BLE SLAVE: - Jeg kom til gården bare to år gammel og ble en barnearbeider. Her er jeg sammen med en slektning som faktisk var snill mot meg. Hun het Margit, minnes Aslaug.

BLE SLAVE: - Jeg kom til gården bare to år gammel og ble en barnearbeider. Her er jeg sammen med en slektning som faktisk var snill mot meg. Hun het Margit, minnes Aslaug. © Privat bilde

Hagen til ekteparet Aslaug og Magne Gjølberg i Rakkestad er så velpleid og fin at du ikke ser et eneste ugress. At de liker å ha det pent rundt seg, er tydelig. Men det er hjertevarmen de viser, som er mest iøynefallende. De er inderlig vennlige og gjestfrie, begge to.

Denne dagen er spesiell. Inne i stua er det koselig dekket på med kaffe og kaker. Fruen i huset har en seier å feire. Hun har fått oppreisningen hun har ventet på gjennom hele sitt voksne liv. Jenta som ble kalt "evneveik" har i en alder av 71 vunnet kampen om rettferdighet.

- Ingen penger i verden kan gi meg tilbake de årene og mulighetene jeg mistet, men det er en lettelse at historien min blir lyttet til, sier hun, og viser en blomst ektemannen kom hjem med samme morgen. "Kjære min snille kone. Gratulerer så mye med seieren. Ønsker deg alt godt. Beste hilsen din mann", står det på kortet.

Arbeid sent og tidlig

Historien om Aslaug handler om en ufattelig vond og trist oppvekst. Heldigvis har hun i dag mange gode år å tenke tilbake på også. I godt voksen alder møtte hun Magne, og siden da har livet vært bra.

- Jeg kan ikke bruke resten av livet på å sørge over barndommen jeg ikke fikk, sier hun og smiler. Det er typisk henne å se positivt på ting.

Jeg kan ikke bruke resten av livet på å sørge over barndommen jeg ikke fikk.

Aslaug var to år gammel da hun først ble plassert på barnehjem og deretter i fosterhjem fordi foreldrene hadde store sosiale belastninger. Faren var alkoholiker og foreldrene ble skilt.

- Jeg kom til et lite gårdsbruk, og etter hvert som jeg ble stor nok til å hjelpe til, ble det min rolle på gården. Det er ingen overdrivelse at jeg ble behandlet som en slave. Da jeg begynte på skolen måtte jeg arbeide i fjøset både før og etter skoletid, forteller Aslaug, og minnes en gang hun ble vekket midt på natten for å lete etter en ku som hadde stukket til skogs. Det var bare én ting å gjøre, og det var å ta bena fatt, selv om det var natt og mørkt.

Lille Aslaug, som var født med en hørselsskade og derfor hadde talevansker, møtte mange utfordringer, både på skolen og i fosterhjemmet. Både læreren og andre så på henne som mindre begavet fordi hun ikke klarte å snakke rent.

- Det andre tenkte om meg har preget hele mitt voksne liv. Jeg er fremdeles usikker på meg selv, og har lett for å tenke at jeg ikke kan eller vet nok, innrømmer hun.

Utnyttet og krenket

Skolen søkte henne inn på Torshov skole for "evneretarderte" i Oslo, men fostermoren ønsket at hun skulle fortsette å arbeide på gården og nektet henne å reise. Dette er dokumentert gjennom korrespondanse mellom skolestyret og spesialskolen. Det ble i brev til skolen anmodet om at Aslaugs behov ble utredet, men ingen ting skjedde.

(Saken fortsetter under bildet.)

BESTEVENN MED DYRENE: - Mine beste venner var dyrene. Blakken trøstet meg, minnes Aslaug.

BESTEVENN MED DYRENE: - Mine beste venner var dyrene. Blakken trøstet meg, minnes Aslaug. © Privat bilde

- Jeg fortsatte å være slave og fikk ingen ekstra undervisning, forteller hun. Fremdeles har Aslaug problemer med uttalen som et resultat av hørselsproblemene. Ordene kommer ikke lett og tydelig, og iblant er det vanskelig å forstå hva hun sier. Men det er en oppegående kvinne som deler sin rystende livshistorie.

For fosterforeldrene passet det bra at hun var usikker og uselvstendig. De beholdt henne hos seg til hun var 25 år, og hun ble utnyttet og krenket på det groveste. Mens de andre i familien gikk kledd i pene klær, måtte hun ta til takke med det utrangerte. Mens de spiste seg mette, la hun seg sulten. Mens de fikk ha et sosialt liv, var hun satt til å jobbe fra tidlig morgen til sen kveld.

- Det verste var at jeg måtte jobbe hardt hver eneste dag, også på søndager. Gjorde jeg ikke som fostermor sa, fikk jeg straff. Det betydde at hun tok fra meg de små godene jeg hadde, eller at jeg ble slått og trakassert. Jeg var mindre verdt enn de andre i familien, og var smertelig klar over det. Rett som det var våknet jeg av at dynen ble revet av meg midt på natten. Det var fostermor, som sendte meg ut i fjøset. Hun kunne slå meg og beskylde meg for alt mulig, forteller Aslaug.

SAMMEN: Aslaug og Magne har bestemt seg for å nyte livet videre. De er friske og har hverandre.

SAMMEN: Aslaug og Magne har bestemt seg for å nyte livet videre. De er friske og har hverandre. © Foto: Siri Walen Simensen

Hun ble konfirmert, men fosterforeldrene beslagla gavene, og hun fikk dem aldri. I ti år etter konfirmasjonen jobbet hun fremdeles uten lønn og egen økonomi. Hun var mer i fjøset enn inne i huset, og fikk ikke delta i vanlig sosial omgang. Hun var outsideren - jenta som gikk for å være mindre begavet.

- Midt på vinteren ble jeg beordret ut i bekken for å vaske tøy. Det var et mareritt, minnes hun. Da hun ble regnet som voksen, ble det forventet at hun gjorde et årsverk på gården. Den pliktoppfyllende Aslaug fikk ansvaret for alle dyrene.

Det var kjent i bygda hvilken situasjon hun var i. Folk visste at fostermoren var i mental ubalanse og at den unge fosterdatteren led på grunn av det. En nabo har senere fortalt i et brev:

"Her er hva jeg opplevde da jeg var med Aslaug hjem fra skolen året 1950-51: Aslaug satte stor pris på at jeg ble med henne hjem, noe vi gledet oss til, begge to. NN tok imot oss på trappa og var tydelig irritert over at jeg ble med hjem. Hun grep Aslaug i armen i fullt sinne og stengte henne inne i et mørkt kott i gangen. "Her skal det ikke være noe leking før du skal i fjøset", skrek hun. Jeg ble da livredd og løp hjem. Jeg hørte Aslaug sparke i døra for å komme seg ut og torde aldri mer å bli med henne hjem etter dette. Hun fortalte meg siden at hun måtte stå i kottet i to timer."

25 år gammel led Aslaug så mye under forholdene at hun gikk inn i en depresjon. Lykkeligvis, kan hun si i dag, for dette førte til en innleggelse på sykehus. Derfra klarte hun å komme seg bort fra fosterhjemmet - fra helvetet, som hun selv kaller det.

En dag fikk hun nok

Da hun ble utskrevet fra sykehuset fikk hun flytte hjem til en kvinne hun kjente fra før. Der fikk hun det bedre, men hun ble behandlet som et barn. I alle de 11 årene hun bodde der, måtte hun følge instruksene til husfruen.

En dag fikk jeg nok. Da tok jeg bussen til sentrum og oppsøkte sosialsjefen.

- Hun snakket til meg som om jeg var en jentunge. Det var hun som bestemte hva jeg skulle ha på meg og når jeg skulle komme hjem, minnes hun.

Aslaug var voksen på dette tidspunktet, og var ikke under noe vergemål. Likevel fikk hun ikke sin egen økonomi. Hun gikk bare i hjemmesydde klær og fikk kun litt lommepenger, selv om sosialkontoret betalte kvinnen for å ha henne boende der og dekket de andre utgiftene.

Hva skjer når en person, som har levd "under skoen" til andre plutselig reiser seg og sier stopp? Hvor kommer kreftene fra da? Aslaug undrer selv.

- En dag fikk jeg nok. Da tok jeg bussen til sentrum og oppsøkte sosialsjefen. Jeg sa at jeg ville ha mitt eget sted å bo, forteller hun. Hun smiler når hun tenker på hvor sterk hun var da. For første gang i sitt liv, 36 år gammel, fikk hun sin egen leilighet. Hun ble lyttet til, og det gjorde så utrolig godt.

Hun fikk sin egen økonomi for første gang i livet. Etter hvert fikk hun også en bra leilighet. Aslaug tok på seg private rengjøringsjobber ved siden av, og klarte seg fint.

- Jeg har heldigvis hatt noen gode venninner gjennom livet, og takket være den ene av dem fant jeg meg til slutt en mann også, sier hun. I samme øyeblikk som hun sier dette, brer latteren seg i stua. Magne nikker. Ingen av dem glemmer hvordan det skjedde.

Han dukket opp i en kontaktannonse i bladet Familien, og Aslaug svarte. Men da de skulle snakke med hverandre første gang, var det venninnen som tok telefonen. Aslaug selv torde ikke.

- Da avtalte vi at jeg skulle komme innom Aslaug og hilse på. Jeg glemmer ikke da jeg kom inn i leiligheten. Det duftet nystekte vafler og kaffe, og midt i stuen sto hun og strålte som en sol. Jeg så med en gang at Aslaug var tvers gjennom snill og god. Ja, hun så ut som godheten selv, sier Magne (60) og ser varmt på kona si.

BLOMSTER:

BLOMSTER: "Gratulerer så mye med seieren," står det på kortet som følger blomstene fra ektemannen. © Foto: Siri Walen Simensen

Paret giftet seg i mars 1983, da hun var 43 år gammel og han 32. Siden da har de holdt sammen. Begges hverdag løftet seg - og fremdeles nyter de det.

- Jeg har aldri hatt det så godt som de siste tyve årene, sier hun. Begge er pensjonister, men Magne jobber ekstra som kirketjener.

- Jeg har hele tiden visst hvilke forhold Aslaug vokste opp under, og det har vært vondt å tenke på. Hadde hun fått den hjelpen hun hadde behov for, kunne hun ha gått ut i voksenlivet på en helt annen måte. Det verste er likevel at både naboer og myndighetspersoner kjente til vanskjøtselen hun ble utsatt for, uten at det ble grepet inn, sier ektemannen.

Avvist av moren

Aslaug understreker at opplevelsene har preget henne som menneske. Det har vært tungt å tenke tilbake og sårt å rippe opp i gamle minner.

- Dessverre var det flere barn enn meg som på 50- og 60-tallet ble behandlet som slaver av gårdbrukere som fungerte som fosterhjem. Barnehjemsbarn ble sett på som arbeidskraft som de attpåtil fikk betalt for å ha hos seg, sier 71-åringen. Faren hennes, som hun fikk kontakt med som voksen, fortalte at han hadde sendt underholdspenger til fosterfaren. Disse pengene så hun aldri noe til.

Aslaug forsøkte i voksen alder å ta kontakt med sin biologiske mor, men ble avvist.

- Jeg hadde en søster som var eldre enn meg, og hun ble plassert i et fosterhjem nordpå. Hun fikk en helt annen skjebne. Hun var heldig og kom til paradis. Jeg kom til helvete, sier Aslaug.

STØTTESPILLER: - Uten Terje Forsberg hadde jeg ikke fått oppreisning, sier Aslaug. Han har hennes historie med i boken

STØTTESPILLER: - Uten Terje Forsberg hadde jeg ikke fått oppreisning, sier Aslaug. Han har hennes historie med i boken "Mannen som ble et lykkelig barn". © Foto: Siri Walen Simensen

Fikk hjelp

Det var forfatter Terje Forsberg som fikk Aslaugs historie frem i lyset. I disse dager gir han ut boken "Mannen som ble et lykkelig barn", (Lunde forlag) og i den forteller han blant annet historien hennes.

- Jeg hadde også en vond barndom, og bestemte meg for å hjelpe Aslaug med å få oppreisningen hun har krav på. Hadde hun fått en legesjekk og blitt fulgt opp som barn for hørselsskaden sin, ville livet hennes blitt et helt annet, sier Forsberg.

- Det eneste ordet som kan brukes er omsorgssvikt. Aslaug ble sviktet av både systemet og enkeltmennesker, sier forfatteren. Han er glad hun nå har fått erstatning fra Rakkestad kommune.

Aslaug og Magne har bestemt seg for å nyte livet videre. De er friske og har hverandre. Det føles godt at folk nå kjenner til hennes bakgrunn.

- Folk gratulerer og lurer på hva jeg skal bruke pengene til. Jeg skal kjøpe ny sofa til stuen, sier hun, og legger smilende til at det kanskje kommer nytt bord og nye lamper også.

Men pengene er ikke det viktigste for Aslaug.

- Det beste er at jeg endelig er blitt trodd.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!