FORTELLER: Etter fem år i frihet har Natascha Kampusch nå skrevet bok om sine åtte år — 3096 dager — i fangenskap.

FORTELLER: Etter fem år i frihet har Natascha Kampusch nå skrevet bok om sine åtte år — 3096 dager — i fangenskap. © Foto: Hans Punz, AP/Scanpix

Natascha Kampusch

Hun er født 17. februar 1988 i Wien i Østerrike. Foreldrene var skilt da hun ble bortført, og moren har også to døtre fra et tidligere forhold.

Etter bortførelsen ble 700 hvite varebiler kontrollert, inklusive Priklopils bil. Han hevdet å ha vært hjemme på tidspunktet, og ingen ytterligere undersøkelser ble foretatt. Politiet aksepterte hans forklaring om at han brukte bilen i arbeidssammenheng, og han hadde ikke noe kriminelt rulleblad fra før.

Kampusch ble holdt fanget i et lite, hemmelig rom 2,5 meter under garasjen i Priklopils hus. Rommet var på 5 kvadratmeter (2,78 m X 1,81 m). Skjulestedet hadde ingen vinduer og var stengt med en massiv betongdør. Ettersom Nataschas forhold til moren hadde vært vanskelig før bortførelsen, ble det hevdet at moren sto bak, og at hun hele tiden visste hvor datteren var. Det gikk så langt at det ble rettssak. Moren ble blankt frikjent, og det ble erklært at Priklopil handlet helt alene.

23. august 2006. Dagen begynner som en hvilken som helst dag. Tidsbryteren som lyser opp det fem kvadratmeter store rommet, har slått seg på, og Natascha Kampusch ligger i sengen og forsøker å huske en drøm. Etter en stund er hun blitt så sulten at hun bestemmer seg for å stå opp, men så kommer hun på at hun ikke har noe mat. Det lille kakestykket hun fikk dagen før, har hun allerede spist.

Hun tar på den oransje kjolen hun liker så godt, og venter på at fangevokteren skal åpne døren.

"Får jeg lov til å ta på meg underbukser?" spør hun før de rekker å si god morgen til hverandre.

Han ser på henne, forbauset, og svarer: "Utelukket."

Når hun gjør husarbeid, må hun alltid gjøre det halvnaken, og når hun arbeider i hagen, må hun gå uten truse. Slik er reglene.

"Vær så snill. Det er så mye mer behagelig," ber hun.

Han rister energisk på hodet.

"Absolutt ikke. Hva fikk deg til å tenke på det? Kom nå."

Sammen klatrer de ut av det lille rommet. Oppe i huset, på kjøkkenet, lager hun frokost til ham. Selv får hun ingen. Hun har jo fått et stykke kake kvelden før. Det må jo holde.

Denne dagen har Natascha fått i oppgave å rengjøre hans hvite varebil. Støvsugeren er slått på og durer i vei da mobiltelefonen hans ringer. Dagen før har han nemlig lagt en liten leilighet han eier, ut for salg, og telefonen er fra en mulig kjøper. Dette gjør ham veldig tent, og for noen øyeblikk glemmer han seg og går inn i huset, ettersom støvsugeren bråker så mye. For første gang på åtte og et halvt år er hun ikke innelåst eller nøye overvåket av sin kidnapper.

"Jeg sto som frosset fast foran bilen et lite sekund mens jeg holdt støvsugeren. I et kort øyeblikk spredte det seg en følelse av lammelse til armer og ben. Brystkassen føltes som et jernkorsett. Jeg maktet knapt å puste. Sakte sank hånden min, og støvsugeren falt i bakken. Omtåkede og forvirrede bilder raste gjennom hodet mitt," forteller hun i boken sin.

Så legger hun på sprang. Hun henvender seg til to menn som går tur med en liten gutt. "Dere må hjelpe meg. Ring politiet. Vær så snill." De bare ser på henne.

I et hus ser hun en dame i et vindu. Hun ringer på. "Vær så snill å hjelpe meg. Ring politiet. Jeg er blitt bortført. Ring politiet." "Hva er det du gjør i hagen min? Hva er det du vil?" spør kvinnen skarpt. "Mitt navn er Natascha Kampusch," roper den unge kvinnen. "Ring politiet og fortell dem om bortførelsen."

HUSET: Østerrikske politibetjenter holder vakt foran Priklopils hus i Strasshof utenfor Wien, hvor den kidnappede Natascha Kampusch ble holdt fanget.

HUSET: Østerrikske politibetjenter holder vakt foran Priklopils hus i Strasshof utenfor Wien, hvor den kidnappede Natascha Kampusch ble holdt fanget. © Foto: Hans Punz, AP/Scanpix

"Gå og vent borte ved hekken. Og gå ikke på plenen," sier kvinnen.

Natascha gjør som hun blir fortalt.

Litt etterpå kommer to politibiler. Natascha er fri - etter å ha vært holdt som slave i 3096 dager.

Bortførelsen

Det var 2. mars 1998 at 10 år gamle Natascha ble bortført. Hun var på vei til skolen. For første gang skulle hun gå strekningen selv og ikke bli kjørt av sin overbeskyttende mor. Hun var litt engstelig og gråt da hun la merke til en svært tynn mann på fortauet.

Det var noe rart med ham. Hun hadde egentlig lyst til å krysse gaten, men gjorde det ikke. Torde ikke, og som hun tenkte: Hva galt kunne egentlig skje?

Idet hun passerte ham, grep han henne og kastet henne inn i den hvite varevognen sin.

"Nå kommer jeg til å dø," tenkte Natascha. Andre småjenter hun hadde hørt om som ble bortført, var alle blitt funnet drept.

"Sitt stille og hold munn, eller så får du en stygg overraskelse," truet mannen. Natascha satt helt stille og sa ikke et ord. Han tok henne hjem til huset sitt og bar henne ned i et lite rom.

Wolfgang Priklopil var 35 år gammel da han tok Natascha. Han hadde jobbet som kommunikasjonstekniker hos Siemens, men var da arbeidsledig og kom aldri mer til å ha noen fast jobb. Han levde av trygd og tilfeldige jobber. Huset hadde han arvet etter sin bestemor, og trolig var fangehullet Natascha bodde i, opprinnelig laget som et bomberom.

KIDNAPPEREN: Under en pressekonferanse i 2006 offentliggjorde politiet i Wien dette bildet av Natashas kidnapper, Wolfgang Priklopil (1962–2006). Han tok livet sitt få timer etter at Natascha hadde rømt, ved å kaste seg foran et tog.

KIDNAPPEREN: Under en pressekonferanse i 2006 offentliggjorde politiet i Wien dette bildet av Natashas kidnapper, Wolfgang Priklopil (1962–2006). Han tok livet sitt få timer etter at Natascha hadde rømt, ved å kaste seg foran et tog. © Foto: Hans Punz, AP/Scanpix

Hvorfor gjorde han det?

I de første ukene trodde Natascha at en sexring skulle komme og ta henne. Det hadde han fortalt henne. Hun torde knapt å sove, så redd var hun. Men etter en tid lanserte Priklopil enn annen historie. Han hadde krevet løsepenger for henne, men hverken moren eller faren hennes var interessert i å betale. "De er glad for endelig å være kvitt deg."

På sitt syke sett uthulte Wolfgang Nataschas selvfølelse: Ingen ville ha henne. Hun skulle være glad for at hun hadde ham.

Hun har aldri villet avsløre i hvilken grad hun ble seksuelt misbrukt av Priklopil, men avviser at han voldtok henne. Men mye av behandlingen hun ble utsatt for, hadde klare seksuelle overtoner.

Når Natascha i dag forsøker å forstå Priklopils motiver, ser hun at de er sammensatt. En gang fortalte han at han alltid hadde ønsket seg en slave. Han kidnappet Natascha slik at han kunne dominere og utøve makt, men også fordi han var så desperat etter å få kjærlighet og å bli godtatt, noe han ikke klarte å oppnå gjennom normale forhold til andre mennesker.

Fangelivet

Natascha ble utsatt for vold, sult og overgrep. En scene i boken, noen måneder ute i fangenskapet, er spesielt opprørende. Natascha er en liten jente med normale behov. Hun trenger menneskelig kontakt og ber Priklopil, mannen som har tatt fra henne alt, om å holde rundt henne.

FANGEHULL: Her, i et rom under Priklopils garasje, ble Natascha holdt fanget i åtte år.

FANGEHULL: Her, i et rom under Priklopils garasje, ble Natascha holdt fanget i åtte år. © Foto: Østeriksk politi/Scanpix

"Jeg trengte trøsten en berøring kunne gi meg. Han hadde store problemer med berøring. Jeg på min side fikk panikk og klaustrofobi når han holdt meg for hardt. Men etter flere forsøk maktet vi å finne en måte som ikke var for nær, ikke for hardt, så jeg kunne holde ut omfavnelsen, men likevel tett nok til at jeg kunne forestille meg en kjærlig og omsorgsfull berøring. Dette var min første fysiske kontakt med et annet menneske på mange måneder. For et 10 år gammelt barn var det en uendelig lang tid."

Etter et år som fange, tenkte Natascha knapt på å rømme lenger. Da var hun blitt så kuet av Priklopil at hun bare gjorde motstand når det var helt nødvendig, som da han ville at hun skulle kalle ham "maestro" - "min herre". Ellers fulgte hun alle hans regler. Hun spurte om tillatelse til å sitte, stå, hvor hun skulle vende blikket.

Begynte Natascha å gråte, tok Priklopil fra henne mat, videofilmer og bøker slik at hun lærte "å oppføre seg". "Jeg reddet deg. Du tilhører meg nå," gjentok han. Hun fikk ikke lov til å snakke om sin fortid, og høsten 1999, halvannet år etter bortførelsen, fikk hun velge et nytt fornavn, Bibiane.

At Natascha kom i puberteten, var et sjokk for Priklopil. Fra nå av ble matrasjonene hennes enda mindre. Om morgenen fikk hun en kopp te og to spiseskjeer med frokostblanding, et glass melk og et løvtynt kakestykke. Han hadde trolig anorektiske tendenser som han påtvang Natascha, men det var også viktig for ham å sløve henne og holde henne i en underdanig posisjon. Som 16-åring var hun 175 centimeter høy og veide 38 kilo. Da hun slapp fri, veide hun 42 kilo, like mye som da hun ble bortført som 10-åring.

Ser fremover

Etter at Natascha hadde rømt, var det en enorm pågang fra medier som ville at hun skulle fortelle historien sin. Hun ble rådet til å forandre navnet sitt for å kunne leve et normalt liv. Men det rådet fnyser hun av i boken sin:

"Hva lags liv er det når du ikke kan vise ansiktet ditt, ikke treffe familien og må fornekte navnet ditt? Hva slags liv ville det bli for meg, som i alle årene i fangenskap hadde kjempet så hardt for ikke å miste meg selv. På tross av volden og isoleringen hadde jeg forblitt Natascha Kampusch. Aldri ville jeg gi opp det største jeg hadde: Identiteten min."

Få uker etter flukten ga Natascha intervjuer, og siden har hun vært en del av den østerrikske offentligheten. Hun føler nå, fire år senere, at hun har avfunnet seg med fortiden og kan se fremover. Hun har knyttet nye bånd med familien sin, særlig moren. Hun har fullført skolen og lærer seg språk.

- Fangenskapet mitt er noe jeg må takle så lenge jeg lever, men nå tror jeg ikke at jeg er dominert av det. Det er en del av meg, men ikke alt, sier Natascha.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!