SENDT BORT: Det ser ut som rene idyllen med Mona (t.v.) i sofakroken sammen med tvillingsøsteren Nina og sønnen Daniel. Men Mona hadde store rusproblemer. En stund etter at dette bildet ble tatt, skjønte hun at hun måtte overlate sønnen til andre og søke hjelp.=

Nettverk for håp

Mona er med i nettverket "Det nytter". De rundt 100 personene som er tilknyttet nettverket, står gjerne frem og forteller sin historie for å vise andre som sliter med rusproblemer at det finnes en vei tilbake til et godt liv. Hvis du vil vite mer eller ønsker kontakt med "Det nytter" kan du ringe tlf.: 23 21 45 17 eller gå på nettstedet www.detnytter.no

I rusmiljøet står tiden stille. Man konsentrerer seg om de samme tingene år etter år. Prater litt om dagsformen. Alle må ha noe å ruse seg på, å skaffe mer dop er alltid det viktigste. Hvem har, og hvem kan skaffe? Hva som skjer i byen ellers, er uviktig. Hva som skjer i verden, er helt fjernt.

- Han går der ennå, han som er far til Daniel (22) og som en gang var min store kjærlighet. Han er sliten nå, etter mange år på kjøret. Jeg stopper og slår av en prat, men vi har ikke lenger noe å snakke om. Det er vondt. Han har prøvd så mange ganger å komme på rett kjøl igjen, men ikke klart det. Men kanskje en gang?

I dag har Mona Engeberg et godt liv. Hun er en flott dame som fortsatt trives i hjembyen Bergen. Da vi

MIN BY: Jeg treffer fortsatt av og til mennesker fra min fortid her i byen, og ønsker så inderlig at de skal få hjelp de også, sier Mona.=

MIN BY: Jeg treffer fortsatt av og til mennesker fra min fortid her i byen, og ønsker så inderlig at de skal få hjelp de også, sier Mona. © Foto: Jørn Grønlund

snakker med henne, er sønnen Daniel ennå ikke kommet hjem fra sommerens USA-ferie, og mor er litt engstelig. Han har aldri vært så langt eller så lenge borte hjemmefra før. Men har er en voksen og selvstendig gutt som klarer seg bra.

- Kanskje er han den som har gitt meg mest glede i livet, tenker Mona høyt.

- Jeg traff Daniels far da jeg var 20. Han var også en del av rusmiljøet i Bergen, som meg. Vi forelsket oss, og da jeg ble gravid, prøvde vi å være en familie en stund. Men min historie begynner lenge før det, forteller hun.

Mona vokste opp i en vanlig familie i Åsane utenfor Bergen. Hun hadde en tvillingsøster, Nina, og to yngre brødre. Mona var flink på skolen og nysgjerrig på livet. Litt for nysgjerrig av og til, for da hun gikk på ungdomsskolen, nølte hun ikke med å prøve hverken alkohol eller sniffing når hun ble tilbudt det.

Det var så spennende å prøve

- Jeg var alltid den som stakk meg frem og ville prøve det meste. Nina holdt seg unna. Jeg brydde meg ikke så mye om hva hun sa, om at det var dumt og slikt, så lenge hun ikke sladret. For det gjorde hun ikke. Jeg kom med i en gjeng der vi flyttet grenser hele tiden. Først øl, så litt hasj, så noen piller. Så lenge det var noe man kunne ruse seg på, så var det spennende å prøve. Og det var alltid noen som hadde noe, forteller Mona.

Det var nok mange av dem som var med i gjengen som besinnet seg i tide og valgte å holde seg til lørdagsfest og alkohol etter hvert. Mona fortsatte med alt det andre også.

Foreldrene er ofte de siste som får vite om det, når slikt begynner. Monas foreldre ante ikke hva som var på gang. Da tvillingene var 17 år, flyttet foreldrene til Haugesund, og jentene fikk beholde leiligheten i Bergen for å fortsette på skolen. Da tok det helt av. Mona inviterte alle vennene sine, og Nina holdt seg helst borte i helgene.

Dopet ble mer avansert. Noen hadde med seg tabletter, amfetamin, hasj eller LSD. Festen varte hele uken. Mona gikk et år på yrkesskolen og fikk senere jobb i en barnehage. Hun klarte seg på et vis, selv om hun var mye borte, var veldig trett ofte kom for sent. Etter hvert ble det vanskeligere å skjule hva som foregikk.

PÅ SYDENTUR: Mona (t.v.) og tvillingsøster Nina på sydentur da de var 17 år. Mona ruset seg, Nina gjorde det ikke.=

PÅ SYDENTUR: Mona (t.v.) og tvillingsøster Nina på sydentur da de var 17 år. Mona ruset seg, Nina gjorde det ikke. © Privat bilde

Foreldrene flyttet hjem igjen etter bare et år. De skjønte at alt ikke sto bra til, og så at datteren var veldig opptatt, og i dårlig form hele tiden.

- Jeg ble 18, tok lappen og kom ruset hjem i bil. Da ringte foreldrene mine til politiet og anmeldte meg. Politiet kom ikke før dagen etter.

Mona slapp unna straff, men måtte avtale å stille opp til behandling i form av samtaleterapi. Hun gikk dit noen ganger, men syntes ikke det hjalp. Så reiste hun til USA sammen med en venninne. En langtur for å prøve å komme vekk fra rusmiljøet. Men ikke lenge etter at hun var tilbake, var hun i gang igjen.

Fikk familie

Da Mona ble alvorlig syk med hepatitt B, ble hun liggende på isolat i tre uker. Hun var i elendig form og flyttet hjem til mamma igjen. Hun var ikke rusfri, men fungerte litt bedre. Hun hadde nemlig oppdaget at hvis hun ruset seg på amfetamin, var det lettere å skjule. Så kom perioden da hun forelsket seg og ble mor.

- Jeg sluttet helt med rus mens jeg var gravid. Vi fikk en liten leilighet og var en familie. Det var en fin tid, frem til Daniel var 8 måneder, forteller hun.

Nesten umerkelig begynte Mona å flytte grenser. Kjæresten hennes hadde jo ikke sluttet, og hun kunne vel tillate seg litt hun også? Bare litt hasj i helgen. Og noen tabletter.

Hun begynte på skolen igjen også, på helse- og sosiallinjen. Hun tok hjelpepleierutdannelse, var småbarnsmor og ruset seg om kvelden. En kjempeslitsom tilværelse. Det måtte jo gå galt.

- Igjen følte mamma at noe ikke stemte, men hun kunne ikke gjøre så mye. Hun stilte opp som barnevakt hver gang jeg trengte det, og det var ofte. Jeg klarte å gjennomføre skolen. Mamma oppfordret meg stadig til å søke hjelp, men det var for vanskelig.

Etterpå ble det bare verre. Vi bodde fortsatt sammen, men nå klarte jeg ikke mer. Jeg hadde vært nykter én eller to dager på et halvt år. Kropp og sinn var utslitt.

Tøft å bryte med alt

- Jeg skjønte på en måte at skulle jeg ha mulighet til å komme meg ut av denne elendigheten noen gang, måtte jeg bryte kontakten med Daniels far. Han var ikke motivert, og mente at han hadde kontroll over livet sitt, sier Mona.

Hun skjønte også at hun måtte ha hjelp, først til avrusning og så til å få orden på livet sitt. Det betydde at hun måtte sende Daniel fra seg. Det hadde hun ikke klart hvis hun ikke visste at han fikk være hos noen hun kjente og stolte på.

- Da broren min sa ja til å ha ham en periode, ante jeg et lite håp. Nå ville jeg virkelig prøve, sier hun.

Det ble en beintøff prosess som varte lenge. Mona søkte behandling og kom til Floen-kollektivet, et par mil utenfor Bergen. En gård med avvennings- og arbeidsterapi i regi av Helse Bergen, der hun selv jobber i dag.

For Mona klarte det. Hun brøt all kontakt med sitt tidligere miljø og sine venner.

- Det var kanskje noe av det vanskeligste. Jeg hadde ingen venner, og jeg passet ikke inn noe sted. Ikke i rusmiljøet, og ikke i resten av verden. Selvtilliten var på bånn og angsten herjet. Familien min, og kanskje særlig mamma Sigrun, var bestandig en god hjelp. De stilte opp for meg uansett hvor dårlig jeg var, og nå hjalp de meg tilbake til et godt liv, sier hun.

Det var likevel en ensom prosess. Året hun tilbrakte på kollektivet var en tid med hardt fysisk arbeid om dagen og gruppeterapi om kvelden. Fase to var i byen, i en døgnbemannet leilighet hvor hun skulle lære å klare seg i samfunnet igjen. Mona fikk arbeidstreningsjobb på en systue. Da Daniel var fem og et halvt år gammel, fikk han flytte hjem til henne igjen. Det var deilig, men tøft å være alenemor for en liten gutt som testet ut grenser. Han hadde hatt det fint hos onkel, men det tok tid før han skjønte at mamma ikke skulle reise fra ham igjen.

Det er ikke gjort på et blunk å skaffe seg et nytt nettverk, nye venner og nye interesser. Det tok år, og det var mange fristelser underveis. Men nå var livet begynt å bli godt igjen, og Mona ville ikke tilbake. Hun hadde et godt samarbeid med barnevernet om sønnen, som av og til hadde litt kontakt med faren også.

I 1994 begynte hun selv å jobbe på Floen-kollektivet som miljøterapeut. Hun har aldri holdt det hemmelig at hun selv fikk hjelp der.

- Vi må stå frem og fortelle at det nytter å gjøre seg fri fra rus og få et godt liv, vi som har klart det. Det er så lett å la seg lure til å tro at det ikke er håp, og derfor la være å prøve. Selv med noen tilbakefall, så går det an å klare seg. Alle rusavhengige fortjener å kunne gi seg selv en sjanse til å få et bedre liv, og få den hjelp de trenger til å gjennomføre det, sier hun.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!