Uforglemmelig eventyr i Amazonas

- Da jeg viste frem bildet av Kjell Unni, tittet de på ham, laget smattelyder og gned seg på magen. Da var jeg glad han var hos bestemor og hadde det trygt, sier Veslemøy.

Hun synes det var veldig stas at waoraniene hadde både små koseaper og fugler som kjæledyr i palmehytta si. Men da det viste seg at kjæledyrene også inngikk i matforsyningen til stammen, bestemte hun seg for ikke å spise kjøtt. Nøtter og bananer ble hennes diett, for hun liker ikke grønnsaker heller. Veslemøy var alltid sulten og gikk ned fem kilo i løpet av de fire ukene reisen varte.

Ut på tur

Familien Prøis består av mamma Christin (43), pappa Pål (45), Ola (21), Aurora (19), Tuva (15) og Veslemøy (12). Katten Kjell Unni (5) var den eneste som måtte bli hjemme da hele familien dro ut på sitt livs mest overraskende reise.

Det er halvannet år siden Christin og Pål Prøis satt hjemme i stuen og så en reklamesnutt fra NRK som inviterte eventyrlystne norske familier med tenåringsbarn til å melde seg på en opplevelse utenom det vanlige.

- Å få våre med på en så spennende ferie der alt var tilrettelagt, og uten å måtte betale for det engang, var veldig forlokkende. Derfor var alle sammen klare på at dette ville vi prøve. Vi hadde overhodet ikke tenkt tanken på at vi ville komme til et så primitivt sted, vi så for oss palmestrender og sydhavsøyer. Mennesker som lever på urfolks vis trodde vi ikke det gikk an å finne frem til eller besøke, sier Christin.

De dro av gårde i september for et år siden, tett fulgt av et kamerateam som dokumenterte hele reisen, som vi ser på lørdagene på NRK.

Fortvilet

Da de endelig kom frem til Waorani-stammens hjemsted langt inne i jungelen og skjønte at det var der de skulle være, ble de forferdet. Hva var det de hadde gitt seg ut på? Flere uker sammen med mennesker de ikke kunne snakke med?

- Første natten lå jeg våken i hengekøya og var ganske fortvilet, sier Pål. - Det kunne da ikke være mulig at vi skulle være her ved den sølete elvebredden i jungelen sammen med en gjeng nakne indianere?

- Jeg fikk skyldfølelse for hva jeg hadde dratt med familien og barna mine på. Det var jo jeg som var mest ivrig, sier Christin.

Språkforvirring

Men det er utrolig hva man kan tilpasse seg til. Alle sammen lo mye og hadde mye moro. På grunn av at de ikke forsto hverandres språk, oppsto mange underlige misforståelser underveis.

- En av dem vi har ledd mest av etterpå, var da høvdingen en av de første dagene tydeligvis ville advare oss mot noe, sier Christin. - Han brukte hender og kroppsspråk og pekte ut i mørket, og så opp i trærne. Så knurret han og viste tenner som et farlig dyr. Vi skjønte at det handlet om noe skummelt som kunne komme og ta oss når det var mørkt. Vi ble enige om at det sikkert var ville jaguarer oppe i trærne som kunne komme ned om natten. I ettertid har vi fått vite at det han egentlig sa, var at det fantes villsvin i jungelen som kunne angripe oss, og da måtte vi forte oss å klarte opp i et tre. Heldigvis kom det ingen.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ut på nye eventyr

- Det har skjedd noe med oss som familie etter opplevelsen vi var med på. Eller kanskje det rett og slett er 40-årskrisen som har satt inn? I hvert fall ser vi nå at verden er så uendelig mye mer enn lille, trygge Svelvik. Vi vil ikke bare sitte her mens årene går. Nå vil vi oppleve mer, forteller Christin.

Derfor har ekteparet Prøis bestemt seg for å selge huset og finne på noe annet. Ikke så primitivt som det de er med på på TV, for i første omgang tar de et år i USA. I løpet av det siste året har de vært der flere ganger, og nå har de kjøpt seg en tomt på en ranch i Arkansas og holder på å bygge hytte. Når den er ferdig, tar de med de to yngste, som skal gå på skole der, og drar.

- De eldste barna har nok andre planer, jeg synes det er flott at de er voksne og tar ansvar for sitt eget liv. Det har ingen vondt av, sier Christin.

Men katten Kjell Unni må nok bli hjemme denne gangen også.

Denne saken ble første gang publisert 10/10 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.