Turist i eget land
Hardanger - mye mer enn postkortidyll
Hvorfor skal vi overlate det aller beste til utenlandske turister? Hardanger er Norge på sitt vakreste.
Alle vet at Hardanger er proppfullt av postkortidyller. Rosa epleblomster, grønne beitemarker, en hvit isbre - og majestetiske fjelltopper som speiler seg i dypblå fjordarmer. Samt bunader, broderier og hardingfele. Hardanger er rett og slett et digert stykke deilig nasjonalromantikk. Eller snakker vi om turistklisjeer?
Utlendingene elsker dette fruktbare fylket, men har du vært der? Eller synes du det holder med kalenderen på kjøkkenveggen?
Vi bestemte oss for å ta en tur. Være turist i eget land og farte på kryss og tvers med bil og ferge rundt Hardanger- og Sørfjorden. Konklusjonen er: Kom deg av gårde! Hardanger er mye, mye mer enn pene bilder!
Menneskene viktigst
Hardanger er smaker og dufter. Lyden av fossefall og rislende bekker. Synet av små bygdesamfunn og båtliv på fjorden. Selvbetjente morellutsalg langs veiene - der du forsyner deg med alt du vil og legger pengene i et skrin. Og, ikke minst, er det gjestfritt. For den største ressursen turistnæringen i Hardanger har, er menneskene som bor der. Alle ildsjelene som brenner for prosjektene sine og gjør alt de kan for at du skal føle deg velkommen.
- Det er en ny trend blant mange turister at de vil vite mer om oss som bor her, sier mitt reisefølge, Kjersti Soldal fra Reisemål Hardanger Fjord. - De er nysgjerrige på hvem vi er og hvordan vi lever. De vil ikke lenger bare kjøres rundt i buss til alle severdighetene, men plukke epler og gå en tur med matpakke og termos. De vil opp på vidda, gå fra hytte til hytte og lage mat med stormkjøkken.
Kjersti forteller at høydepunktet for et spansk reisefølge var å bade i skogstjern og drikke vann rett fra bekken! En selvfølge for oss, men umulig mange steder i verden.
Mat fra egen hage
Maten er også blitt en stadig viktigere del av reiseopplevelsen. Det har blant andre sauebonden Arne Fykse gjort noe med. Han så at alle bare kjørte rett forbi, og tenkte tidlig at det måtte mer enn bare skjønne omgivelser til for at reisende skulle stoppe opp. Nå driver han Gamlastovo Gardsrestaurant ved riksvei 7 i Steinstø og er ikke lenger bare bonde, men også slakter, kokk, gartner, vert og musiker i én og samme person. Pluss en pådriver for å fremme kulturen i bygda.
Resultatet er at amerikanere, tyskere, japanere og franskmenn - og også stadig flere nordmenn - jubler av begeistring. Aller mest jubler de når han tar dem med ned i en steinalderhule og spiller tradisjonsrike slåtter på sin gamle hardingfele.
- Norge har råvarer i verdenskvalitet og et kokkelandslag som vasser i gull. Nå vil vi markedsføre Hardanger som den beste dessertplassen i landet, sier Fykse.
Han baker og eksperimenterer med sylting, hermetisering og tilberedning av de deiligste desserter laget av syrlige, søte og solmodne frukter fra egnens hengende hager.
Men først får vi en smak av fenalår og "røykekjøtt" fra lam som har tilbrakt sommeren på frodig fjellbeite i Fyksesund. Med kålrotstappe og nypoteter fra hagen, hjemmebakt flatbrød og nypresset eplesaft av gravenstein og aroma blir det et "kongelig" festmåltid! Det har han skriftlig - fra Harald og Sonja.
Føler seg som hjemme
Kjersti og jeg ankommer vårt overnattingssted, Hotel Ullensvang, i pøsende regnvær. Jeg legger straks merke til en blid og galant "gentleman" som løper ut og inn og loser en busslast med nyankomne gjester tørrskodd inn i varmen. Én etter én. Jeg spør:
- Hvem er mannen med den blå paraplyen?
- Det er sønnen til eieren, Edmund Harris Utne, sier Kjersti. Hun forteller at Hans Edmund Utne og hans kone Barbara er vertskap og femte generasjon i det familieeide hotellet fra 1846. Her er hele familien i sving fra morgen til kveld. Til og med familiens grand old lady, Tone Brita, som nærmer seg 90 år. Her er det ikke noe som heter pensjonsalder! Og her er hver eneste gjest bestandig blitt tatt imot som skulle de være familien Utnes personlige gjester - det være seg konger og dronninger, keisere, mektige statsoverhoder, Edvard Grieg, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Wergeland - eller du og jeg.
- Det blir en livsstil, sier Barbara Utne, og fortsetter: - Det er den personlige servicen som skiller oss fra de store kjedene. Vi vil at gjestene skal føle seg spesielle og kjenne at de blir tatt ekstra godt hånd om. Da er det heller ikke til å undres over at stamgjestene er mange og trofaste.
William og Myraid Sinclair fra Edinburgh i Skottland, for eksempel, har kommet ut av tellingen.
- Er det blitt 40 opphold her på hotellet, tro? Eller 47? Vi kom hit første gang tidlig på 1970-tallet, og siden har vi vært her hvert eneste år. Noen år er det blitt opptil tre besøk, ler Myraid, og forteller at den storslagne naturen og hotellets fasiliteter var avgjørende for valg av reisemål.
- Men senere er det familien Utne selv som har gjort dette til vårt ferieparadis, mener paret - på vei ut i fjordlandskapet som er Norges mest berømte, takket være Tidemand og Gudes maleri av "Brudeferden i Hardanger".
Denne saken ble første gang publisert 05/05 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.