PENT PAR: Mange år skulle gå før ungdomskjærestene Thormod og Ragnhild skulle finne tonen igjen.

PENT PAR: Mange år skulle gå før ungdomskjærestene Thormod og Ragnhild skulle finne tonen igjen. © Privat foto

Ragnhild og Thormod var 14 og 15 år og veldig forelsket i hverandre. Hun var på sommerferie hos sin søster i Hobøl, og de var ofte sammen. De syklet og badet, og hun fikk sitte bakpå mopeden hans. De gikk tur sammen hånd i hånd. Thormod tenkte at Ragnhild var hans uoppnåelige prinsesse. Ragnhild syntes at han var veldig kjekk og romantisk. Hun tittet på ham i smug mens han var ute på jordet og pløyde. Det var sol og sommer, og morens hans var hennes kusine, så de traff hverandre mye.

Men så kom høsten, Ragnhild måtte reise tilbake til Oslo og skolen og de så hverandre ikke mer. Ikke før de møttes igjen i et sølvbryllup i 1998, nesten førti år senere, etter å ha levd hvert sitt liv på hver sin kant.

Hennes liv har gått fra nord til sør i landet, men nå sitter hun hjemme i sofaen i Hobøl sammen med Thormod. For det ble dem til slutt likevel. Ragnhild og Thormod har vært gift i ti år og har et godt liv sammen. Begge er pensjonister, men har fortsatt et høyt aktivitetsnivå. Tormod driver sitt gravemaskinfirma, Ragnhild skriver, og har mye å ordne med barn og barnebarn som de har stor glede av. Thormod har fem voksne barn og Ragnhild tre. Til nå har de syv barnebarn.

- Men artikkelen må handle om Ragnhild, jeg er bare en liten del av den, slår Thormod fast. - Mitt liv har vært helt tradisjonelt, men jeg var heldig å treffe henne, og få et godt liv igjen etter en skilsmisse.

Nøysom oppvekst

Ragnhild vokste opp ved Tøyen i Oslo rett etter krigen, og lærte seg tidlig at gudstro og nøysomhet var viktige dyder.

- Den gangen tok man vare på det man hadde, og sløste ikke. Men det var et fint liv, og vi barna hadde alt vi trengte. Vi lærte oss at hardt arbeid var nødvendig hvis man ville bli til noe. Mamma ville at vi skulle få skikkelig utdannelse, for det hadde ikke hun fått. Derfor fikk jeg gå på Kristelig Gymnas. Mor tok seg en liten vaskejobb for å klare skolepengene.

Først ville Ragnhild bli skraphandler, senere ville hun bli dyrlege. Men det var lærer hun ble. Da hun var 19 og ferdig med gymnaset var hun lærervikar et år i Hobøl. Elevene var ikke mye yngre enn henne, derfor kledde hun seg voksent og satte opp håret. Likevel var hun aldri i tvil. Hun skulle bli lærer. Elverum lærerskole ga henne utdannelsen hun trengte.

Kjærligheten hadde hun møtt på Fredtun Folkehøyskole i Stavern. Mens hun gikk der, skadet hun begge anklene og måtte bæres opp og ned trappene til soverommet hun delte med ti andre jenter i tredje etasje. Til den jobben valgte hun ut den kjekkeste gutten på skolen.

ET MINNERIKT LIV: Ragnhild har levd et omvekslende liv med maneg opplevelser. Hun har samlet alle minnene i en flott bok.

ET MINNERIKT LIV: Ragnhild har levd et omvekslende liv med maneg opplevelser. Hun har samlet alle minnene i en flott bok. © Foto: Jørn Grønlund

Les mer

Ragnhild Aastorp Walle har skrevet bok. Den heter "Fire liv" og er et spennende tidsbilde fra livet hennes. Den kan bestilles på nettet ved å gå til Kolofon Forlag, eller du kan ringe på tlf.: 22 82 51 00 eller 936 79 776.

Fattig i Finnmark

- Først var det bare sjenert vennskap. Men så ble det kjærlighet og ekteskap og vi fikk et godt liv sammen, sier hun.

Kai Roald Hansen og Ragnhild Aastorp giftet seg 6. juli 1963. Han søkte Kongen om å få ta hennes etternavn. Det var så mange som het Hansen og ikke særlig stas. I Ragnhilds familie var det bare jenter, og de ville gjerne beholde Aastorp navnet.

Kai Roald hadde et kall. Han var diakon og ville arbeide i Finnmark. Det hadde ikke Ragnhild noe imot, og det var ikke vanskelig for henne å få jobb der. I 1964 hadde hun full stilling i Lakselv. Det var nesten ingen hus igjen der, etter krigen, og de bodde utrolig kummerlig den første tiden. Men det var sol døgnet rundt, og utrolig vakkert. Ragnhild og Kai fant seg til rette og fikk gode venner og barnepike som kunne passe deres to barn, mens Ragnhild var på skolen.

- De fleste elevene mine gikk bare de ni obligatoriske årene, før de måtte ut og arbeide. Jeg viste at det var viktig at de fikk lære seg så mye som mulig i de årene, så jeg jobbet mye. Jeg fikk mange gode venner som jeg aldri har glemt.

Ragnhild satt i kommunestyret for Høyre, og sammen med mannen var hun aktiv i menighets- og samfunnsliv, og sosialt engasjerte. De bygde opp leirstedet Karalaks, og samlet barn og ungdom hjemme hos seg.

- Rett som det var fikk vi gjennomgå fordi noen mente vi var for frisinnede, og dessuten så var vi jo innflyttere også, men det ordnet seg.

I 17 år bodde de i Finnmark. Så fikk de vite at Kai Roalds far var svært syk. De ville gjerne tilbringe mer tid med hans familie, så de bestemte seg for å flytte til Kristiansand i 1981.

Flytting og nytt liv

Overgangen fra det frodige Finnmark til Kristiansand ble stor for familien.

- Litt av forskjellen gikk opp for oss da barna sendte skriftlig søknad om økte lommepenger fordi det var så mye mer å bruke penger på. Før hadde vi alltid hatt tjenestebolig, nå måtte vi kjøpe eget hus. Renten var på 16,5 prosent.

(Saken fortsetter under bildet.)

KONFIRMASJON I KRISTIANSAND: Datteren Aase-Brit ble konfirmert i 1983. Her er Ragnhild sammen henne, med Kai og sønnen Dag Magnus foran deres nye hus.

KONFIRMASJON I KRISTIANSAND: Datteren Aase-Brit ble konfirmert i 1983. Her er Ragnhild sammen henne, med Kai og sønnen Dag Magnus foran deres nye hus. © Privat foto

© Hjemmet

DEN STORE KJÆRLIGHETEN

Har du en god kjærlighetshistorie du selv eller noen du kjenner har opplevd? Skriv en e-post til hjemmet@hm-media.no og fortell! Merk emnefeltet i e-posten med "Den store kjærligheten".

Historier som fører til reportasjer, blir honorert med inntil 3000 kroner.

Svigerfaren til Ragnhild døde av nikkelkreft. Da var hans kone også kreftsyk, de døde med et års mellomrom, begge 66 år gamle.

Det Ragnhild ikke visste da, var at hennes Kai også var kreftsyk.

Det kom gradvis og snikende. Allerede i Finnmark hadde han hatt lite krefter og Ragnhild syntes han var lat. Han holdt på å pusse opp deres nye hus, men orket mindre og mindre. Hun oppdaget at han rett som det var lå på sofaen og hvilte på formiddagen istedenfor å jobbe. Han klagde over smerter i hele kroppen, men det tok tid før han kom seg til legen.

Diagnosen lød på benmargskreft. De fikk vite at han kanskje kunne leve to år til. Det var for sent å få helbredende behandling.

- Både elevene mine, kollegene og folk i menigheten var fantastiske mot oss. De hjalp oss og ba for oss. Jeg tror det virket, for han levde hele åtte år. Men han fikk personlighetsforandringer, og var ikke lett å leve med på slutten.

PENT PAR: Mange år skulle gå før ungdomskjærestene Thormod og Ragnhild skulle finne tonen igjen.

PENT PAR: Mange år skulle gå før ungdomskjærestene Thormod og Ragnhild skulle finne tonen igjen. © Privat foto

Da han døde i 1991 hadde Ragnhild og barna allerede sørget mye på forhånd, og Ragnhild begynte på jobb igjen en uke etter begravelsen. Alle snakket om kong Olav, som også nettopp var død, og det var naturlig å snakke om dette i alle klassene hun underviste i kristendom. Det var mentalhygiene.

Mange år med sykdom og usikkerhet hadde gjort Ragnhild sliten. Det var vanskelig å være alenemor for fosterdatteren de hadde tatt til seg. Da hun fikk brystkreft, var det godt å komme på sykehus og få omsorg og varme en periode. Vanskeligere var det at en hode og nakkeskade hun hadde pådratt seg etter at hun falt på skøytebanen i 1984 plaget henne stadig mer. Men vennene fra politikken og jobben hjalp og støttet henne også.

Ny kjærlighet

17 mai 1998 var Ragnhild invitert i sin søsters sølvbryllup i Hobøl. Fortsatt hadde hun mye familie i bygda. Da hun kom dit ble hun minnet om gamle dagers sommerferier og forelskelser. For hvem andre enn Thormod var i samme selskapet. Det var Ragnhilds storesøster, Ingrid, som oppdaget ham. Ragnhild har omtalt møtet i en minnebok hun har skrevet:

"Er det ikke Thormod? sa Ingrid. Jeg lot meg ikke be to ganger, men løp bort og klemte ham¿Ingrid tok bilde av oss, og jeg lovte å besøke ham når jeg senere kom til Hobbøl, og gi ham bildet."

Det ble et hyggelig sølvbryllup, Ragnhild og Thormod fant tonen med en gang. Han fortalte at han var skilt og hadde fem voksne barn. Han hadde bodd hele livet sitt i hjembygda.

ROMANTISK: En romantisk ung Thormod skrev vakre ord i Ragnhild sin minnebok.

ROMANTISK: En romantisk ung Thormod skrev vakre ord i Ragnhild sin minnebok. © Foto: Jørn Grønlund

Thormod måtte jobbe litt for å få Ragnhild til å komme på besøk, slik at de kunne møtes igjen, men da det til slutt skjedde, kunne Ragnhild fortelle at hun husket utenat det han hadde skrevet i minneboka hennes den gangen på 1950-tallet: "Hva skal jeg gi deg av ting, du lille, begynende kvinne? Et vers? En vase? En ring? Hva kan ditt hjerte vinne?"

Thormod hadde også en historie: På den tiden hadde han risset navnene deres og et hjerte inn i en bjørkelegg, mens han var ute på skitur. 20 år senere hadde han funnet treet igjen da han og faren var på tømmerhugst, og han hadde sagd av stykket med navnene, og lagt det inn på låven.

Og Thormod hadde tydeligvis tatt like godt vare på kjærligheten som bjørka hadde tatt vare på kjærlighetserklæringen, for da de noen brev og telefonsamtaler senere satt i samme sofa hjemme hos Ragnhild, gjorde han det klart: "Jeg tror ikke jeg kan leve uten deg". "Er det å oppfatte som et frieri?", spurte Ragnhild, og det måtte jo Thormod medgi at det var. Og så svarte Ragnhild ja.

Bryllupet sto i juli 2000 i Hobøl kirke. Og Ragnhild flyttet og fikk ny jobb. Denne gangen som kateket i menigheten. Hun hadde ansvar for konfirmantundervisningen, og ble glad da det viste seg at mange av konfirmantene var barn av elevene hun hadde undervist i sitt første år som lærer.

- Jeg følte at jeg var kommet hjem igjen, og det gjør jeg fortsatt. Livet med Thormod er godt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!