Slik ser altså Rikkes pappa ut. Tårene fosset da hun fikk det første brevet fra ham. - Far inkluderte meg i livet sitt med en gang han så bildet av meg, sier hun.

Slik ser altså Rikkes pappa ut. Tårene fosset da hun fikk det første brevet fra ham. - Far inkluderte meg i livet sitt med en gang han så bildet av meg, sier hun. © Privat bilde

"Min datter, dagene da du ikke kjente faren din, eller kjente dette ansiktet, er over. Fra nå av kan du regne med meg resten av livet."

E-posten med det første livstegnet fra faren, som Rikke hadde levd uten i 35 år, var en sterk opplevelse.

- Tårene bare fosset, forteller Rikke Eri der hun sitter sammenkrøllet i sofaen sin hjemme i Askøy utenfor Bergen, hvor hun studerer.

I alle år har hun lurt på hvem faren hennes var, og jakten på svaret endte ikke før hun til slutt fant det i Ecuador. Rikke var aldri i tvil om at det var faren hun hadde funnet.

- Da jeg så ansiktet hans, falt alt på plass, sier hun og viser oss bildet av en mørk, sydlandsk mann med mange av hennes egne ansiktstrekk.

Landlov med følger

I mai 1972 la en lastebåt til kai i Odda. Mannskapet fikk landlov i en hel uke. Det var ofte sjømenn innom det lille industristedet på Vestlandet, men en av sjømennene skilte seg ut. Han var indianer fra Ecuador, og lett gjenkjennelig med sitt mørke, sydlandske utseende og sombreroen han gikk med.

Kjekke sjømenn: Her ser vi Geomer Garcia Poma (t.v.) som ung, sammen med de to arbeidskameratene på et sjømannssenter i Odda i 1972. De tre var sjømenn om bord på lastebåten

Kjekke sjømenn: Her ser vi Geomer Garcia Poma (t.v.) som ung, sammen med de to arbeidskameratene på et sjømannssenter i Odda i 1972. De tre var sjømenn om bord på lastebåten "Ole Rinde". © Privat bilde

En kveld dro han og et par kompiser på dans på Hardanger Hotell. Her møtte han en kvinne som ble sjarmert av den flotte sjømannen. En kort stund blomstret romantikken. Men da skipet forlot Odda, visste både sjømannen og kvinnen at eventyret var slutt. Men de visste ikke at han hadde gjort henne gravid med Rikke. Og for Rikke var eventyret bare så vidt begynt.

Skulle adopteres bort

Rikke skilte seg ut blant barna i Odda. Alle ville kikke ned i vognen på den nydelige, sorthårede jenta. Hvorfor hun var så mørk, skulle ingen få vite før mer enn 30 år senere. Men mange tenkte nok sitt.

- Da min mor fikk meg for 36 år siden, var det en skam at hun ikke engang visste navnet på barnefaren. Hun hadde dessuten to barn utenfor ekteskap, sier Rikke og smiler litt.

Hun bærer på ingen måte nag til moren sin.

Moren klarte å skjule graviditeten, selv for sine foreldre, med et korsett. På sykehuset ble hun rådet til å adoptere bort barnet, og den fortvilte moren valgte å plassere den nyfødte på et barnehjem. Hun så ikke noen mulighet for å oppdra enda et barn alene. Men heldigvis ville noen det annerledes.

- Mine besteforeldre tok affære og ble med mamma for å hente meg hjem fra barnehjemmet da jeg var to måneder, sier Rikke og løfter sønnen Noah (2 ½) ned fra fanget.

Kontakten mellom de to er varm og kjærlig. Både mor og sønn har et sydlandsk utseende: Mørkt hår, markerte trekk og kullsorte, varme øyne.

Lette i blinde

Frem til bestefaren døde i 1989, savnet Rikke aldri en far. Bestefaren var "pappa" bedre enn noen andre.

- Da bestefar døde, begynte jeg å lure på hvorfor jeg var så mørk, sier 36-åringen.

Rikkes mor fortalte helt fra starten av at faren var sjømann, og at han hadde besøkt Odda en gang. Det eneste moren visste, var at hun trodde faren het Gesmer Garcia, og at båten han jobbet på var norsk og het "Ole Rinde". Hun fortalte også at faren hadde gulltann og sombrero.

- I mange år lette jeg etter pappa. Men det var nærmest håpløst å få hjelp fordi det står "far ukjent" på fødselsattesten.

Rikke forsøkte både Frelsesarmeen og "Tore på sporet".

- I begynnelsen lette jeg i blinde. Men da jeg ble gravid med Noah, ble jeg mer oppsatt på å finne opphavet mitt. Jeg måtte få svar på hvem jeg var.

Samtidig var Rikke alltid litt engstelig for hva hun kunne finne. Faren visste jo ikke noe om henne, og henvendelsen hennes ville komme som et sjokk.

- Jeg tenkte mye. Hva om han var død? Eller at han bare ga blaffen i meg. Var han snill, god, eller slem? Mange tanker svirret i hodet mitt.

På sporet av faren

På Internett fant Rikke verftet som hadde bygd "Ole Rinde". Hun la ut en etterlysning på verftets hjemmesider og ble tipset om at mannskapslistene fra båten kunne finnes hos Riksarkivet.

Og Riksarkivet hadde mannskapslistene fra båten. På listene fra 1972 fant Rikke navnet på faren. Det var ikke Gesmer Garcia, men Geomer Garcia Poma. Det var ikke tvil om at Rikke hadde funnet faren sin. Tårene fosset. Det første møtet ble for sterkt - selv om det bare var i form av navnet på et papir.

Frelsesarmeen fikk beskjed om de nye opplysningene, men mente fremdeles at de hadde for lite informasjon. En dag ringte de likevel og sa at de hadde funnet noe. Sjefen ved et maritimt museum utenfor havnebyen Machala i Ecuador hadde farens navn. Rikke fikk en e-postadresse.

- Jeg sendte en e-post og forklarte hvem jeg var, og spurte om han kunne være min far. Jeg skrev det som mamma hadde fortalt; at mannen hun hadde møtt i 1972, hadde gul prikk på det ene øyet og en gulltann. Dessuten hadde han en sombrero.

Gjenforent pr. e-post

Svaret kom allerede etter fire dager. Ikke fra mannen hun antok var hennes far, men fra sønnen hans, Erik Garcia, som bor i Hollywood. Han forklarte at pappaen hans hadde vært gift den gangen han var i Odda. Familien var dessuten redd for at hun bare var ute etter penger.

Både Rikke og sønnen Noah har et litt

Både Rikke og sønnen Noah har et litt "sydlandsk" utseende. - Nå kan jeg fortelle Noah hvorfor, sier Rikke Eri. © Foto: Gunn Gravdal Elton

I den neste e-posten la Rikke ved et bilde av seg selv. Det må ha vært overveldende for familien Garcia Poma.

- De så alle at jeg var nødt til å være Geomers datter. Jeg ligner pappaen min på en prikk, smiler Rikke.

Dagen etter at hun hadde sendt bildet, kom det bilder i retur av hennes nye familie: Far, to brødre, nieser, nevøer.

- Jeg følte at alt ble annerledes inni meg. Jeg følte meg så fri. At jeg ikke lenger trenger noen andre for å hevde meg. Jeg er noen i kraft av meg selv. Og pappa var så fin.

Faller på plass

Det var ikke bare enkelt for Geomer Garcia å få vite at han hadde en voksen datter i Norge. Den gangen han besøkte Odda, var han nygift. Og Miryam, som han er gift med i dag, ante ingenting om sidespranget i Norge.

- Det var tungt for henne i begynnelsen, men nå har Miryam godtatt meg, og vi har pratet mye sammen. Og min far har gitt meg den beste gaven han kunne gi meg ved å inkludere meg i sin familie.

Sterke følelser velter fortsatt inn over Rikke når hun ser den første, kjærlige meldingen faren sendte henne i april i fjor.

Det siste året har Rikke fått svar på mange ting hun tidligere har undret seg over.

- Ting faller på plass i livet mitt: Jeg kan se den andre halvdelen av meg selv og vite at jeg hører til et sted. Og jeg kan fortelle min sønn, Noah, at han har en bestefar i et annet land langt borte, sier Rikke, som har fått et nytt mål i livet.

- Foreløpig må jeg nøye meg med å se på kartet. Men drømmen er å få se pappa på ordentlig, å få ta på ham og klemme ham.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!