- Jeg tok med meg denne lille hvite kattungen hjem den dagen Per døde. Den var kommet inn i hagen hjemme, en bitte liten, hvit kattunge, sulten og ensom. Jeg tok det som et symbol på at den skulle bli min nye venn. En som trengte min kjærlighet og omsorg når min mann hadde gått bort, sier Shirley.
Shirleys mann Per, døde fredelig men uventet. Bare to tre dager etter hans 90-års dag stoppet hjertet hans.
- Vi skulle reise på vår årlige ferietur til noen dager etter. Campingbilen var pakket og klar. For 31. gang skulle vi til Finnmark. Det var et forferdelig sjokk. Litt etter reiste jeg alene oppover med dyrene mine, for å minnes alle de stedene vi to hadde opplevd sammen.
Katten fikk navnet Engel. Den møter oss i døråpningen den dagen vi besøker Shirley i huset hennes i Bodø. Sammen med den logrende og viltre hunden Sheena, skaper den liv og røre i en stille stue. Shirley har tid til en prat før hun skal ut på sin daglige matrunde til trengende i Bodø. Hun henter brødvarer, kaker og rester fra dagens salg hos flere lokale kjøpmenn. Det er mange som trenger maten - både narkomane, familier, asylmottaket og andre venter på henne. Ikke en smule går til spille. Det som er igjen etter runden gir hun til en gård med hester. Resten får duene omkring i byen og småfuglene på fuglebrettet hennes, forsikrer hun.
- Da jeg var liten jente i Tipperary i Irland dro jeg med meg alle jeg møtte, som trengte hjelp, hjem til mor. Det var alt fra sultne katter til syke fugler. En gang inviterte jeg en gammel mann med hjem. Han så ut som han trengte litt omsorg. Jeg var en stille og beskjeden liten jente, men jeg hadde et stort hjerte for alle som hadde det vondt. 

 

Slik begynte det


Det var i 1987 at Shirley så et innslag på lokalnyhetene om en dame som var blitt liggende hjelpeløs i lang tid. Det fremgikk at mange eldre kunne hatt stor nytte av trygghetsalarmer, men at kommunen ikke hadde råd til å kjøpe dem.
- Det måtte jeg gjøre noe med. Jeg begynte å samle inn penger. Gamle mennesker skal ikke sitte hjemme og føle seg utrygge.
 Shirley laget en stor plakat, tok på seg en fargerik joggedress og stilte opp i Storgata i Bodø. Det ble begynnelsen på hennes karriere som innsamler og veldedighetsengel. Folk la merke til henne, syntes det var et godt formål og snart hadde hun fått inn det som trengtes. Da var det et nytt prosjekt som det trengtes midler til. - Jeg begynte å oppsøke næringsdrivende i byen og be dem sponse meg. Til belønning fikk de sydd på logoen sin på joggedressen min, og snart var jeg blitt et landemerke som alle kjente til og ga en slant til når de gikk forbi, forteller Shirley.
Senere ble en del av Storgata i Bodø bygget inn i et nytt kjøpesenter. Dermed fikk hun tak over hodet, og mange flere mennesker stoppet og la penger i den lille, grønne bøssen hennes. Der har hun stått i timevis nesten hver eneste dag i mange år.
 - Jeg er blitt et fast innslag i bybildet og har aldri trengt å be folk om å gi. Jeg bare smiler og holder frem bøssen, så bidrar folk. Alle kjenner meg og jeg har samlet inn til smått og stort, og jeg har fått masse heder for strevet, både Kongens fortjenstmedalje og annen honnør. Men for meg har det viktigste alltid vært menneskene jeg har hjulpet. Et takknemlig smil og en varm klem er den beste belønningen man kan få, sier Shirley.

 



Å hjelpe gir mening


Shirley flyttet til Norge i 1956.
- Jeg forelsket meg i en sjømann, forteller hun. - Vi fikk to barn og bosatte oss i Bodø. Han omkom til sjøs i 1969, og jeg ble alenemor som måtte slite for å klare meg. Heldigvis fikk jeg jobb hos Per Bottolfsen, som var tannlege. Mange år senere, etter at hans kone var borte, forelsket vi oss og giftet oss. 
   Per ble hennes store kjærlighet og gode støtte.
 - Han forsto mitt behov for å gjøre noe for andre, og hjalp meg mye. Han fikk jo oppleve min giverglede på både godt og vondt. En gang ga jeg bort hele julemiddagen hans - ribbe, surkål, poteter og saus bar jeg over til en familie som hverken hadde penger til mat eller noe i fryseren, og det på selveste julaften. Selv syntes jeg ikke det var så farlig. Vi irer feirer jo helst på første juledag. Per fikk egg og bacon isteden, og klaget ikke. Tvert imot oppfordret han meg alltid til å fortsette. Flottere mann kunne jeg aldri ha fått.
Etter at Per døde er det blitt stille i rommene hjemme hos Shirley. De fem søsknene hennes er spredt over hele verden, og både barn og barnebarn bor andre steder i Norge. Dermed er hjelpearbeidet, og alt som følger med av aktivitet og menneskemøter, blitt enda viktigere for Shirley.

 



Brenner for barna


Shirleys store prosjekt for tiden er et barnehjem i Litauen, der hun er blitt alle barnas bestemor. Shirley har samlet inn mye, og fått hjelp fra mange til å fornye hus og bad og lage lekeplass. I dag har barna, som knapt hadde mat og klær, det bra. De har til og med vært på besøk i Bodø.
 - Til våren skal jeg besøke dem. Det gleder jeg meg til! De glade barneøynene betyr mer enn dere kan ane, sier hun.
- Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan hjelpe noen og fortsetter så lenge noen har brukt for meg.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!