Livets begynnelse er magisk

- Se på henne. Er hun ikke vakker?

Tuva Thorson ser begeistret på det syv dager gamle føllet Hekla som kommer løpende på en grønn eng. Selv om hun vår etter vår er vitne til at ville og tamme dyr yngler, og hun gjennom et helt liv har sett små skapninger komme til verden, blir hun fortsatt lykkelig når hun ser en velskapt og sterk dyreunge.

- Det er like fantastisk hver gang et nytt individ tar fatt på livets vei, sier damen som ble landskjent da TV-serien "Vi på Langedrag" bergtok små og store over hele Norge for noen år siden. Nå er hun ute med boken "Dyreunger på Langedrag - Se og lær om norske dyr", og hun håper at det kan bidra til at barn og voksne får interesse for dyr, og som et resultat av det føler respekt og ydmykhet overfor naturen.

Selv fikk hun en helt spesiell oppvekst. Som barn av Eva og Edvin K. Thorson var det innlysende at hun måtte forholde seg til dyr. De drev EKT ride- og husdyrpark som hobby.

-Jeg vokste opp på Ekeberg i Oslo. Mor og far var travelt opptatt med sitt dyreprosjekt og jobbene sine da jeg kom til verden som nummer fem i søskenflokken. De laget en innhegning og slapp inn to gjess, en ponni, to geiter med killinger, to høner og to kaniner - og så til slutt meg. Jeg gikk rundt blant dyrene med tåteflasken i hånden, og for øvrig var jeg omgitt av ekorn, rådyr og andre ville dyr som ble brakt hjem til oss i håp om at vi kunne redde dem, forteller hun og smiler.

Tuva lærte seg tidlig å lese signalene fra dyrene, og hun utviklet en intuitiv forståelse for hvordan hun skulle omgås dem.

- Jeg ser at den intense måten jeg var sammen med dem på, har preget meg for livet, sier hun.

Da hun ble voksen og fikk barn selv, var det eldstedatteren Marie som fikk tilnærmet den samme barndommen. Tuva hadde henne med seg når hun melket geitene og satte henne på hesteryggen før hun kunne gå. Marie har i dag stor interesse for kommunikasjon og omgang med dyr.

Mamma til mange

En nyfødt dyreunge henter frem varme og gode følelser i Tuva. Hun føler seg ydmyk når hun holder en forsvarsløs skapning inntil seg.

- I livets første timer er hele kroppen til ungen innstilt på å kjenne igjen mammaen, og derfor kan vi som mennesker knytte sterke bånd til den ved å la den bli kjent med lukten vår, forteller hun.

Gjennom livet har hun hatt unik kontakt med mange dyr, og historiene hun kan fortelle er rørende og morsomme.

- Da en av fjordingene våre kom til verden for mange år siden, så føllet på meg som moren sin fordi jeg pratet og koste med det i minuttene etter fødselen. Moren var så sliten at hun ikke orket å ta vare på det med en gang, og nyfødte Gråna løp etter meg. Siden den gangen har jeg hatt en helt spesiell kontakt med nettopp denne hesten. Flokkdyr glemmer ikke den første lukten av trygghet og godhet, og hun viser fremdeles med stor tydelighet at hun kjenner meg og er glad i meg, forteller hun.

På Langedrag er Tuva og ulvene hovedtrekkplasteret. Når hun står sammen med hannulven Ask i innhegningen, og han beskytter og underkaster seg henne, står folk utenfor med tårer i øynene. Da blir det intenst synlig hvilken unik kontakt hun har med dyr.

- Pregningen av Ask begynte da vi tok ham og søsteren ut av hiet da de var åtte dager gamle. Han lå på brystet mitt og fikk melk fra sprøyter og flasker. Helt fra da har han kjent min lukt og stemme. Jeg gikk inn i rollen som ulvemor, og i dag ser han på meg og en annen medarbeider som flokkmedlemmer, forklarer Tuva.

Hun er sterkt knyttet til det grå rovdyret, som nå er 11 år gammel og veier mer enn 50 kilo.

Jeg tror ikke at det er mulig å komme nærmere et dyr enn det jeg er Ask. Hans lojalitet overfor meg overgår alt, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

Alt er bygget på respekt

Tuva har en enorm respekt for dyr, enten de er tamme eller ville. Slik respekt er helt nødvendig for å kommunisere med dem.

-Jeg har lært meg ulvenes signaler, men ferdig utlært blir jeg aldri. Den dagen jeg som menneske føler meg overlegen, lever jeg farlig, sier hun og blunker med øynene til sin hjertevenn Ask. Han myser mot henne med varme øyne.

Også de små dyrene er viktige i hennes hverdag. Helt siden 1980 har Tuva notert datoene for når linerlene, vipene eller tranene kommer tilbake. Hun synes det er utrolig å tenke på svalene, som år etter år starter sin lange ferd i Sør-Afrika og finner hjem til sin lille kasse, langt oppi fjellet i Norge.

-Tenk å kunne navigere så presist! Å tenke på slikt gir meg store gleder, sier hun.

Elgkalven som ble brakt hjem til dem da de bodde i Oslo, klarer hun aldri å glemme. Tuva var 20 år og tok den med seg til seters. Den langbente krabaten trodde at hun var moren og ville helst være med inn i stuen.

- De fleste dyr kan se på deg som en artsfrende hvis du kommer inn i livet deres på et tidlig tidspunkt, og en slik preging vil vare livet ut, forklarer hun.

Tolv år gammel ble hun gåsemamma for en flokk gjess som ble klekket ut i rugemaskin. "Du kan ligge ute i hagen og passe på dem, slik at reven ikke kommer og tar dem," sa pappa Edvin K. Thorson den gangen til sin dyrekjære datter. Hun lot seg ikke be to ganger.

- Fem av disse gåseungene måtte ha ekstra stell fordi de var skadet, og de var helt sikre på at jeg var mammaen deres. Hvor jeg enn gikk, så gikk de bak meg på rekke og rad i gåsegang. Tre av dem lærte å fly. Når jeg syklet til skolen kunne jeg plystre, og så fløy de etter meg. Flere ganger ble de med meg til Oslofjorden, og da badet vi sammen. Gjessene lærte meg å dykke, minnes hun med et smil.

At dyr ikke glemmer, erfarte hun med full tyngde en gang hun var på tur i Oslomarka sammen med en venninne, fem år etter at gjessene var sluppet ut i det fri. I et tjern så de noen gjess.

- Jeg plystret slik jeg pleide å gjøre til gjessene jeg hadde hatt, og da kom fire av dem rett bort til meg. Det var gjess som hadde vært hos oss, og de kjente meg igjen. Det var en sterk opplevelse, sier hun.

Tiden med gåseungene glemmer hun aldri. Tuva lærte dem flere triks, som å vippe på vippehuske og knytte opp skolisser.

- "Dum som en gås" er ikke et godt uttrykk. De kan lære utrolig mye, poengterer hun.

Medfødt kjærlighet til dyr

Hun mener at kjærligheten til dyr er medfødt. Både faren, farfaren og oldefaren har vært genuint opptatt av dyrs velferd.

-Jeg har fått en biologisk arv som har gitt meg utrolig mange gleder, men jeg føler også at den forplikter. Slik jeg ser det, er min oppgave å formidle hvor ekstremt viktig det er å ta vare på naturen og dyrene i den, understreker hun.

Hun går aldri lei av å snakke om dyr og sier at det er helt umulig å bli blasert i forhold til dyrefødsler.

- Det finnes ikke noe flottere enn livets første, sårbare øyeblikk, sier Tuva. Hun er blitt ansvarlig for driften av Langedrag Naturpark etter at foreldrene flyttet tilbake til Oslo. Hver dag omgås hun dyr, stryker dem, snakker med dem og sjekker at de har det bra.

- Jeg har utviklet en intuitiv forståelse for hvordan de har det, og jeg sender foreldrene mine en stor takk fordi de lot meg få en slik ballast. Når jeg tenker tilbake på hva jeg har fått oppleve, fylles jeg med ydmykhet. Jeg føler meg så utrolig heldig, sier hun.

Denne saken ble første gang publisert 03/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.