Ny leddgiktmedisin hjalp Astrid

Trodde aldri at jeg skulle bli frisk igjen

Da leddgikten rammet Astrid Revhaug (35) fra Åsen i Trøndelag, så hun for seg et liv i rullestol, totalt avhengig av hjelp. Sykdommen gjorde at selv det å kle seg var en kamp. Så fikk hun ny medisin. Tre måneder senere var hun symptomfri.

TENKTE MEST PÅ BARNA: At dagliglivet ville bli 
vanskelig med leddgikt, bekymret ikke Astrid så veldig. Men det var vondt å tenke på at hun ikke skulle kunne følge opp barna Thomas og Marthe.
TENKTE MEST PÅ BARNA: At dagliglivet ville bli vanskelig med leddgikt, bekymret ikke Astrid så veldig. Men det var vondt å tenke på at hun ikke skulle kunne følge opp barna Thomas og Marthe. Foto: Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert

Tidlig en morgen i mai 2005: Astrid Revhaug setter føttene i gulvet ved sengen for å stå opp, slik hun alltid gjør. Men denne dagen føles alt annerledes, men ikke på en god måte.

- Det var som å sette føttene på glør. Jeg reiste meg opp, men bena ga etter under meg, og jeg ramlet rett inn i klesskapet. Da ble jeg redd.

Astrid krabber ut i stuen og tar kontakt med fastlegen. Det blir tatt prøver, og hun blir sendt videre til revmatologisk avdeling på sykehuset i Levanger.

- Ben og hofter fungerte ikke, og jeg fikk ikke sove. Du kan trygt si at jeg hadde det vondt.

NYE MULIGHETER: Det nye 
legemidlet gir en helt ny hverdag for mange mennesker med leddgikt. – Jeg går på medisin fortsatt. Den skal jeg ta så lenge jeg lever, sier Astrid Revhaug.
NYE MULIGHETER: Det nye legemidlet gir en helt ny hverdag for mange mennesker med leddgikt. – Jeg går på medisin fortsatt. Den skal jeg ta så lenge jeg lever, sier Astrid Revhaug. Foto: Foto: Jørn Grønlund

Fra da av var Astrid sykmeldt.

Med i testgruppe

Astrid jobber med regnskap på Coop på Frosta. Hun har barna Thomas (12) og Marthe (8) fra et tidligere forhold, og er nå samboer med Frode Kokkin (38).

- Jeg mener at leddgikten slo ut da veslejenta ble født for åtte år siden. Da fikk jeg smerter i ryggen og hadde vondt for å gå. Men ingen tenkte på leddgikt, og det er ikke så rart, da vi trodde at det ikke var noen i familien som hadde revmatisme. I ettertid har vi funnet ut at farmor nok hadde det.

I oktober 2005 ble det slått fast at Astrid hadde leddgikt. Hun ble svært opprørt av det hun fikk høre. Der og da føltes det som om verden raste sammen.

- Min forestilling om leddgikt var folk som satt i rullestol og hadde helt forkrøplede hender og egentlig ikke kunne gjøre noen ting. Nå er det slutt på livet, tenkte jeg. Men slikt tenkte jeg egentlig ikke så lenge. Man må gjøre det beste ut det.

Da Astrid fikk diagnosen, var hun så heldig at hun fikk være med i utprøving av det nye legemidlet RoACTEMRA. Før et legemiddel slippes ut på markedet, må det gjennom mange tester, først på dyr og siden mennesker. Den siste testen er på pasienter.

- Jeg fikk både piller og injeksjoner, men jeg visste ikke hvilke av dem som inneholdt virkestoffet, forklarer Astrid.

Det viste seg at legemidlet var i den intravenøse væsken hun fikk hver fjerde uke.

Lindring

- Jeg var så full av forventninger etter den første injeksjonen.

Og så skjedde det ingenting. Jeg må innrømme at jeg var skuffet.

Jeg trodde at jeg skulle merke noe med eneste gang.

Det var etter tredje injeksjonen at hun følte at noe skjedde. Astrid hadde da hatt konstant med smerter siden mai. I februar ble det bra. Ni måneder er lang tid å ha det vondt.

For selv om Astrid har hatt svært god effekt av medisinen, husker hun godt hvordan hun hadde det da hun var syk.

- Det var ganske fælt - og det er så utrolig godt å være kvitt smertene og fungere normalt igjen. Etter tre måneder var jeg tilbake på jobben, forteller 35-åringen.

Astrid regner med at hun må ta medisinen så lenge hun lever.

- Jeg merker at jeg blir sliten de siste dagene før injeksjonen. Sliten på en helt spesiell måte. Nå er det på tide å få en ny dose, tenker jeg da.

Bekymret for barna

- Jeg er glad for at jeg fikk hjelp i såpass ung alder, før leddene mine ble ødelagt. Det er jo leddene som blir skadet i denne sykdommen. Når det først har skjedd, er det ingen vei tilbake. Jeg husker jeg traff leddgiktpasienter på sykehuset som hadde operert bort musklene i fingrene og hadde ringer på hvert ledd for å holde fingrene oppe. Det var sterkt, sier hun ettertenksomt.

- Da jeg var syk, klarte jeg ingenting, fortsetter hun. - Jeg fikk nesten ikke på meg klærne engang. Det var en god dag om jeg var påkledd, i alle fall for egen maskin, før klokken 11. Satt jeg helt stille i en stol, hadde jeg det ikke så vondt. Men jeg følte meg skikkelig mørbanket hele tiden, forteller hun. Det var ikke noe spesielt som gjorde at Astrid ble lei seg.

- Det var først og fremst ungene jeg tenkte på. Skal jeg ikke klare å følge dem på fotballkamper og andre fritidsaktiviteter? tenkte jeg. At jeg ikke kunne åpne en melkekartong, brydde jeg meg ikke så mye om. Det var ikke så farlig, for det kunne jeg få hjelp til. Men ikke å ha krefter til å være sammen med barna - det var grusomt å tenke på. Derfor har denne medisinen betydd alt for meg, sier Astrid Revhaug.

Denne saken ble første gang publisert 29/10 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også