Ønsker DU å fortelle en gripende historie FRA VIRKELIGHETEN?

Vi betaler inntil kr 1500 for fortellinger som publiseres i Hjemmet og/eller på www.hjemmet.no.

Historien du ser til venstre, er det en av Hjemmets lesere som har opplevd. Også du kan dele dine erfaringer med andre på denne måten, hvis du mener du har en historie å fortelle. Ditt navn og din adresse blir mellom oss. Bildet som brukes til å illustrere saken er arrangert, og vi bearbeider og anonymiserer fortellingen din.

Dersom du har en historie som du tror kan være av interesse, skriv en e-post til marianne.mosleth@egmonthm.no eller send et brev til: «Fra virkeligheten», Hjemmet, 0441 Oslo

Du kan også ringe Marianne Mosleth på tlf.: 22 58 54 25

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, heter det. Det er ord jeg gjerne tar frem og trøster meg med. Men det hjelper lite når jeg møter en mur av uvilje og forakt blant alle rundt oss. Mange mennesker skiller seg og gifter seg på nytt i dag, så det kan ikke være det som provoserer så voldsomt. Det folk ikke kan tolerere, er at jeg fant kjærligheten i min nærmeste nabo.

Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri gjorde noe for å legge an på Arild. Som nyskilt alenemor på husjakt ble jeg overlykkelig da jeg fikk kjøpt det gamle, rødmalte huset. Sammenlignet med den triste sokkelleiligheten jeg leide, fremsto det som rene paradiset. Huset trengte omfattende renovering, men det passet perfekt til mitt behov. Et soverom til hver av sønnene mine, lys og luftig stue, og ikke minst en stor hage. Dessuten var det gangavstand til sentrum og jobben min, noe som var praktisk, siden jeg ikke har bil.

Nabolaget virket veletablert og rolig. Våre nærmeste naboer, Karin og Arild, et par i slutten av 40-årene, var de første til å ønske oss velkommen. - Hyggelig at det kommer noen unger i dette strøket, sa de da de hilste på de to sønnene mine på åtte og 10 år. Tidligere hadde det bodd en eldre enke i huset, og de hadde hjulpet henne med småting. - Det samme gjelder for deg. Er det noe du trenger hjelp til, må du ikke nøle med å spørre, sa de. De fortalte at de hadde voksne barn og mye fritid, og Karin sa at Arild var en nevenyttig mann som fikset det meste.

Den første tiden i ny bolig ble travel. Jeg handlet inn maling og gjøv løs på det arbeidet jeg kunne klare selv. Tanken var å ta de større tingene når lommeboken tillot det. Arild stakk innom etter noen dager og tilbød seg å gå en runde i huset for å gi meg et overslag over hva som det hastet med, og hva som kunne vente. Heldigvis viste det seg at huset var i bedre stand enn jeg hadde fryktet.

Etter runden i huset ble vi stående i stuen. Arild lot ikke til å ha det travelt, og spontant spurte jeg om han ville ha en kopp te og et smørbrød. Han virket takknemlig over forslaget. Karin var på nattevakt som sykepleier, fortalte han, og det slo meg at han virket litt ensom der han sto.

I løpet av våren ble jeg bedre kjent med Karin og Arild. Karin var sosialt anlagt og inviterte meg og guttene over på grilling og middager. Under disse sammenkomstene var det alltid Karin som snakket mest, mens Arild holdt seg mer i bakgrunnen. Han likte tydeligvis bedre å ordne med praktiske ting enn å snakke.

Jeg kunne ikke unngå å sammenligne ham med min eksmann, som knapt nok visste hva en hammer eller skrutrekker var. Gjennom hele ekteskapet måtte jeg ta ansvar for praktiske ting. Jeg lærte meg å skifte dekk på bilen, skifte sikringer, holde orden i boden, beise huset. Eksmannen min gjorde ingenting. Enten jobbet han mye, eller så lå han hjemme på sofaen og så på TV.

Jeg ville ikke utnytte naboene, men stadig vekk var det noe jeg trengte hjelp til, og da var det lett å ty til Arild. En tett takrenne var ikke noe problem for ham. Sykkelen til eldstegutten punkterte, og på 10 minutter hadde Arild lappet dekket. Da det begynte å komme rare lyder fra vaskemaskinen, fikset Arild den på kort tid og sparte meg sikkert for tusenvis av kroner. Alle forsøk på å betale ham ble bestemt avvist.

- Det er en selvfølge at man hjelper naboer, sa han og forsikret meg om at det bare var en glede for ham å få lov til å fikse ting.

Da våren kom, tok jeg fatt på den gjengrodde hagen, og igjen måtte jeg ty til hjelp. Arild hjalp meg med å dra opp noen tunge røtter og legge heller. Ofte ble han sittende og ta en kopp kaffe etter at han var ferdig. Når vi satt slik, var han mye mer snakkesalig enn når Karin var til stede. Praten gikk om alt mulig, og vi fant raskt ut at vi likte mange av de samme tingene. Nevnte jeg en bok jeg likte, hadde Arild som oftest lest den. Vi likte de samme TV-programmene og lo av de samme tingene.

I starten holdt vi oss til nøytrale emner, men etter som vi ble bedre kjent, kom vi inn på mer personlige temaer. Jeg fortalte om skilsmissen og hvor vanskelig det iblant var å leve som alenemor. Arild var en god lytter som ikke avbrøt. - Eksmannen din må være en idiot, sa han en gang. Etterpå ble jeg gående og tenke på hva han egentlig hadde ment med det utsagnet.

Jeg vet ikke når jeg begynte å føle noe mer for Arild, eller når jeg forsto at relasjonen rommet noe annet enn bare godt naboskap. Følelsene kom snikende langsomt og umerkelig, og det som senere skjedde, var ikke noe jeg planla eller la opp til. Jeg anser meg for å være et redelig og rettskaffent menneske som ikke gjør noen fortred. Men noen ganger griper skjebnen inn og endrer ens liv på en måte som det ikke er mulig å forutse.

Vi hadde bodd i huset i ett års tid. Karin hadde reist til moren som var syk, og skulle bli borte i to uker. Guttene mine var på ferie med sin far og ville også bli borte i 14 dager. Selv hadde jeg ingen planer, bortsett fra å nyte dagene i det som nå hadde begynt å bli en velstelt hage. En ettermiddag hadde jeg rigget meg til med en god bok og et deilig glass rødvin. Over hekken skimtet jeg hodet til Arild og fikk lyst på selskap. - Har du lyst på et glass vin? ropte jeg.

Da han kom gående over plenen ikledd en rutete skjorte, kjente jeg plutselig at hjertet slo fortere. Han virket også annerledes, han kommenterte hvor pen og brun jeg var blitt. Stemningen mellom oss var mildt sagt ladet. Idet jeg rakte ham vinglasset, ble hånden min liggende på hans, og med ett var det som om en demning brast for Arild. Den ellers så ordknappe mannen snakket i ett kjør.

- Jeg tenker på deg hele tiden, tilsto han. - Det går ikke ett sekund på døgnet hvor du ikke er i tankene mine. Helt siden jeg så deg første gang, har jeg vært som besatt.

En så heftig kjærlighetserklæring fra en rolig og avbalansert person gjorde inntrykk. At det bodde så mange følelser i Arild, hadde jeg aldri trodd. Den kvelden og natten ble vi sittende oppe og snakke til det grydde av dag. Ingen av oss visste hva vi skulle gjøre med denne nye situasjonen.

De neste månedene hadde vi et hemmelig forhold. Siden Karin ofte hadde kvelds- og nattevakter på sykehuset, og siden guttene mine var hos faren annenhver uke, var det ikke vanskelig å møtes. Etter en tid følte jeg det nesten som om vi var et par. Arild var over hos meg så ofte han kunne, om kveldene satt vi i sofaen og så på TV som et hvilket som helst ektepar. Bare når jeg møtte Karin, ble jeg minnet på at det faktisk var henne Arild var gift med. Etter hvert som dagene gikk, ble det umulig å se for seg en fremtid uten Arild.

Til slutt ble vi enige om at Arild måtte fortelle alt til Karin. Jeg vet ikke hva han sa til henne, men det ble et rabalder uten like der borte. En stund trodde jeg han ville bli hos henne, men han sto løpet ut. Jeg satte meg også ned sammen med guttene og fortalte dem at Arild og jeg var blitt glad i hverandre. De hadde ikke så mange kommentarer, satt bare og måpte og så på meg. - Men Karin, da? Hva skjer med henne? var den eneste kommentaren fra eldstemann. Akkurat det hadde jeg ikke noe svar på. Det skjedde vel ikke noe mer med henne enn med andre kvinner som blir skilt, tenkte jeg.

Dagen etter flyttet Arild inn til meg, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Naboer som før hadde hilst vennlig, overså meg. Foreldrene og søsknene mine har vært på døren og spurt meg hva jeg driver på med. Venner og kolleger sender meg sinte tekstmeldinger. Det virker som om privatlivet mitt er blitt et offentlig anliggende. Karin sitter igjen med all sympatien, og ingen tenker på at det kanskje var ting som skurret i ekteskapet deres lenge før Arild møtte meg.

Som et resultat av alt dette har Arild og jeg isolert oss fra omgivelsene. Vi går sjelden ut, og vi viser oss aldri sammen. Samlivet vårt er ikke blitt slik jeg drømte om. Jeg hadde håpet på større forståelse for at kjærligheten noen ganger slår ned der man minst venter det.

I ukens utgave av Hjemmet kan du også lese disse historiene fra virkeligheten:

Endelig kan jeg være et forbilde

Jeg tenkte kun på utseendet mitt

Brevet jeg aldri sendte: Kjære tante Lina...

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!