Wenche Myhre er glad i sin gamle Oscar:
Gruer meg til han ikke er her mer
I "alle år" har Wenche Myhre hatt hund. Hun har en forkjærlighet for store og sterke hannhunder. Nå er Oscar 11 år og stiv og støl. – Jeg gruer meg til den dagen han ikke er her mer, sier artisten.
Har du en historie om ditt kjæledyr?
Mange har et dyr de er glad i og som betyr mye for dem. Har du en hyggelig historie som du vil dele med Hjemmets lesere, så skriv til oss og fortell! Send med et bilde, gjerne av deg selv sammen med din venn. Skriv til Hjemmet, "Mitt kjæledyr", 0441 Oslo, eller klikk her for å skrive inn historien din og laste opp bilde. Husk å skrive "Mitt kjæledyr" i feltet "saken gjelder". Bidrag som blir brukt, honoreres med tre Flax-lodd.
Inne i huset til Wenche Myhre på Nesøya utenfor Oslo ligger en stor, sort flatcoated retriever og vokter. Noen skritt på skiferen utenfor er nok til at han gir fra seg dype, høye bjeff. Hadde vi ikke visst fra før at kjæledeggen er tvers igjennom snill, ville vi kviet oss for å ringe på døren. Han høres som en illsint og farlig vakthund.
- Kom da, Oscar, kom og hils! Matmor Wenche henter frem sin lekne og oppfordrende stemme, og ut kommer han, ravnsvart og blid, og med blikket til en gammel mann.
- Stakkars Oscar. Han ekstra på vakt på sine gamle dager. Jeg har sluttet å la ham være alene hjemme fordi han blir urolig av det. Han er med meg i bilen, til og med når jeg bare skal et lite ærend i butikken, sier Wenche og klapper sin gode venn over den brede og sterke ryggen. Han svarer med å logre henrykt.
Han er den tredje store hannhunden hun har. Den første het Boss og var av rasen briard, og den andre, Rocco, var samme type. De var mer stedbundne enn Oscar, og hadde enda sterkere vaktinstinkt. Da Rocco gikk bort og Wenche bestemte seg for å få en ny hund, ønsket hun seg en mildere type, litt lettere å dressere. Skuespiller Sven Nordin hadde en flatcoated retriever og anbefalte rasen. Wenche hilste på en fire måneder gammel omplasseringshund uten at det førte til familieforøkelse.
- Valpen het Oscar og var en villstyring. Da vi endelig kom over kullet til vår Oscar og så ham kaste seg over en stor feiekost, stjal han hjertet mitt. "Der er vår gutt!", tenkte jeg. Siden jeg hadde forelsket meg i navnet Oscar, kalte vi ham det. Vi bor på Kong Oscars Odde, så det passer bra, forteller hun.
Takler flott å være bortskjemt
De valgte tøffingen i kullet - den som våget mest og var frempå.
- Jeg lar meg sjarmere av slikt, sier matmor, og beordrer sin firbente venn på plass. Lydig rusler han til teppet sitt og legger seg ned. Når Wenche gjør stemmen dyp og bestemt, vet han at han ikke har noe valg. Hun har en naturlig autoritet som han respekterer. Hvem som er sjefen er det ikke tvil om.
- Oscar var en helt annen type hund enn de jeg hadde hatt før, mye mer aktiv. Jeg fikk gode råd av hundeinstruktør Geir Marring i starten. Dessverre tror jeg at han vil bli litt skuffet over meg nå. Oscar er blitt et familiemedlem, og vi gjør en del ting som vi sikkert ikke burde ha gjort, sier eieren og ler. Hun og benytter anledningen til å sende en takk og liten hilsen til nettopp Geir fordi han var en flott veileder i Oscars første levemåneder.
- Hva ville han ha reagert på, da?
- Når vi spiser hender det at vi "mister" et lite kjøttstykke ned på gulvet. "Oj, der falt det en bit godt på gulvet til Oscar!", sier vi da. Barna i familien synes at det er morsomt. Jeg vet selvfølgelig at hunder ikke skal gis ved bordet, men til Oscars forsvar vil jeg si at han takler det flott. Vi kan skjemme ham bort i ett øyeblikk, og i neste beordre ham på plassen sin. Da lystrer han umiddelbart. Med andre ord takler han godt å være bortskjemt.
For å si det slik, så har vi hele veien vist ham storsinn. Han er en del av familien og behandles som et familiemedlem, sier Wenche.
Forlovet med en sofapute
Om han iblant er blitt behandlet som et menneske, har han likevel størstedelen av tiden fått være hund. Oscar har løp rundt etter kvinnelige artsfrender på Nesøya og har sågar sørget for å gi genene sine videre.
- For noen år siden "tjuvparet" han seg med en golden retriever-tispe og resultatet ble et kull nydelige valper, forteller matmor. Hun legger lattermildt til at Oscars kjønnsdrift har gjort ham kjent i Tyskland.
- I et program på tysk fjernsyn fortalte jeg om forloveden til hunden min. Det var en sofapute, som han red på til stadighet. "Nå kommer Oscar med forloveden sin!", pleide vi å si når han satte i gang. Vi har ledd mye av ham opp gjennom årene. Historien er blitt en "gig" i tysk fjernsyn og sendes igjen og igjen, forteller hun.
Wenche er samboer med Anders Eljas. Han hadde aldri trodd at han skulle leve et liv med hund. Han var livredd hunder. - Nå er han like glad i Oscar som det jeg er, sier Wenche. Og det sier ikke lite.
- Oscar er så ekstremt til stede. Hvis du føler deg alene eller nedstemt og har en hund som ham nær deg, fyller det hele rommet. Da har du en god sjel og en nær venn hos deg, som ikke blander seg inn. Jeg snakker med Oscar om alt mulig. Han er familien min. Hvis jeg øver til et show og tar noen dansetrinn kommer han løpende og hopper på meg i ren glede. Han gjør meg glad.
Wenche understreker at det er mye god helse i å ha en hund. Hver dag går hun tur.
- Oscar er en naturgutt som ikke har vært syk i det hele tatt. Nå er han riktignok stiv i leddene fordi han er gammel, men han er glad og frisk.
At husets firbente og trofaste venn har begrenset levetid, er noe Wenche er smertelig klar over. Hun gruer seg til slutten.
- Familien min sier at jeg kommer til å få en ny hund raskt, men det klarer jeg ikke å tenke på ennå, fastslår hun.
Denne saken ble første gang publisert 05/01 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.