Ann-Eva slet med ADHD



Nytt kosthold ga meg et nytt liv

For Ann-Eva Storm (43) i Tromsø har livet endret seg radikalt. Den tidligere hyperaktive jenta er i dag en rolig og avbalansert kvinne. -?Da jeg la om kostholdet, fikk jeg et helt nytt liv, sier Ann-Eva.



 

-?Tenk at mat skal ha så mye å si!
Ann-Eva Storm smiler. Hun ønsker velkommen inn i et nydelig hjem, i en stor enebolig like utenfor Tromsø. I stuen er det smakfullt og moderne. Fargene er avdempet, og atmosfæren er harmonisk. Ann-Eva er en kvinne som skaper ro rundt seg.
-?Det har ikke alltid vært sånn, ler hun.
For Ann-Eva Storm var et urolig barn. Helt fra hun var liten, har hun hatt et unormalt høyt aktivitetsnivå. Alt måtte gå fort. Og ordene som kom ut av munnen hennes, var ikke alltid lavmælte og veloverveide. Hun prøver å beskrive hvordan det var: Som om maur krøp oppover kroppen hennes, og romsterte i hodebunnen uten at hun kunne gjøre noe. Som om fem radiokanaler, som hun ikke klarte å skille fra hverandre, sto på hele tiden.
På barneskolen ble hun holdt utenfor, forteller hun: Utstøtt og mobbet. Men dette holdt hun hemmelig så lenge hun kunne. I stedet tok hun på seg en hardere maske. Lot som om hun som aldri ble såret av noe, og alltid hadde full kontroll over sine egne følelser.
-?Jeg var tykk og hadde kviser. De grep tak i alt de kunne, og lot meg få høre det.
På ungdomsskolen tok Ann-Eva tak i livet sitt. Hun ville bli populær. Hun slanket seg, kjøpte moteklær og brukte sminke. Hun ble en av de kule. En av dem som både røkte og drakk.
-?Alt ble en rolle, og jeg overdrev nok den rollen litt. Var ikke alltid så full som jeg prøvde å gi inntrykk av.

 

ADHD


Det høye aktivitetsnivået fortsatte inn i voksen alder. Fire jobber, trening hver eneste dag, ofte både to og tre økter. Det var som et liv i amfetaminrus, beskriver hun selv. Alltid høyt oppe.
-?Da jeg fikk ADHD-diagnosen som 38-åring, var det som om noe falt på plass i livet mitt. Gradvis forsto jeg hvorfor jeg aldri sov ordentlig. Hvorfor folk rundt meg ble slitne av meg og hvorfor jeg hadde et så ekstremt treningsbehov.
Kvinnen som forteller, er langt unna en slik rus nå. Hun sitter i lenestolen foran de enorme vinduene i eneboligen, og skuer ut, forbi Bensfjordtinden mot fjellet Lilleblåmann. Rolig forteller hun om de stadig tilbakevendende depresjonene som hun har hatt hele livet. Om sammenbruddet. Om innleggelse og medisinering. En tid hun ikke vil være foruten i dag, men også en periode som fortalte henne at det måtte være noe mer som var galt. For medisinene førte henne bare inn i dypere depresjoner og sosial angst. I tillegg la hun på seg. Den 171 cm høye kvinnen var på et tidspunkt nærmere 95 kilo. All treningen hadde ingen effekt så lenge hun spiste mye og usunt. Hun forsto at hun måtte gjøre noe.
-?1. mai 2011 åt jeg den største, verste og ekleste hamburgeren du kan tenke deg. Jeg ble kjempedårlig.
Hamburgeropplevelsen var det sparket i baken Ann Eva trengte. Hun kuttet ut melk, brød og sukker, og i utgangspunktet var tanken å starte på en lavkarbokur for å gå ned i vekt. Men etter hvert gikk Ann-Eva enda mer grundig til verks. Hun valgte økologisk mat, renset smøret for melk og begynte å kjøpe upasteurisert ost og kortreiste kjøttprodukter. Steinaldermat, kaller hun det.
-?Først reagerte kroppen min med å bli syk av kost-omleggingen. Men så merket jeg at de vonde tankene mine ble borte, uroen i kroppen stilnet og jeg følte meg bedre enn noensinne. For første gang på mange år kunne jeg sitte stille.


Jakten på ro og mat


Etter 30 års jakt på ro, har Ann-Eva og samboeren Egil Ettersti nå startet en ny form for jakt. Jakten på mat. Mat som ikke er bearbeidet og tilsatt alle mulige stoffer. Mye tid ble brukt på å finne ingredienser som kunne erstatte de matvarene de fleste av oss bruker mest av. I starten brukte paret mye tid på å tilberede de riktige matrettene. Nå er det rutine.
-?Egil er en bonus. Plutselig bare var han der. Tidligere har jeg ikke klart å holde på noen mann i mer enn ett eller to år. De har ikke klart å henge med på tempoet mitt, sier Ann-Eva.
Mens vi prater lager Ann-Eva smørbrød. Ferske, hjemmebakte skiver av surdeig med kokt egg og majones.
-?Det er Egil som baker. Tidligere likte han å bake kaker. Nå går det stort sett i surdeigsbrød, ler Ann-Eva, som ikke helt avviser søtt i heimen nå heller. Men da er det helt andre søtningsstoffer enn sukker som benyttes.
På komfyren står en kasserolle med en pakke meierismør i. Smøret blir smeltet og melken skilt ut. Det er det rene fettet Ann-Eva er ute etter. Selv meierismør er tilsatt melk. Og om hun nå må bruke melk i maten, er det gjerne kokosmelk eller melk rett fra kua. Når kroppen trenger andre typer fett, går det gjerne i avokado.
-?Jeg tror livet har en mening, uansett hvilke utfordringer du får. Mitt liv har hatt som oppgave å erfare hva det vil si å leve med ADHD, og samtidig erfare at kostholdet er viktig om du skal være frisk. Jeg er et nytt menneske i dag. Dette må jeg formidle til andre også, sier Ann-Eva, som til tross for at hun har dysleksi, skriver på en bok om sine erfaringer. Foreløpig har hun ikke noe forlag som vil gi den ut, men det tar hun med knusende ro.

-?Det positive med ADHD er at jeg har lært å leve uten begrensninger. Jeg vet at ting stort sett ordner seg. Det kommer nok dette med boken også til å gjøre.

 

(Saken fortsetter under bildet.)


Nytt liv


Den tidligere barnevernsarbeideren valgte å endre hele sin tilværelse. Ann-Eva sluttet i jobben og tok utdannelse innen «Tenking, ernæring og fysiologi». Snart starter hun med sine første matkurs basert på hverdagsmat laget av rene råvarer. Dristig? Ikke for en som er så positiv som Ann-Eva.
-?Jeg har fått utforske livet, og har aldri hatt noen sperrer. Jeg har alltid tenkt at det kommer til å gå bra. Og kanskje er det vi som har eller har hatt ADHD som er friske? Kanskje alle andre burde hatt litt mer av våre egenskaper?
Smørbrødene er ferdige. To nykokte egg ligger oppå et tykt lag med majones. Brødskivene har en perfekt, sprø skorpe. Det smaker nydelig.
-?Jeg har ikke vært syk på to år. I dag føler jeg at jeg er på plass i livet. Den eneste uroen jeg føler nå, er det sitrende behovet etter å få fortalt andre hva jeg har erfart.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!