Berit Tversland er blitt pensjonist:

Et liv fylt med eventyr!

Berit Tversland (63) var kronprinsbarnas barnepike og endte som kabinettssekretær ved Det kongelige slott. Etter 35 år i kongelig tjeneste har hun pensjonert seg for å få mer tid til familien og det hun alltid har drevet med: Formidling av litteratur og eventyr.

 

Det var en gang en kone og en mann. De hadde en eneste datter, og denne datteren var så umåtelig glad i eventyr at samme hvor mye de leste for henne, så ville hun alltid høre mer.    
- Lekekameraten min var like glad i eventyr som meg, og iblant hendte det at vi fikk lov å sove over hos hverandre. Da gikk vi først til faren i det huset der vi ikke skulle sove - ikke til moren, for de var ikke like lettlurte - og spurte om han kunne lese et eventyr for oss. Deretter gikk vi dit vi skulle overnatte og ba om det samme. Slik fikk vi dobbelt sett godnatteventyr, ler Tversland.
Tidligere kabinettssekretær Berit Tversland vokste opp i beskjedne kår i Sandnes i Rogaland. Faren jobbet på Øglænd sykkelfabrikk og moren var hjemmeværende. Hun forteller om en trygg barndom i Åsedalen, et lite lokalsamfunn med 20 husholdninger. Foreldrene sang og leste mye for henne, og ungene i nabolaget fikk lov å leke inne hos dem - det var ikke så vanlig på den tiden.    
- Vi hadde ikke så mange bøker, men i en nedlagt skolebygning på Ganddal var det et lite folkebibliotek på loftet og dit tok far meg ofte. Trappen opp var bratt og vanskelig å gå i, husker jeg. Det luktet bokstøv, og fra skrå takvinduer silte lyset ned over dobbelthyller med slitte bøker. I et hjørne satt en gammel bibliotekar med briller. Det var en nesten "dickensk" stemning der, kan jeg tenke nå i ettertid. Jeg husker forventningen når far syklet hjem med sykkelvesken full av bøker, og meg på bagasjebrettet. Det føltes som vi hadde vært på skattejakt og funnet noe som var finere enn sølv og gull, vi hadde en veske full av spenning og nye opplevelser.
Det er surt ute denne sommerdagen, men på Frognerseteren knitrer det i peisen. Tversland forteller så levende at vi nesten glemmer at det er et intervju. Dragestilen på Frognerseteren stemmer godt overens med det hun snakker om, og noen hjemme-hos-reportasje har ikke vært på tale. Ikke at vi prøvde så hardt heller, for når Tversland har bestemt seg for noe, så blir det som Tversland vil - det har mang en journalist og pressefotograf fått erfare.
- De kalte meg for "Berlinmuren" sier hun fornøyd. Så vender hun kjapt tilbake til saken.
- Et av de første eventyrene jeg husker, er det om pannekaken. Jeg måtte høre det om og om igjen. Det sto i en avlang bok som er blitt borte for meg, men denne har jeg fortsatt, sier hun, og trekker frem en velbrukt utgave av Grimms eventyr, håndkolorert av "Berit 5 år". Intervjuet til ære bringer hun med seg en skreppe full av barndommens yndlingsbøker: «Asbjørnsen og Moes samlede eventyr», "Heidi", "Frendeløs" - bøker som har betydd og fortsatt betyr mye for henne. "Onkel Toms hytte" har hun i tre utgaver; en gammel i gotisk skrift, en halvgammel i så forkortet utgave at hun bare fnyser av den, og endelig; en ny, hel og full oversettelse av romanen som etter manges mening bidro til at slaveriet ble avskaffet i 1863, under den amerikanske borgerkrigen.
- En fantastisk bok, jeg kan lese den om igjen og om igjen, sier hun begeistret. - Den engasjerer følelser og vekker medfølelse.

 

Med Askeladden som veiviser                       

Tverslands formidlingstalent ga seg utslag allerede i barndommen. Da hun hadde lært å lese på Ganddal folkeskole i Rogaland, syntes hun det var så stort at hun innkalte nabolagets smårollinger til skole i uthuset. De troppet lydig opp, ble utstyrt med ark og blyant, og plassert ved appelsinkasser.
- Jeg hadde en liten tavle. Så der satt de da, stakkars, og skulle trene løkkeskrift. Senere har moren til en av dem fortalt meg at treåringen hennes opplevd det som stas, men vanskelig, ler hun.
På folkeskolen oppdaget Berit en ny skattkiste: Skolebiblioteket.
- Der fant jeg innbundne årganger av Norsk Barneblad og gjennom dem ble jeg kjent med klassikere som "Oliver Twist" av Charles Dickens. Jeg lå og leste så lenge på sengen at foreldrene mine til slutt begynte å sette lesestopp på gitte klokkeslett. Da investerte jeg sparepengene i en lommelykt slik at jeg kunne lese under dynen. Det var varmt, men jeg holdt ut, svettet og gråt over onkel Tom, som hadde det så forferdelig, over hjemløse Remi i "Frendeløs" som ble solgt av den slemme fosterfaren, og lille Heidi i Alpene som lengtet sånn etter bestefaren sin at hun ble syk. Heidi ble en slags venninne for meg. Jeg visste hva hjemlengsel var, for det hadde jeg vært utsatt for selv. Som fireåring ble jeg sendt på ferie til noen slektninger på Figgjo. Det var et par mil dit, og de hadde en datter på min alder. Jeg reiste alene med Ålgårdbanen, en enkeltsporet jernbane som gikk den gang, og tilbake på Ganddal stasjon sto mor og gråt. Reisen gikk fint, den. Men da kvelden kom, ble det fælt, så jeg skjønte hvordan Heidi hadde det. Noen ganger kan barn oppleve så sterk gjenkjennelse at det utløser gråt. Det de leser eller hører bli lest, kan berøre en smerte de bærer på, og løse opp gråten de har inni seg. Det er greit, sier Tversland. - For det er ingen vond gråt, den er positiv.
Etter hvert som Berit ble eldre måtte eventyrene vike for Frøken Detektiv og Bobsey-barna, men også litteratur av mer voksent kaliber.
- I en periode leste jeg rubbel og bit av hva jeg kom over. I realskoletiden brydde jeg meg ikke om eventyr i det hele tatt¿ ikke før jeg var blitt 16 år og ble sendt på solistkurs sammen med noen andre i Ganddal pikekor. Der fikk vi beskjed om at det ville bli lest eventyr for ungdommene om kvelden. "Eventyr¿ er det mulig!?" Vi himlet med øynene. Da kvelden var over, var innstillingen min blitt en ganske annen. En dame ved navn Kirsti Birkeland formidlet eventyr på en måte som forandret meg for alltid. Der og da ga hun meg nye briller. Hun fikk meg til å se at eventyrene faktisk handler om oss selv, om vårt indre landskap og den veien enhver av oss skal gå. Askeladden var meg! Akkurat som ham, gjaldt det å ta i bruk egne ressurser og finne redskaper til å hugge hodet av Trollet, som representerer alt det som begrenser oss og hindrer vår egen utvikling som mennesker. Det var en stor opplevelse!
Snipp, snapp, snute¿ Siden da har Berit Tversland vært i kontinuerlig aktivitet med å tilegne seg og spre kunnskaper om all visdommen vi kan hente ut fra eventyr og litteratur.

Gi barna vinger!

På midten av 70-tallet kom hun i kontakt med Suttung-bevegelsen, som jobbet for å formidle kultur og litteratur til barn og ungdom. Gjennom forfattere som Ibsen, Wergeland og Kinck var målet å gi dem sans for klassisk litteratur. Grunnleggeren var forfatteren Ingeborg Refling Hagen, som Tversland ble godt kjent med. I studietiden i Oslo, mens hun studerte kristendom, teologi og sang, deltok hun i en lesegruppe. Senere, i mer enn 20 år, ledet hun lesegrupper to kvelder i uken. 
Sin ektemann, Bjørn Kjesbu, møtte Berit via jobben. Han var ansatt i Kongens politieskorte og hadde tre barn fra et tidligere ekteskap. De har forsynt henne med seks barnebarn som hun frydefullt kaller "sine".
 "Bestemor, det er bare ett problem med deg: Jobb, jobb, jobb!" klaget en av dem for et års tid siden. I dag er situasjonen en annen. Selv om hun fortsatt arbeider med litteratur, og reiser rundt og holder foredrag, har hun som pensjonist fått bedre tid til barnebarn, ektemann, og sin 93 år gamle far i Lillesand. 
- I vinterhalvåret kommer barnebarna og noen andre barn til lesegruppe hos oss en gang i uken. Da spiser vi middag klokken fem, og så synger vi, lærer tekster og leser høyt i halvannen times tid. Det barna lærer utenat, blir deres egen eiendom, og selv om de kan lese selv, så er det viktig at de fortsatt blir lest for. Det utvikler fantasien og gjør at de skaper bilder inni seg. I tillegg åpner det mottakerapparatet deres for medlevelse og medlidelse. Kort sagt så tror jeg det gjør dem til bedre mennesker, slår Tversland fast. Budskapet hennes til alle foreldre og besteforeldre er som følger:
- Les høyt for barna. Gi dem bøker! Gi dem vinger!

Denne saken ble første gang publisert 09/08 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.