Margaret Skjelbred er aktuell med boken

Margaret Skjelbred er aktuell med boken "Mors bok" på Tiden forlag. © Foto: Svein Brimi

Da Margaret Skjelbred var 17 år gammel, opplevde hun dommedag. Hun har beskrevet opplevelsen i sin nye bok, «Mors bok»:

«Jeg ligger på sofaen hjemme i vaktmesterboligen, det er sein ettermiddag, antagelig om våren eller kanskje om høsten. Jeg ligger på ryggen og halvsover, dagdrømmer. Øynene er lukket. Jeg har ingen minner om hvilke tanker som fløt ut og inn av hodet mitt. Men dette husker jeg: Jeg åpner øynene og ser et lys utenfor vinduet, et lys som langsomt blir sterkere, det ser ut til å henge i løse lufta et sted ute i halvmørket. Panikken. Jeg husker fortsatt den voldsomme panikken idet tanken suste gjennom hodet mitt. - Det er dommedag. Kjære Gud, redd meg, det er dommedag! Det varte bare et sekund, og så var latteren og redselen der. De nye, moderne gatelyktene tente seg selv i skumringstimen.»

200 år etter at Hans Nielsen Hauge vandret rundt og prediket her i landet, fantes det fortsatt noen haugianermenigheter igjen, blant annet i Vestfold-bygda Stokke, der Margaret vokste opp på 1950-tallet.

- Vi er en sjelden rase, sier Margaret. - «Du kunne like gjerne vært hottentott,» sa en venninne til meg - så eksotisk synes hun oppveksten min er.

Selv ser Margaret på barndommen som alt annet enn eksotisk. Foreldrene hadde ingen omgang med andre bygdefolk, de vanket kun med medlemmer av menigheten. Faren Nils var vaktmester på Vennerød skole, men måtte ta ekstrajobber som avisbud og skogsarbeider for å kunne forsørge den stadig voksende familien. Hjemme stelte moren Marit for mann og fem barn, tre jenter og to gutter. Klærne deres strikket og sydde hun selv. Maten laget hun med omtanke av de råvarene de hadde. Også når det gjaldt åndelig føde, prøvde Nils og Marit å gi sine barn det beste og riktigste de visste om: Sin strengt pietistiske gudstro.

Margarets far, Nils, ble haugianer i 25-årsalderen. Før det var han en livat og utadvendt sportskar. Margarets mor, Marit, var bare 18 da hun var omvendt.

Margarets far, Nils, ble haugianer i 25-årsalderen. Før det var han en livat og utadvendt sportskar. Margarets mor, Marit, var bare 18 da hun var omvendt. © Foto: Svein Brimi

Gikk på ski i mørket

Margaret og søstrene fikk ikke lov til å gå i langbukser. Shorts var også tabu, og smykker likeså.

- Om sommeren hendte det at vi lurte oss til å brette skjørtekanten innunder bena på underbuksene. Da så det nesten ut som om vi gikk i shorts.

I Margarets barndomshjem fantes det ikke verdslige bøker, bare bibler i forskjellige utgaver og prekesamlinger. Radio fikk de høre kun på julaften.

- Men vi ungene lurte oss til å høre på radio hos andre når anledningen bød seg. Og bøkene på skolebiblioteket lånte vi med hjem og leste fra perm til perm, ofte flere ganger.

Margaret fikk lov å gå på ski. Men hun syntes det var så flaut å gå på ski i skjørt at hun helst spente på seg skiene etter at det var blitt mørkt.

På skoleskirennet var Skjelbred-jentene fritatt fra å være med, det var allment godtatt at disse barna var «annerledes».

I syvende klasse gjorde Margaret opprør mot dette fritaket.

- Jeg stilte til start i grått ullskjørt og hjemmestrikket strømpebukse og ble nummer tre av jentene. Det at jeg gjorde det, er jeg stolt av den dag i dag.

Fra de var ganske små, ble ungene tatt med på bedehuset. Verst var søndagenes husandakter som ingen ende ville ta, med tekster og salmevers, og følelsesladede bønner om nåde for usle syndere. En gang stakk vesle Margaret i ren kjedsommelighet en grønn fargestift langt opp i nesen.

- Jeg husker det ble en del oppstandelse.

Siden 1990 har Margret vært forfatter på heltid. Hun har skrevet 20 bøker og vunnet flere litterære priser. I sin siste bok, «Mors bok», forteller hun hvordan det var å være en liten jente som visste helt at hvis hun ikke trodde ordentlig på Gud, så kom hun til å ende i Helvete, der hun til evig tid måtte leve med «gråt og tenners gnissel». Og ikke minst; «Den stygge mannen»... Ifølge foreldrene bodde Djevelen - eller «Den stygge mannen», som de kalte ham - i et stort hull i jorden.

- Han hadde bukkeskjegg og klover, og hadde bare på seg en skitten undertrøye, ikke noe annet. Jeg visste at hvis jeg ikke ble rettroende, måtte jeg bo med denne stygge mannen i all evighet. Den minste lille forseelse jeg hadde gjort, så kunne jeg bli liggende våken og tenke på at dette sikkert kom til å skje. Det var tunge tanker å stri med for et lite barn.

Lyse og mørke dager

I dag har Margaret et splittet syn på oppveksten og foreldrene.

- På den ene siden var de livsglade og omsorgsfulle. Vi var en tett familie, og jeg kommer for eksempel aldri til å glemme de fine sykkelturene våre, med saft og matpakker. To voksne og fem barn fordelt på to sykler - det må ha vært et syn. På den annen side var de kompromissløse og fordømmende i sin religiøsitet, og disse sidene av dem var det som skapte så mye angst hos oss barna.

Da Margaret var 11 år, begynte moren hennes å skrive. 10 år senere hadde moren fylt seks skrivehefter med en roman basert på sin egen omvendelse.

- Det at hun skrev, gjorde mor annerledes. Men det var også mye annet som gjorde henne annerledes: Klærne, den stramme hårknuten i nakken og de tykke strømpene. Hun var ekstrem i det meste hun foretok seg. Da hun ble omvendt som 18-åring, skjedde det med brask og bram. Hun ga bort smykkene sine og sa opp jobben på butikken fordi hun ikke ville selge de utringede badedraktene der.

Margaret forteller at hun ønsket ofte at moren kunne være litt mer som de andre mødrene på skolen, de med permanent og tynne strømper. Ofte skammet hun seg over de rare talemåtene og den strenge livsførselen til foreldrene.

- Men det hendte jeg var stolt av dem også. Når far sto på talerstolen, og jeg skjønte på andre at han var en god taler, da rettet jeg meg opp på benken. Eller når mor fikk komplimenter for de fine kjolene hun hadde sydd til oss jentene, minnes hun.

Nå har hun valgt å flette deler av morens roman inn i sin egen fortelling i «Mors bok». Mens morens avsnitt beskriver en kvinne med et fanatisk ønske om å møte Gud, forteller Margaret historien om et skremt barn som helst ikke vil ha noe med Gud å gjøre i det hele tatt. Å gjøre noe med morens manus er noe Margaret har tenkt på lenge. Hun mener det gir et enestående innblikk i hvem moren var, og samtidig har det å skrive om oppveksten vært en måte å bearbeide den på.

- Jeg har lenge visst at det var nødvendig for meg å skrive om oppveksten min, for å prøve å forsone meg med den, sier hun.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

I sin nyeste bok har Margaret Sjelbred brukt morens roman og flettet den sammen med sin egen fortelling fra barndommen.

I sin nyeste bok har Margaret Sjelbred brukt morens roman og flettet den sammen med sin egen fortelling fra barndommen. © Foto: Svein Brimi

Vilje til forsoning

Et av Margarets opprør hjemme besto i å kjøpe strekkbukser. Stripete, i grønt og sort. Etter konfirmasjonen fikk hun nemlig større frihet. Buksene var altfor vide, men moren nektet å sy dem inn.

- Men da jeg spjæret buksene etter en stund, stoppet mor dem så fint at hullet ikke syntes. Det vitner om vilje til forsoning.

I likhet med storesøstre som hadde banet vei, klippet Margaret håret og begynte å gå på fest etter konfirmasjonen. Hjemme fortalte hun minst mulig, og foreldrene spurte heller ikke så mye. Etter hvert skulle det vise seg at ingen av de fem barna deres kom til å dele deres tro. Margaret var 20 år da hun brøt med deres religion en gang for alle. Da hadde hun fått nok av gudsfrykt og helvetesangst.

- Det var hardt for dem, men de tilga og bar over med det. Mine søsken har alle lest manuset til boken, og alle kjente seg igjen i min opplevelse av barndommen.

Margaret utdannet seg til sykepleier og giftet seg. 27 år gammel ble hun skilt.

- Å skille seg var en dødssynd i mine foreldres øyne, da var veien til Helvete og den evige pine staket ut, det visste de med sikkerhet. Derfor ga jeg dem et valg: «Vi kan la være å snakke om dette og bare fortsette som før. Eller dere kan bebreide meg - og da kommer jeg ikke hjem mer.» Dermed ble det til at vi ikke snakket noe mer om det.

Margaret er i dag humanetiker, gift og bor i Tønsberg.

Fortsatt hender det at barndommens skrekkbilder glimter til i henne. Plutselig er de der: Et vagt streif av Guds forestående straffedom, en uggen følelse av synd og soning.

- Å si at jeg har hatt en vond barndom vil være en hån mot dem som virkelig har hatt dårlige oppvekstkår. Oppveksten min var trygg, understreker Margaret. -¿Men den hadde noen vanskelige elementer. Alt i alt har den gitt meg en ballast som jeg kommer til å bære med meg resten av livet - både på godt og ondt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!