PÅ FLUKT: - Vi flyk­tet fra Iran. I dag kan jeg ikke rei­se til­ba­ke for­di jeg er svar­te­lis­tet, sier Lily Bandehy, ak­tu­ell med ro­ma­nen "En slet­te av val­mu­er".

 

Lily flyktet fra hjemlandet med Nor­ges Grand Prix-håp



Tooji er en salve på alle mine sår

Med me­lo­di­en "Stay" er Tooji Keshtkar (24) Nor­ges håp i Me­lo­di Grand Prix. Mo­ren, Lily Bandehy (62), tror søn­nen vin­ner. - Et­ter mye mot­gang i barn­dom­men for­tje­ner han det som skjer nå, sier hun.



 

Hun er en li­ten, nett og vak­ker dame med et le­ven­de blikk og et godt og varmt smil. Lily Bandehy fra landsbygda i Iran, har bodd i Nor­ge si­den 1988, og jobber som psykiatrisk sykepleier. Med to bøker utgitt, kan hun også kalle seg forfatter. Hun var fi­re­barns­mor da hun kom hit som po­li­tisk flykt­ning. Yng­ste­mann Tooji var ikke fylt to år da de fikk opp­hold på asyl­mot­ta­ket på Trand­um.

- Jeg har slitt med mye dår­lig sam­vit­tig­het over­for ham. De før­s­te åre­ne på norsk sko­le ble han mob­bet og pla­get, uten at jeg klar­te å fan­ge det opp, sier hun ær­lig. På bor­det i den ko­se­li­ge stu­en i hjer­tet av Oslo lig­ger ro­ma­nen hun nettopp har fått utgitt, "En slet­te av val­mu­er". Den hand­ler om to per­sis­ke kvin­ner, og er de­di­kert til ar­tist­søn­nen.

- Min før­s­te bok, som var en do­ku­men­ta­risk his­to­rie om mitt eget liv, til­eg­net jeg alle mine fire søn­ner, for­kla­rer hun, og un­der­stre­ker at ro­ma­nen ikke er selv­bio­gra­fisk, selv om det er ele­men­ter fra hen­nes liv i den.

His­to­ri­en til Toojis mor er dra­ma­tisk på man­ge må­ter. I den før­s­te bo­ken hun skrev, "Jeg kom­mer fra Iran", for­tel­ler hun om li­vet til en fa­mi­lie på flukt fra hjem­lan­det, og om en ut­ford­ren­de tid som flykt­ning og asyl­sø­ker i Nor­ge.

- Jeg føl­te at jeg måt­te få for­talt hvor­dan det fø­les å være mor når søn­nen din våk­ner om net­te­ne av ma­re­ritt, og når han mor­gen et­ter mor­gen ikke vil gå på sko­len, sier hun.

 

Verdsatt som jente



Lily voks­te opp i en lands­by sør­vest i Iran. Der drev fa­ren med jord­bruk, men han var også lens­mann og over­ho­de i det lil­le sam­fun­net, en po­si­sjon som ga ham re­spekt og an­se­el­se.

- Far var an­al­fa­bet og en ak­tivt prak­ti­se­ren­de mus­lim. Han bad fle­re gan­ger om da­gen, fas­tet før og et­ter ra­ma­dan og var med og byg­de en mos­ké. Mor kun­ne lese, men ikke skri­ve.

Jeg var den yng­ste i en søs­ken­flokk på syv. Vi skul­le ha vært 15, men åtte av mine søs­ken døde av uli­ke syk­dom­mer, for­tel­ler Lily.

Det utro­li­ge var at hun som jen­te fikk en trygg, god og fri barn­dom, uten på­bud og re­strik­sjo­ner.

- Jeg fikk lese det jeg vil­le og ble ikke tvun­get til noe. Hjem­me var det både tan­ke-, me­nings- og yt­rings­fri­het. Far tvang meg ald­ri til å gå med bur­ka el­ler dek­ke til hå­ret og an­sik­tet. Han men­te at jen­ter var vik­ti­ge, min­nes hun.

Men gode ti­der ble er­stat­tet med dår­li­ge ti­der. Tør­ke og man­gel på vann gjor­de det van­ske­lig for fa­ren, for­di det opp­sto kon­flik­ter mel­lom bøn­de­ne. Da av­lin­ge­ne en­de­lig kom, ble hans åkre satt fyr på, og i kjøl­van­net av det­te gikk han kon­kurs.

- Mine for­eld­re had­de mis­tet åtte barn, og jeg had­de likevel ald­ri sett min far grå­te. Men da det­te skjed­de rant tå­re­ne hans. Det gjor­de et vold­somt inn­trykk på meg, forteller Lily.

Hel­dig­vis var mo­ren hennes en sterk kvin­ne. Hun solg­te og pant­sat­te ei­en­de­le­ne de­res for at bar­na skul­le kun­ne fort­set­te å gå på sko­le. Lily flyt­tet til sin nest eld­ste bror, som var blitt læ­rer og fa­mi­li­ens ho­ved­for­sør­ger.

 

Måt­te gif­te seg



Den øko­no­mis­ke si­tua­sjo­nen i fa­mi­li­en var imidlertid van­ske­lig, og det før­te til at Lily måt­te gif­te seg.

- Det var ikke tvang på den må­ten at de sto med et vå­pen og tru­et meg - jeg så også det­te var til det bes­te for oss alle. Man­nen jeg skul­le gif­tes bort til, var noen år eld­re enn meg. Han frem­stod som en pen, kjekk og or­dent­lig mann. Man­ge kvin­ner vil­le ha tenkt at han var en drøm­me­mann, un­der­stre­ker hun.

Hvor­dan hun skal opp­sum­me­re den­ne ti­den, blir hun ald­ri helt sik­ker på. For bar­na har det vært van­ske­lig å for­stå at det som skjed­de er sant, at Lily måt­te gif­te seg straks hun var fer­dig med 10. klas­se. 

- Jeg tenk­te den gan­gen at jeg kom til å få et godt liv med man­nen min, men jeg var ung og naiv, og på in­gen måte opp­lyst om sek­sua­li­tet og sam­liv. Jeg kom fra to­tal barns­lig fri­het til an­svar, for­plik­tel­ser og ek­te­skap. Brått ble det for­ven­tet at jeg var en dame. Alt jeg plei­de å gjø­re, ble for­budt. Jeg skulle ta meg av hu­set. Jeg ble som en som­mer­fugl i et skjørt glass, for­kla­rer hun.

Et­ter bryl­lu­pet flyt­tet de til en an­nen by, langt bor­te fra fa­mi­li­en. 

- Vi fikk tre barn, og livet mitt var pro­ble­ma­tisk helt til vi be­stem­te oss for å flyt­te til­ba­ke til Shi­raz et­ter fjor­ten år i and­re stor­by­er. Et­ter hvert be­gyn­te jeg å en­ga­sje­re meg po­li­tisk, og ble ak­tiv på venst­re­fløy­en, for­tel­ler hun.

Alt det­te skjed­de et­ter re­gi­me­skif­tet, da sja­hen gikk av og Ayatollah Khomeini kom til mak­ten i 1979. Hun inn­så at en dik­ta­tor var blitt byt­tet ut med en an­nen.

Unge gut­ter ble sendt ut i kri­gen mel­lom Iran og Irak, og Lily be­kym­ret seg for sin eld­ste sønn. Han var sko­le­flink, men fikk in­gen mu­lig­het til å stu­de­re på uni­ver­si­te­tet.

- Jeg solg­te smyk­ke­ne mine, og bi­len, blant an­net, og send­te ham med men­nes­ke­smug­le­re til Pa­ki­stan, i håp om at han skul­le kom­me seg vi­de­re til Ca­na­da. Fluk­ten end­te med for­tvi­lel­se. Sam­men med seks and­re ble han fengs­let i nes­ten ti må­ne­der før FN fikk dem ut av lan­det. Min sønn end­te i Nor­ge, opp­sum­me­rer hun.

 

Den lan­ge rei­sen



Tooji var un­der ett år da Lily og ek­te­man­nen be­stem­te seg for å rei­se til den eld­ste søn­nen, som var blitt syk et­ter fluk­ten og feng­sels­opp­hol­det. De solg­te alt de eide, og reis­te sam­men til Tyr­kia. Ek­te­man­nen had­de vi­sum og dro til Nor­ge.

- Jeg var ale­ne i Tyr­kia med de tre bar­na. Der var vi i fire må­ne­der før fer­den gikk vi­de­re til Ju­go­sla­via, Wien, og til slutt til Oslo. In­gen som ikke har gjort det selv, vet hvor­dan det fø­les å rei­se på falskt pass. I hver pass­kon­troll kjen­te jeg at bena skalv. Jeg svet­tet, og var svim­mel og redd, for­tel­ler hun. I hån­den holdt hun all­tid lil­le Tooji.

De bodde på asyl­mot­ta­ket på Trand­um i tre må­ne­der, der­et­ter på mot­ta­ket i Not­od­den. Lily og ek­te­man­nen ble se­pa­rert og skilt i den­ne ti­den. Da de kom ut av mot­ta­ket, var Tooji nes­ten tre år gam­mel. Hun bod­de ale­ne med tre barn, og min­ste­mann be­gyn­te i Roms­ås bar­ne­ha­ge.

- I fle­re år job­bet jeg nat­te­vakt og stu­der­te ved si­den av. Jeg vil­le ikke gå på so­si­al­kon­to­ret. Jeg vil­le være selv­sten­dig. I den­ne pe­ri­oden had­de jeg li­ten tid til å ta meg av Tooji, som frem­de­les var li­ten og treng­te meg. Hver­da­gen var full av be­kym­rin­ger og slit, og jeg så ikke at han had­de det vondt. I dag pla­ger det­te meg vel­dig. Det tok tid før jeg for­sto at han ble mob­bet på sko­len, sier hun.

Lily ser opp på stue­veg­gen og sier at det er Tooji, som har teg­net og malt nesten alle bil­de­ne hun har i lei­lig­he­ten. Al­le­re­de da han var li­ten så de at han had­de et ta­lent for teg­ning.

- Han var en li­ten og søt gutt, som els­ket å dan­se og teg­ne, men da han be­gyn­te på før­sko­len ble han mob­bet. "Pakk­is" ble det sleBarnebilde av ung gutt.ngt et­ter ham. Da jeg for­sto at han led og var redd, fikk jeg hel­dig­vis flyt­tet ham til Stei­ner­sko­len. Der snud­de alt. Der fikk han en god sko­le­hver­dag, sier hun. 

Tooji har i in­ter­vju­er sagt at han er glad han opp­lev­de mot­gan­gen de før­s­te sko­le­åre­ne, for­di det har gjort ham sterk. Men han min­nes med gru hvor­dan han gjem­te seg i bus­ke­ne i fri­mi­nut­te­ne for ikke å bli ban­ket opp.

- Det var en let­tel­se da han ble god­tatt som den han var. Da han som ti­en­de­klas­sing had­de en av ho­ved­rol­le­ne i Stei­ner­sko­lens revy, sa en av læ­rer­ne til meg: "Tooji har ikke bare teg­ne­ta­lent, men sang­ta­lent også". Fer­den vi­de­re gikk til mu­sikk- og dra­ma­lin­jen på Nissen vi­de­re­gå­en­de sko­le, og etter det har han ut­dan­net seg til bar­ne­verns­pe­da­gog, forteller Lily med stolt­ stem­me.

   - Han er hele fa­mi­li­ens stolt­het. Han er blitt en sal­ve på alle mine sår, sier mam­ma­en.

 

Koster å kritisere



"En slet­te av val­mu­er" er tit­te­len på Lily Bandehys ro­man, som er kom­met ut på for­la­get Communicatio. Den hand­ler om to per­sis­ke kvin­ner som får to vidt uli­ke skjeb­ner. Den ene av dem, Hen­na, har en his­to­rie som har lik­hets­trekk med for­fat­te­rens, selv om den ikke er selvbiografisk.

- Det­te er ikke min his­to­rie, un­der­stre­ker Toojis mor. Men hun min­ner om at jen­ter frem­de­les, helt ned til 12 års al­der, gif­tes bort i Iran og man­ge and­re mus­lim­ske land, i tråd med Sha­ria­lo­ven. Som kvin­ne og mor ser hun det som sin opp­ga­ve å be­ly­se over­gre­pe­ne som gjø­res mot mus­lim­ske kvin­ner i hjem­lan­det.

I lands­by­en hun be­skri­ver i ro­ma­nen, har de et ut­trykk: "Jeg hå­per at du dør i veg­gen". Den har sitt ut­spring i en tra­gisk skikk. I gam­le da­ger, hvis kvin­ner had­de vært uærbare, ble de drept og lagt i leir­veg­ge­ne. I dag blir de stei­net. 

- Å gå inn i det­te te­ma­et og kri­ti­se­re is­lam, har hatt sin pris. Barna mine sy­nes det er van­ske­lig å for­stå at jeg ble gif­tet bort, og at jeg har gått of­fent­lig ut med det. Det er ikke all­tid lett for dem å for­stå min mo­ti­va­sjon for å stå frem, sier hun.

Lily har også mis­tet hjem­lan­det sitt, for hun kan ald­ri rei­se til­ba­ke til Iran.

- Sis­te gang jeg var der, var i 1999 med Tooji, og da had­de vi pro­ble­mer med å slip­pe ut av lan­det på grunn av min bak­grunn som po­li­tisk ak­tiv. Hel­dig­vis fant de in­gen do­ku­men­ta­sjon på det, og gjen­nom be­kjent­ska­per kom vi oss til­ba­ke til Nor­ge, for­tel­ler hun.

For Lily er det et savn at hun ikke kan dra til fa­mi­li­en i Shi­raz. Hun kan ikke høre per­sisk mu­sikk uten at hun be­gyn­ner å grå­te.

- Noe mang­ler i li­vet mitt. En duft, en høy­tid el­ler en spe­si­ell mu­sikk er ofte nok til at sav­net over­vel­der meg. Selv om Nor­ge er blitt mitt land, som jeg els­ker, blir jeg ald­ri 100 pro­sent lyk­ke­lig her. I hjer­tet mitt er jeg en per­sisk kvin­ne, for­kla­rer hun.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!