Det vanskelige kan også være morsomt

Død og humor?-?lar det seg forene? Er det mulig å høre en person snakke om sorg og samtidig ha lyst til å smile? Folk som har sett Else Kåss Furuseth på Torshovteatret i Oslo i høst, vet svaret. Ja, det går an.
-?En sorgprosess kan også ses på med selvironi, og jeg håper og tror at andre kan kjenne seg igjen i historien jeg forteller, sier damen, som er mest kjent som morsom og sjarmerende programleder i TV2s "Torsdag kveld fra Nydalen". Hun er opptatt av å formidle at det ikke finnes riktige eller feil måter å sørge på.
-?Død er trist?-?det er ikke til å komme fra, sier hun og er alvorlig.

 

Umulig å forstå

1992, da Else bare var 11 år, avsluttet moren Nina sitt eget liv. Hvorfor hun gjorde det, vil datteren aldri få svar på.
-?Selvmord er umulig å forstå, og jeg føler at det ikke fører til noe å gruble over det irrasjonelle valget hun tok. Skjønt valg?-?det blir ikke riktig. Når mennesker forsvinner fra oss på den måten, er det ikke et valg, resonnerer hun.
Den ellers så lattermilde og kvikke entertaineren snakker lavt og rolig. Hun er en person som skaper tillit.
I forestillingen hun har laget selv, begynner hun med å fortelle om den fine barndommen hun fikk.
-?Det var gult hus, golden retriever, korps, minihåndball, søsken og foreldre. Jeg hadde en fantastisk oppvekst, på tross av det som skjedde, sier hun.
Else gikk i femte klasse da hun mistet moren, som var lege. Hun lærte seg raskt at sorgen er kompleks, men ikke alt var bare trist og negativt.

 

(Saken fortsetter under bildet.)

GIR INGEN RÅD: -?Jeg kan ikke gi råd til hvordan folk skal eller bør sørge, men hvis noen blir helt inn i hjertet glad av forestillingen min, er det fint, sier Else.

 

-?Som et barn som hadde opplevd noe trist, ble jeg veldig sett. Jeg fikk så mye kjærlighet at det i ettertid er lett å se det i et komisk lys. For eksempel fikk jeg feire bursdagen min i Dijon i Frankrike bare fordi jeg likte Dijon­-sennep så godt. Ønsket jeg meg noe, tok det ofte bare noen minutter før det var på plass, forteller hun og smiler.
På skolen tok Else på seg rollen som en ekspert på død og sorg. Hun foreleste for klassen om forskjellen på psykisk og fysisk sykdom. Når venner mistet en bestemor eller bestefar, kunne hun si: "Nå får du sikkert et tilbud om å se den døde, men da må du tenke deg godt om, slik at det blir riktig for deg. Det er et komplekst valg."
-?Jeg har vel aldri følt meg så voksen som da jeg var 11 år?-? og smatt rett inn i rollen som perfekt sørgende. Da jeg senere leste om Madonna, som også mistet moren sin da hun var elleve, ble jeg ekstremt opptatt av det, og jeg identifiserte meg med henne i så stor grad at jeg også så på meg selv som en superstjerne, minnes hun med et smil.     

 

Sammen i sorgen

Da moren til Else døde, ble faren desto viktigere?-?hun har et nært forhold til ham.
-??Man blir jo veldig opptatt av den som er blitt borte. Men det er de andre, som er igjen, som du går videre sammen med. Jeg er fornøyd med pappa?-?han er kul, sier hun, uten å utdype det noe nærmere.
Hver farsdag sender hun det samme kortet til ham. "Du er som en far for meg," står det. Altså ingen poetiske vendinger.
-?Fortsatt får jeg månedslønnen min på 700 kroner på kontoen fordi han har glemt å slette autotrekket fra kontoen sin, forteller hun.
Else legger til at hun selvfølgelig snakket med faren om den personlige forestillingen sin. Tross alt viser hun ham i badebukse på en bildeskjerm.
-?Jeg har vært trygg på at han og søsteren min støtter at jeg byr på min historie, som også er deres historie. Hvis ikke hadde jeg ikke kunnet vise «Kondolerer», presiserer hun.

 

Dreven i sorg

To ganger har Else Kåss Furuseth vært en som står igjen. I 2009 avsluttet også broren, Lars Kristian, livet. Som et resultat av dette har hun vært opptatt av hva som skjer med de som blir igjen.
-?Når en du er glad i dør, kommer du i en spesiell setting fordi folk naturlig nok blir usikre på hvordan de skal møte deg. Vi har jo nesten bare sett på film hvordan man håndterer mennesker i sorg, og frykten for å gjøre feil er stor. Men alle reaksjonene er interessante, og ikke minst blir det gode og fine historier av dem. Disse vil jeg dele, sier hun.
Ordet "kondolerer" er hun i grunnen takknemlig for. Hun synes at det er fint at det finnes et uttrykk som folk kan bruke når de ikke vet hva de skal si.
-?Det er selvfølgelig et vanskelig ord, men jeg leser det som "Jeg tenker på deg". Når folk mister en som har stått dem nær, betyr ikke ordene så mye. Det viktigste er bare å være der - du kan egentlig ikke gjøre så mye feil, sier hun. 
Else deler gjerne sin historie med andre. Det er hennes erfaring at triste ting ikke blir verre når de snakkes om.
-?Jeg opplever at alle er ganske gode på sorg, jeg. De er flinke til å si de riktige tingene, sende blomster og holde taler. Og klemme. Selv ønsker jeg ikke å gi råd til andre. Det foreligger ingen bruksanvisning ved forestillingen min - jeg kan ikke si hva folk skal føle. Ingen reagerer likt. Alle har med seg sin egen, unike historie, understreker hun.
Else går ikke rundt og tenker på døden, men hun merker at hun i noen anledninger har en tendens til å krisemaksimere. Det gjelder for eksempel når hun ringer til noen og ikke får svar, og heller ikke blir ringt opp igjen. "Nå er hun død!" tenker hun da, men det går fort over.
-?For øvrig går jeg ikke rundt og er redd for hva som kan skje. Det verste av alt har skjedd, og jeg lever videre. Når du mister en du er glad i, så finnes det alltid noe som fortsatt er på plass. Vennene, jobben, kjærligheten og det trivielle består og dette slutter ikke å bety noe fordi en person er død, resonnerer hun.  
En episode glemmer hun aldri, og den skjedde i brorens begravelse. En kvinne kom bort til Else og følte nok for å si mer enn bare "kondolerer": "Jeg synes det har gått tålelig bra med deg, Else. Først døde moren din og så broren din. Men du, så fantastisk det må være å møte alle de kjente menneskene du omgås. Harald Rønneberg og Tommy Steine, de er fantastiske, de. JEG ELSKER DEM!"
-?Det var verdens mest triste dag, men etterpå klarte jeg nesten ikke å tenke på noe annet enn Harald Rønneberg og Tommy Steine. Fordi det var så trist, ble hennes klønete uttrykk for omtanke innmari morsom. Alle vil deg bare godt, og da er det lov å snuble litt på veien, poengterer hun. 
Sorgen over å ha mistet bærer Else Kåss Furuseth med seg hver dag, men det er hennes erfaring at det går an å leve videre.
-?Det er mitt håp at mennesker kan gå ut av teatersalen og føle glede i hjertet sitt etter å ha sett "Kondolerer". Jeg ønsker at livet skal ordne seg for dem som sørger. Ingen skal ha dårlig samvittighet fordi de føler glede, poengterer hun.