FLOTT OG VEMODIG: - Det gjør godt å kjenne historien til min fars familie på morssiden. Jeg annerledes på ting, og det kjennes både flott og vemodig, sier Hanne Krogh.

 

Hanne fant farmorens ukjente historie



 



Bestemamma var forut sin tid

Farmoren til Hanne Krogh (51) nektet å la seg styre, og endte opp på mentalsykehus fordi familien mente at hun var "ukontrollerbar". - Var hun blitt født i vårt århundre, ville hun ikke møtt samme skjebne, mener artistbarnebarnet.



 

I hele sitt voksne liv har Hanne Krogh vært opptatt av slektshistorien sin, og spesielt kvinnenes. For mer enn 20 år siden oppsøkte hun morsslekten i Steigen i Nordland. Nylig fikk hun hjelp av NRK, gjennom programmet "Hvem tror du at du er?", til å finne ut mer om farmoren sin og hennes familie.
- Fordi foreldrene mine, søsteren min og jeg bodde sammen med henne i Oslo da jeg var liten, har jeg alltid hatt et forhold til henne, men jeg ser nå at jeg har visst svært lite om tilværelsen hun hadde før jeg ble født, sier Hanne. Hun ser på livet til bestemoren som både trist og flott.
- Det triste er at hun opplevde å føde og miste et barn mens hun var tvangsinnlagt på Blakstad psykiatriske sykehus, og at hun mistet omsorgen for min far og hans søster. Det flotte er at hun var så sterk at hun klarte å reise seg igjen. Hun var en dame med kraft og tæl, og hun var fantastisk ressurssterk og kreativ. Hun var forut sin tid, mener Hanne.  
Stedet vi sitter på, er ikke tilfeldig valgt. Vi er like ved Fagerlia på Høyenhall i Oslo, et steinkast fra der Hjørdis Narvesen - Hanne Kroghs farmor - ble født 19. april 1900. Foreldrene hennes var Olga og Peder Narvesen, som til sammen hadde 13 barn.
- Oldemor Olga møtte Peder etter at han ble enkemann, forteller Hanne. - Han hadde da fem barn, som han var alene om. Hun gikk rett inn i rollen som hustru og mor, og fødte selv åtte barn. Han hadde jobbet seg opp fra en et lite småbruk i Eiker til å bli banemester for strekningen mellom Oslo og Eidsvoll. Det var en betydelig stilling, og de bodde standsmessig og ble en del av borgerskapet i Oslo.
At Olga hadde mer enn nok å gjøre, sier seg selv. Et av barna viste seg å gi flere bekymringer og frustrasjon enn de andre, og det var Hjørdis. I sykejournalen Hanne kom over da de lette etter informasjon om henne, står det hva foreldrene har fortalt om hennes personlighet.
- Det kommer tydelig frem at de ikke klarte å håndtere henne. Hun gikk på tvers av alle konvensjoner og brøt ned den fasaden moren Olga bygde opp. Det var spesielt å finne hennes dagboknotater og se legers beskrivelser og betraktninger rundt hennes væremåte. Journalen kalles "sinnssykattest", og min farmor karakteriseres som egoistisk, pyntesyk, mistenksom, vilter og "med bra evner". Slikt hadde neppe kvalifisert til en diagnose i dag, poengterer Hanne. Hun velger å se på bestemoren som en kunstnersjel.


Skrev dagbøker


Hjørdis fikk lange dager på Blakstad, og fikk tiden til å gå med å skrive dagbok. Hun beskriver hvordan det er å sitte innesperret bak gitre mens det våres ute, og hvordan alle ukens dager blir like. "Sorgene tar overhånd. Barna, stakkars, hvor skal det bli av dem?", skriver hun blant annet.
- Hun var en poetisk og musikalsk person, som både skrev, spilte piano og komponerte. Hadde hun blitt født 100 år senere, ville hun blitt sett på som individuell og sterk. I stedet kom hun til verden tretten år før norske kvinner fikk alminnelig stemmerett, i en tid da et kvinneliv hadde trange rammer. En psykiater jeg snakket med om hennes sykejournal, sa at hun ikke ville blitt lagt inn på sykehus i dag, sier Hanne.
Før Hjørdis havnet på "galehus", som de sa den gangen, hadde hun fått to barn med to forskjellige menn. Hun giftet seg og fikk en datter. Men ektemannen rømte til Amerika, og hun ble alenemor. Bare det var nok til at folk reagerte, og bedre ble det ikke da hun møtte en annen ung mann, som hun fikk en sønn med. Den gutten var Hannes far Frank.
- Dette er jo også hans historie, og det er ikke til å legge skjul på at det er vemodig å vite alt. Han var to år da mammaen han elsket ble lagt inn på sykehus. I fire år bodde han hos sine besteforeldre, Olga og Peder. Da han var seks år gammel ble han plassert på Wøyen Guttehjem, og der bodde han til han var 12 år gammel.
Hanne blir stille i noen sekunder før hun fortsetter. Hun viser et utklipp i en avis fra den gangen, der det står om elendige forhold for barnehjemsbarn på dette barnehjemmet. Selv fortalte ikke faren om tiden han hadde der. Bilde av ung brud som føres oppover kirkegangen av sin far.
- Min far, som døde for ti år siden, hadde så mange talenter, som han på grunn av omstendighetene ikke fikk tatt ordentlig i bruk. Jeg forstår bedre nå, som jeg kjenner historien hans, hva det gjør med et barn å vokse opp med så mye uforutsigbarhet rundt seg. Han fikk ikke den betingelsesløse kjærligheten barn bør få, og sannsynligvis var det årsaken til at han som voksen hadde problemer med nære relasjoner, resonnerer datteren.
For Hanne var det spesielt fint å finne farens beste venn fra årene da han var på barnehjem. Kameraten sa at Frank var best i alt, og utrolig snill. Hannes pappa ble etter hvert flyttet til en eliteskole for de mest skoleflinke guttehjemsbarna, og etter det fikk han en friplass på Oslo Handelsgymnasium. Han sluttet etter kort tid, og Hanne tror det var fordi han ikke orket å være nederst på rangstigen. Da andre verdenskrig kom, gikk han inn i motstandsarbeid og ble etter hvert arrestert og satt på Grini. Etter krigen jobbet han seg over til USA som sjømann. I New York møtte han Solveig, som han giftet seg med. Sammen fikk de døtrene Lisbeth og Hanne.
- Da de flyttet tilbake til Oslo var det bolignød i byen og bestemamma, altså Hjørdis, flyttet inn på et rom hos oss. Helt frem til mine foreldre ble skilt da jeg var seks år gammel, var hun en daglig del av mitt liv. Hun leste eventyr og fant på mye rart. Jeg minnes henne med stor glede og munterhet, selv om hun var en svært annerledes bestemor. Hun var sporty og sprek og syklet fra Trondheim til Oslo flere ganger. En av tingene jeg har etter henne er et avisutklipp der det står at hun syklet fra Rena til Norefjell for å gå på ski. På det tidspunktet hadde hun fylt 50 år, ler Hanne.


Lykkelig barndom


Hanne selv vokste opp med sin mor, tante, søster og mormor i Haugesund etter at foreldrene skilte seg. Hun sier at det var en trygg og harmonisk oppvekst, men med et fravær av menn.

(Saken fortsetter under bildet)

FANTASTISK MOR: - Mine foreldre ble skilt, og søsteren min Lisbeth og jeg vokste opp med bare kvinner rundt oss. Min mor Solveig var en fantastisk person. Hun døde i 2004, forteller Hanne. Her er de tre fotografert på Lambertseter, hvor de bodde sammen med Hannes farmor, Hjørdis. (Privat foto)


- Jeg holdt kontakten med faren min. Han tok oss med på ski og ble aldri helt borte. Å være skilsmissebarn på 60-tallet var ikke bare lett, men jeg er glad jeg fikk de erfaringene jeg fikk i et ukonvensjonelt hjem. Jeg lærte at det er mulig å leve et liv utenfor båsene. Ikke minst hadde jeg en flott, verdig og kjærlig mor, sier hun. Bilde av liten pike med fletter med sløyfer i og lårkort kjole som sitter i gresset.
- Var farmoren din Hjørdis lykkelig, tror du?
- Hun virket lykkelig, og jeg tror at hun var det. Hun var ikke en dame som brydde seg om hva andre tenkte og mente om henne. Hun var beundringsverdig sterk. Ikke alltid var hun like snill mot alle. Før hun døde fant hun det nødvendig å skrive et langt brev til min mor, der hun unnskyldte måten hun hadde behandlet henne på. Hun ba om tilgivelse, og det fikk hun. En uke senere døde hun. Hun ligger i graven til sin mor, Olga, og det tror jeg ikke at hun ville ha likt, forteller Hanne og smiler litt.
Hanne tror at det som skjer oss i livet, ikke er tilfeldigheter. For eksempel hadde hun begynt å jobbe med et nytt prosjekt, da NRK spurte om å få granske en av forfedrene hennes. "Ikke gi deg, jente", var arbeidstittelen på prosjektet, og den var direkte knyttet til en sang hun en gang skrev til minne om sin bestemor Hjørdis, som en hyllest til den sterke kvinnen hun var.
- Jeg har i mange år vært opptatt av å løfte frem kvinnelige rollemodeller. I år er det 100 år siden norske kvinner fikk alminnelig stemmerett, og vi bør heise flagget for alle damene som har risikert utestengning ved å være seg selv og stå på kravene sine. De som banet vei for oss, fortjener en hyllest. Sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening skal jeg fokusere på dette i året som kommer, forteller hun.
For Hanne er farmoren et forbilde, som hun er stolt av å ha som opphav.
- Jeg har fått inn med morsmelken at skal jeg få til noe, må jeg gjøre det selv. Jeg ble tidlig en kvinnesakskvinne, men jeg måtte bli voksen for å forstå at jeg var det. Nå fryder jeg meg over morsomme historier om min bestemor, som klatret høyt opp i tre, og nektet å komme ned. Det er deilig å tenke på at hun ikke lot seg temme. Det føles godt å komme fra noe som har slik en voldsom kraft, sier Hanne.   

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!