet har klart å få gjort det til en offentlig oppgave. Mye viktig arbeid blir gjort hver eneste dag.
I Tromsø skal nytt hus bygges for Krisesenteret i nær fremtid.
Selv om Evelyn nylig ble pensjonist, brukes hun fremdeles som rådgiver og konsulent. Hennes kamp for rettferdighet er på ingen måte avsluttet.
I dag kommer hun rett fra undervisning om Krisesenteret for sykepleierstudenter. Hun har i en årrekke hatt politistudenter i hospitering ved senteret. Det er veldig spennende, og svært givende.
-?Ja så lenge jeg kan, bidrar jeg gjerne, sier hun.
I det gamle huset ligger mange minner. Vi møter to kvinner i dag. Evelyn, og Hanne Stenvaag (42), som nå tar over etter henne. Vi hører at det også er andre kvinner i huset. Stillferdige kvinner som er her for å puste ut etter vanskelige opplevelser, og som ikke vil vise seg for oss.

 

Forferdelige historier


-?Istedenfor å prøve å forklare hvorfor det er så viktig med krisesentre, vil jeg heller fortelle en liten historie som skjedde her i Tromsø for mange siden, sier Evelyn. Historien er nærmest blitt en klassiker, for mange har opplevd noe lignende.
En middelaldrende mann som bodde i en avsidesliggende bygd noen timers kjøring fra Tromsø, hadde kommet i kontakt med en Østens kvinne. Hun kunne ikke et ord norsk. Og knapt engelsk. Hun levde i fattigdom med sin lille datter, og ble nok forelsket i nordmannen på grunn av alle løftene han ga henne om et bedre liv i en rik by. Han smurte på all den sjarmen han kunne, og lovet henne gull og grønne skoger. De giftet seg hjemme i hennes landsby, og full av forventning kom hun for å starte sitt nye norske liv. Datteren skulle bo hos slektninger og komme senere.
Da de kom til Norge, viste det seg jo at mannen slett ikke bodde i Tromsø, som han hadde sagt. I det avsidesliggende huset sitt hadde han innredet et rom i kjelleren som bordell med rød lyspære i taket. Kvinnen fikk utdelt to babydolls, og meningen var at hun skulle betjene hans kamerater og ham selv når de lystet.
Den skrekkslagne kvinnen forsto ikke noe, men fikk panikk. Lettkledd som hun var hoppet hun ut av vinduet, og begynte å løpe langs en øde landevei midt på natten. Hun kunne ha frosset i hjel, om hun ikke hadde blitt plukket opp av et ektepar som var ute i sene nattetimer. De kjørte henne til lensmannen på stedet, som hjalp henne videre til oss. Her ble hun ganske lenge, for hun hadde jo gjort den tabben det var å gifte seg med mannen og kunne ikke bare reise hjem igjen. Mye måtte ordnes, både med avhør og øvrige myndigheter, og ikke minst skaffe penger til hjemreise.
Men det endte godt, og hun kom hjem til datteren igjen. Mannen fikk også sin straff.

 

Det er lov å bry seg


-?Våre naboer i Russland har også veldig mange utfordringer. Der er det mange som trenger hjelp. Vi har et godt samarbeid med dem, sier Evelyn.
Hun forteller at hun var med på å etablere det første krisesenteret i Murmansk i 1997, og at Krisesenteret i Tromsø var faddere for senteret i tre år.
-?Intet menneske burde oppleve vold og grusomhet. Ingen utlendinger burde få gifte seg med nordmenn før de forstår så mye norsk at de vet hva de gir seg ut på. Fortsatt har vi mye å kjempe for, sier Evelyn.
Hun kommer fra Mo i Rana, drømte om å bli jordmor, men utdannet seg innen regnskap. I noen år bodde hun i Oslo og jobbet på et advokatkontor. En periode i Tyskland ble det også tid til, før hun som 25-åring giftet seg og flyttet til Tromsø i 1970. Mannen var ingeniør. Universitetsutbyggingen var i full gang, og de skulle egentlig bare være der et år. Men Tromsø er en flott by. De trivdes og ble værende. 
Etter hvert fikk de fire barn. Da barna begynte å bli store, så hun seg om etter en passende jobb. Det var slik det begynte. Da hun så en jobb utlyst på krisesenteret, våknet omsorgsgenene. Her kunne hun gjøre nytte og kanskje bety noe for noen.
-?Men det var et stort sjokk å få andres liv så ufiltrert rett i fanget. Jeg hadde jo levd en trygg og beskyttet tilværelse, hadde en snill mann og ikke egentlig tenkt på hvor mye vondt som foregikk i det skjulte, også i vår by. Men interessert i kvinnesak og kvinners rettigheter hadde jeg alltid vært. Så tenkte jeg på hvor heldig jeg selv var, som hadde min trygge familie. Det skulle bare mangle at jeg ikke gjorde noe. Det burde vi jo alle.
-?Jeg ser for meg bildet av de tre apekattene, som ikke vil se, ikke høre og ikke bry seg. Sånn er det dessverre fortsatt mange som er: De later som de ikke vet at noe veldig galt skjer hos naboen, sier hun, og forteller at hun gjennom årene har møtt svært mange kvinner i krise og delt deres vanskelige situasjoner, funnet lys i de mørkeste tunneler og gått veien med dem mot noe bedre.
Det er mye verdifullt i det.

 

Mange har fått hjelp


Før var det voldtekt, spark og knyttneveslag som brakte kvinnene til krisesenteret. De fleste var ofte altfor redde til å anmelde overgrepet. I dag har trusselbildet endret seg vesentlig. Vi har flere nasjonaliteter å forholde oss til, andre trusselformer, våpen og psykisk terror. Men heldigvis er vårt samarbeid med politiet og andre offentlige instanser godt, og det er lettere å anmelde og få straffet overgriperne.
Verden har gått litt fremover i de årene jeg har arbeidet her, i 2010 ble det lovpålagt at alle kommuner skal ha et krisesenter i nærheten, sier hun og smiler til sin etterfølger, Hanne Stenvaag.
-?Ja verden ser litt bedre ut -?takket være kvinner som deg som har stått på og vist vei i mange år, sier Hanne.
Hun er utdannet prest, og føler at hun tar over en viktig jobb og et stort ansvar. De to damene er blitt godt kjent med hverandre og ser at de nok ikke blir arbeidsledige fremover.
-?En av de tingene jeg brenner for, er at alle mennesker - ikke bare kvinner og barn, men også menn og unge - skal ha et sted å gå til og noen å snakke med når problemene kommer. Mye er blitt bedre, men kampen er ikke slutt. Det blir mer og mer viktig at vi jobber for å ta vare på hverandre og for å forebygge vold, sier Evelyn. 

Denne saken ble første gang publisert 02/12 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også