-?Heldigvis hadde jeg fantasi og raseri. Jeg har alltid vært sinna, det er bra, for i sinne ligger det en slags renselse. Kvinner er for lite sinte, vi skal jo være så milde og gode, sier Herbjørg Wassmo.
Heldigvis lar hun ikke raseriet gå ut over sitt gode humør, men kanaliserer det heller gjennom skrevne ord. Barføtt og blid byr hun på bringebær og farris i nybygd hus med glassveranda.
-?Jeg klarte å grine meg til denne verandaen, og det er jeg veldig fornøyd med.
Egentlig skulle vi ha møtt henne på brygga rett nedenfor. Wassmo slipper ikke journalister over dørstokken, hun synes det får holde at hun utleverer seg i bokform, men så regner det så bedrøvelig denne dagen og hun vil ikke være urimelig heller. Men ingen bilder inne! Greit, ingen bilder inne. Synd, for det er et pent hjem.
Det var for et par år siden at forfatteren Herbjørg Wassmo og NRK-ektemannen Bjørn Hulleberg flyttet fra Frogner i Oslo til Åros i Buskerud. Det som tidligere var hytte, er nå hjem og arbeidsplass, med sjøen som nabo og robåt ved brygga. Vann har alltid vært Herbjørg Wassmos domene. Som jentunge på barndommens øy i Vesterålen, da hun gikk og bar på den mørke skammen over farens overgrep mot henne, fant hun fred i å ro lange turer - og trøst i at havet kunne gjemme henne hvis hun ikke holdt ut å leve lenger. Skammen betrodde hun bare en liten notisbok, som hun loggførte hvert overgrep i og gjemte i fjøset. 
 -?Jeg var et suicidalt barn, fra 11-12-årsalderen gikk jeg med tanker om å ta livet av meg. Bølger, hav og brenninger fascinerte meg, jeg så ikke på sjøen som et dyp, men som en hule det kunne være godt å hvile i. Jeg planla å ta livet av han som skulle være faren min også. Et par ganger var det like ved at det hadde lyktes, men i dag er jeg glad for at det ikke skjedde. Og så er jeg veldig glad for at jeg ikke hoppet i havet. Men vil dere ikke ha litt mer å drikke, skal det være med eller uten kullsyre?

 

Beskriver nær fortid


I sin nye bok, «Disse øyeblikk», som utkommer i disse dager, er Wassmo brutalt ærlig både når det gjelder seg selv og andre. I romans form skildrer hun tiden fra hun er helt ung til hun slår igjennom som forfatter. Vi møter en tenåring som har opplevd noe ingen må få vite, men som ikke er redd overgriperen lenger. Nå er hun bare fylt av avsky og forakt for ham:
«Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne så er det en som kan finne det. Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør.»
Vi får lese om realskolejenta Herbjørg som kommer i «uløkka» med en like ung gutt, men likevel greier å fortsette utdannelsen og bli lærer.
-?Jeg forsto tidlig viktigheten av å skaffe meg en utdannelse. Også begge mine foreldre var opptatt av det. Jeg kan ikke nok få understreket hvor viktig det er. Man må gjøre seg uavhengig, innskjerper Wassmo. -?Man må vite at man kan reise seg og gå, og likevel klare seg på egen hånd. 
I romanen som i virkeligheten gifter hovedpersonen seg med en annen lærer, får et barn til og kombinerer jobb og familieliv i en viktig brytningstid for norsk kvinnefrigjøring. Hun starter sitt opprør i det små. Som å overlate babyen til ektemannen og dra til fjells alene:
«Svigerfaren møter henne i døren. Er du her, endelig? Fysj, du ter deg som et mannfolk! sier han lavt med den dype stemmen full av dom.»
En annen gang setter hun seg på ektemannen faste plass ved mannfolkbordet på lærerværelset. Øyensynlig tar han det pent: «Men da de går til time, freser han til henne i korridoren. Ligg unna stolen min! De flira! Så du ikkje det?»
Tilsynelatende fikser hun det meste, men inni seg bærer hun på skammen fra barndommen.   
 -?Jeg var flere personer. Inni meg følte jeg meg som en skammelig outsider, en feig person som ikke måtte avsløre hvem jeg egentlig var. Utad viste jeg den fremfusende siden av meg, en person som folk lett kunne få i vrangstrupen.
Ingen navn er nevnt, men for dem som kjenner Wassmo og miljøet rundt henne, er mange av personene lette å kjenne igjen. Eksmannen, faren til hennes yngste barn, blir beskrevet både med gode og mindre bra sider.
-?Hvordan reagerer han på å bli skrevet om på denne måten?
-?Han er ikke i live lenger. Dessverre vil jeg si, og det mener jeg virkelig. Men hadde han levd, så tror jeg ikke at han hadde hatt noe imot det.

Hele dette intervjuet med Herbjørg Wassmo kan du lese i Hjemmet nr. 36/13, som er i salg fra mandag 2. september.

 

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!