Barnløs mor med to sønner

Fredag ettermiddag, solen skinner og på Aker Brygge legger utendørs gjester merke til at to menn hjelper Ingrid Espelid Hovig om bord i en liten skjærgårdsjeep. Vesker lempes om bord, motoren startes og båten med de tre skyter fart gjennom det glitrende vannspeilet.
Trekløveret er på vei til Heggholmen i indre Oslofjord. Nok en weekend skal Ingrid Espelid Hovig hygge seg på hytta til Lars Røtterud og hans samboer Scott Givot. De kjenner hverandre godt, omgangstonen er avslappet og selvfølgelig. Så er de da også mer enn tre venner på tur. I moden alder har disse tre valgt hverandre som sin nærmeste familie.
- Jeg har ingen egne barn og slektningene mine bor langt unna, så for meg er Lars og Scott det nærmeste jeg har en egen familie. Jeg regner meg som moren deres, sier Ingrid stillferdig. De to karene lytter oppmerksomt men hun snakker, ingen av dem ler eller prøver å fleipe det vekk.
Vel fremme på hytta går samarbeidet nærmest på autopilot. Alle har sine arbeidsoppgaver, de vet hva som skal gjøres av hvem og kaster ikke bort ord på det. Det mest nærliggende å tro er at det er Norges matdronning som skal stå for matlagingen denne ettermiddagen, men pussig nok ikke:
 - Her på hytta blir hun bare satt til forfallende arbeid som hakking og skjæring, ler Lars.
 - Lars og Scott lager maten, og så tar jeg oppvasken. Jeg elsker å vaske opp, sier Ingrid med sin landskjente oppriktighet. Ifølge Ingar Sletten Kolloens nyskrevne biografi om henne har det alltid vært slik. Allerede som jentunge på Askøy utenfor Bergen syntes Ingrid det var stas å dyppe hendene ned i varmt såpevann, gnikke kopper og kar rene og få alt på plass i kjøkkenskapene.
Ikke overraskende var det mat som brakte Ingrid, Lars og Scott sammen for drøyt 20 år siden. Lars kom inn i Ingrids liv på begynnelsen av 90-tallet, som forlagsredaktør. 
- Etter det har vi jobbet sammen om et stort antall bokprosjekter, og slik vokste livene våre i hverandre. Jeg merket fort at vi hadde mange sammenfallende oppfatninger av ting. I tillegg er det moro å være sammen med Ingrid, hun har bevart mye av barnet i seg, sier Lars.
- Lars og Scott skaper liv rundt meg. Ja, uten Lars hadde jeg faktisk ikke vært i live i dag, forteller Ingrid.
For tre år siden ble hun behandlet for noe legene mente var ørebetennelse. Tross behandling, ble hun ikke bedre. En dag Lars ikke fikk kontakt med henne, fikk han bange anelser og låste seg inn i leiligheten hennes. På entregulvet lå en livløs Ingrid i fosterstilling, døden nær av hjernehinnebetennelse.  
Amerikanske Scott ble Ingrid kjent med under en årskongress for matorganisasjonen International Association of Culinary Professionals (IACP), et møtested for matfolk fra hele verden.
- Den ble holdt i Vancouver det året, og under en arrangert busstur la jeg merke til denne søte, rolige damen på første seterad. Jeg spurte om jeg kunne få sitte ved siden av henne, og Ingrid sa «all right», forteller chicagomannen Scott Edwin Givot, kjent kokebokforfatter og tidligere president i IACP.  
- Allerede på bussen fikk vi en unik kontakt, og utover kvelden og natten ble vi sittende og prate. Vi snakket om familie og vennskap. Jeg fortalte Ingrid mine historier, og hun fortalte meg sine. Jeg hadde nettopp mistet to personer som hadde stått meg nær og var i sorg.  
- I årene løp hadde jeg opplevd å miste folk jeg var glad i, så jeg gjenkjente det Scott gikk igjennom. Hjemme ble vi oppdratt til ikke å snakke om det som er vondt, den slags holdt man for seg selv, men sammen med Scott var det annerledes. Vi fant hverandre den første kvelden.
Ingrid og Scott gikk sammen om å skape en norsk kobling til IACP, og i 1993 kom Scott på sitt første besøk i Norge. Gjennom Ingrid ble han presentert for Lars: "Scott, du må hilse på min forlagsredaktør, han heter Lars Røtterud". Et par dager senere inviterte Lars dem ut til Heggholmen.
- Mens Lars forberedte krabbe, satt Ingrid og jeg og så ut over fjorden. Jeg glemmer det aldri, stemningen var helt spesiell. I bakgrunnen hørtes Jan Garbareks musikk, og fargene var så vakre. Jeg tenkte at "dette er mitt sted, her min spot!"

Enke etter en uke

Det tok tid for Scott å avvikle sin amerikanske tilværelse, men rundt årtusenskiftet kjøpte han enveisbillett til Norge, der han ble samboer med Lars og sønn til Ingrid.
- For meg, som har begynt et nytt liv i et annet land, er Lars og Ingrid de viktigste personene i livet mitt nå, sier Scott. - Jeg har en mor i USA, men her i Norge er det Ingrid som er moren min, og det forstår og respekterer min familie.
- Lars og Scott er like viktige for meg, begge to. Jeg tror ingen kan ha mer trofaste sønner enn dem, sier Ingrid. Hun var nær venn med moren til Lars, inntil hun døde for seks år siden. "Nå må du være mor", sa Lars til henne etter begravelsen.
- Det var sterkt. For en som er barnløs, var det veldig stort å få en slik erklæring, sier Ingrid - og for en gangs skyld brister den jevnt muntre stemmen hennes og øynene blir blanke.
Ingrid Espelid Hovig er en person som svært mange er glad i, også vi som bare har opplevd henne på TV. Men den store kjærligheten kom sent inn i livet hennes. Hun hadde aldri jaktet på den, sier hun. Snarere tvert imot: 
- Jeg hadde det så travelt, jeg savnet ingen ting.
Kjærligheten med stor K ankom likevel, og den gjorde sin entré som i en gammel sort/hvitt Hollywood-film. I et selskap ble hun utsatt for en fyr som ikke ville akseptere hennes gjentatte og høflige avvisninger. "Hvor er mannen deres hen, da?" maste fyren. "Her, det er jeg som er hennes mann!", sa en dyp stemme bak henne. Og der sto han: Jan Inge Hovig, en av Norges mest anerkjente arkitekter, skaperen av blant annet Ishavskatedralen i Tromsø. Han var en mann som arbeidet hardt og levde hardt, og ikke alltid tok hensyn til at helsen var begynt å svikte. Ingrid var 49 år gammel og hadde aldri hatt en kjæreste før. To kreative sjeler fant hverandre, og Hovig var kommet for å bli hos henne.   
24 juni 1977 giftet de seg, Ingrid sto brud i hardangerbunad. "Sommerens kjendisbryllup" sto det i VG. Under en tur i marka en ukes tid senere ble Hovig uvel. På Ullevål sykehus ble det konstatert hjerteinfarkt og gjort klar for operasjon. "Gud er med oss begge, Ingrid" rakk han å si før han ble trillet vekk fra henne. Noen minutter senere var han død, 57 år gammel.
- Det var ufattelig, men jeg tenker som så at jeg bare må være takknemlig og glad over at jeg fikk oppleve en slik person som Jan Inge Hovig. Vi hadde det fint sammen på alle måter. Han var dynamisk og morsom, musikalsk og glad i naturen. Også utseendemessig var han en veldig flott mann.
Mandag etter begravelsen gikk Ingrid på kontoret på Marienlyst som vanlig, satte seg på plassen sin og begynte å planlegge nok en sending av Fjernsynskjøkkenet. Sikker på at hun aldri kunne bli ordentlig glad mer, men taus om sorgen.

Verdifull tid

- Livet har lært meg at man ikke skal se seg for mye tilbake. Det er bortkastet tid, sier hun.
Ektemannens vakre hytte i glass, tre og stein, fire mil øst for Steinkjer, fullførte hun på egen hånd, men for tre år siden måtte hun selge den fordi den ligger for utilgjengelig til. Den store vestkantleiligheten de delte i Thomas Heftyes gate, fire trapper opp, har hun byttet ut med en mindre og mer hensiktsmessig pensjonistleilighet.     
- Ingrid er et overlevelsesmenneske; en usentimental og rasjonelt tenkende person som tar tak i sitt eget liv, sier Lars. - Og så er hun utrolig beskjeden. Blant annet begriper hun ikke hvorfor det er blitt skrevet bok om henne.
- Nei, sier Ingrid, - det skjønner jeg ærlig talt ikke.
Også da de ville kalle opp en vei etter henne på hjemtraktene i Askøy, satte hun seg til motverge. Hun ler og rister på hodet:
- Det skulle tatt seg ut!
Mange av Ingrids samtidige venner og bekjente er syke eller har gått bort, men via Lars og Scott har gjennomsnittsalderen på omgangskretsen hennes sunket betraktelig.
- Fordi jeg har alle disse unge menneskene rundt meg, føler jeg meg aldri alene og aldri ensom.
Sammen med andre venner drar trekløveret jevnlig på ferieturer til forskjellige utland og de feirer alltid jul sammen. Om noen uker skal de til Berlin med en vennegjeng, for å være med på åpningen av kunstneren Kjell Erik Killi Olsens utstilling. Hvor julen skal feires i år har de ikke helt bestemt ennå. Sicilia, kanskje, eller muligens Sør-Afrika.  
- Jeg er blitt litt mer gebrekkelig med årene, men heldigvis er jeg fortsatt frisk som en fisk, sier Ingrid. - Jeg er blitt litt dårligere til å snakke, men har begynt hos logoped for å få klarere stemme.
- Vi nyter tiden vi har sammen så bevisst vi kan. Ingrid er inne i sitt nittiende år nå, og selv har jeg en kreftsykdom som ingen leger kan helbrede. Da jeg fikk diagnosen tenkte jeg: "Så ironisk, når tilværelsen endelig er perfekt, og jeg er omgitt av familie og venner som jeg elsker, og som elsker meg tilbake, så er livet slik jeg kjenner det kanskje over snart." Jeg vet jeg skal dø, men jeg er ikke redd og ennå er det tid. Ingrid og jeg har lovet hverandre at vi skal holde hverandre i live en god stund til. Vi skal være sammen, reise sammen og spise god mat.
Ingrid og Lars nikker taust. Ennå er det tid. Fortsatt har de hverandre. 

Denne saken ble første gang publisert 21/10 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.