Warecha (t.h.) og de andre waorani-indianerne ble glad i Ola og resten av familien Prøis. Wareca tok det hardt da gjestene fra Norge måtte reise hjem igjen.

Warecha (t.h.) og de andre waorani-indianerne ble gald i Ola og resten av familien Prøis. Wareca tok det hardt da gjestene fra Norge måtte reise hjem igjen. © Privat bilde

- Det var en stor begivenhet i livene våre, og vi glemmer det aldri.

Hele familien Prøis er enige om det. Men noen av sporene "Den store reisen" satte, er blitt visket ut raskere enn de trodde.

Det gode familiesamholdet som vokste frem under reisen, er der nok fortsatt, men kvalitetstid sammen er det ikke så mye av nå. På reisen hadde de for eksempel tid til å føre gode og dype samtaler - noe de satte pris på, og tenkte å fortsette med. Men da de kom hjem igjen til hverdagen i Norge, ble livet igjen fullt av ytre påvirkning og daglige gjøremål. Før de fikk sukk for seg, føk de av gårde til hver sin kant - til skole, jobb, venner og fritidssysler.

- Egentlig er vi jo fortsatt en nesten vanlig, litt vimsete norsk familie, som ikke lenger synes det er så viktig å bli boende på samme sted og gjøre de samme tingene bestandig, sier mamma Christin

- Det har nok noe å gjøre med at barna begynner å bli store. De to eldste kan man nok kalle voksne, det liker de best. Da er det helt naturlig at de vil ha sitt eget liv. Det er ikke noe å være lei for, det.

Nå bor både sønnen Ola (23) og Aurora (19) på hybel. Hjemme i Svelvik har Christin, som er forfatter, avsluttet sin romanserie "Cornelia". Nå er hun i gang med en ny serie. Ektemannen Pål snekrer og bygger hus på nabotomten. Tuva (15) og Veslemøy (12) har følt seg som superkjendiser på skolen noen måneder, men det er litt deilig at det er slutt. Nå er det venner, fritid, hest og katt som gjelder. Familien har planer om å dra til USA og bo der et år. De bygger hytte på en ranch i Arkansas, og gleder seg allerede.

Fremdeles kontakt

Men de glemmer ikke sitt opphold hos waoraniene i Ecuador selv om tiden går og ting skjer hjemme. Alle er glade for at de fortsatt har litt kontakt med noen av dem de ble kjent med.

Christin forklarer at de visste at stammen de besøkte fikk godtgjørelse for å ha dem på besøk. Stammen fikk forsyninger og medisiner. Om stammen til daglig går nakne, er et ubesvart spørsmål. Kanskje gjør ikke alle waorani-indianere det, men det er deres kultur og helt naturlig å gå uten klær, sier Christin.

- Vi nordmenn liker å stase oss opp med bunad og by på smalehovud når det kommer gjester. Det betyr ikke at vi gjør det til daglig. I løpet av ukene i jungelen ble vi kjent med noen skjønne, hjertevarme mennesker, og da vi dro hjem var det både deilig og trist. Deilig fordi vi ikke hørte hjemme i jungelen, og trist fordi avskjeden var så endelig. Det er jo ikke sikkert vi kommer til å møtes igjen noen gang.

Mange husker den rørende scenen på TV da unggutten Wareca ble så lei seg for at de dro sin vei, at han løp vekk mens tårene rant.

Pål og Christin Prøis er klar for å ta familien med på ny langtur.

Pål og Christin Prøis er klar for å ta familien med på ny langtur. © Foto: Jørn Grønlund

På skole

Familien hadde skjønt at han gjerne ville gå på skole og oppleve litt mer av verden. Da de kom hjem fikk de kontakt med tolken fra tv-opptakene, og spurte om de kunne hjelpe. Etter en innsamlingsaksjon blant venner og familie fikk Wareca reise til nærmeste landsby, bo på hybel og gå på privatskole et år.

- Jeg er sikker på at det han lærer vil komme hele stammen til gode. Når han har lært litt spansk, kan han lettere kommunisere med andre.

Nå er Wareca hjemme igjen. Han hadde slik hjemlengsel at han måtte ta en pause fra skolen. Det var rørende å få bilde av ham i skoleuniform. Jeg tenker at det å komme til en landsby og få på seg klær nok var et like stort kultursjokk for ham, som det var for oss å komme til jungelen.

Vi er jo mennesker alle sammen, i en verden som blir stadig mindre. Det å kunne få kontakt med mennesker selv om man kommer fra helt forskjellig kultur og ikke snakker samme språk, er verdifull lærdom, sier Christian.

Les også: Uforglemmelig eventyr i Amazonas fra Hjemmet nr. 41 i 2008.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!