De unge foreldrene døde av kullosforgiftning
Tok seg av tre barn da foreldrene omkom under Norway Rock Festival
Da June Kristin ble bedt om å hjelpe, la hun karrieren på is og tok imot guttene med åpne armer.
- Livet består av å ta vanskelige valg, og det var slett ikke enkelt, sier June Kristin Lima Bru (43) fra Bryne.
Da nevøen hennes og samboeren hans døde, sa hun ja til å overta foreldreansvaret for de tre barna deres.
- Det var vanskelig å se hvordan vi skulle klare å leve videre som før - hvordan livet kunne bli bra igjen. Min oppgave var å gi barna trygghet, og visshet om at vi elsket dem som våre egne. I dag er jeg så usigelig stolt av alle barna våre, sier June som hadde en datter fra før da hun over natten ble firebarnsmor.
I sommer var det syv år siden Anita Wathne og Terje Brueland fra Oltedal i Gjesdal kommune døde av kullosforgiftning under Norway Rock Festival i Kvinesdal - bare 31 og 32 år gamle. June Kristin var Terjes tante, og den skjebnesvangre helgen skulle hun og ektemannen passe den yngste av nevøens tre sønner mens han og samboeren fikk en etterlengtet helg for seg selv. De to andre guttene var hos farmoren sin.
Terje og Anita gledet seg veldig til å få tilbringe en helg sammen, bare de to. Men allerede fredagskvelden skjedde den forferdelige ulykken som skadet åtte personer og tok livet av to.
- Mannen min og jeg hadde vært på lørdagshandel på et hagesenter da vi hørte om den tragiske ulykken på bilradioen. 10 personer var involvert, og det hadde skjedd i en buss. Jeg har aldri kjent en så intens og vond følelse noen gang. Jeg visste at noe hadde skjedd med Anita og Terje, sier June Kristin, som hittil ikke har fortalt så mye til mediene om tiden etter ulykken. Nå føler hun det er riktig å være åpen om det som skjedde.
Er det mulig å gå videre?
- Vi satt i bilen og forsøkte å ringe til de to, men ingen svarte. Vi snakket med noen som fortalte oss at det var Anita og Terje som var de to døde, og jeg husker at jeg gråt hysterisk i bilen. Vi forsøkte også å ringe politiet, men fikk ikke noen opplysninger. Vi håpet jo at det var feil opplysninger vi hadde fått, og at det ikke var de to som hadde omkommet, men vi fryktet det verste. Det tok mange timer før vi fikk det endelige svaret, og det var noen helt forferdelige timer.
Da politiet kom samme kveld, var det en knust familie som tok imot dødsbudskapet. Oltedal er et lite sted med bare 800–900 innbyggere, og alle kjenner hverandre. Familiemedlemmene bor tett. Barna hadde i alle år løpt inn og ut av huset til June Kristin, ektemannen og datteren.
- Du tror ikke det er mulig å gå videre etter at noe sånt skjer. Og det var forferdelig vondt å være sammen med barna de første dagene, og se hvor tungt de tok det. Men sakte går livet videre. Det vet vi i dag.
To uker etter ulykken ble June Kristin spurt om hun ville ta de tre barna til seg som sine. Om hun ville være mor for guttene.
- Jeg hadde en datter på seks år fra før. Hun hadde levd som en liten prinsesse, og stort sett fått det hun ville ha. Å si ja til guttene ville innebære et helt nytt liv også for henne, sier June Kristin, som likevel aldri var i tvil. Hun måtte si ja. Det var det eneste riktige.
Sa fra seg millionlønn
38 år gammel sluttet June Kristin i jobben som viseadministrerende direktør i et firma, og sa fra seg millionlønn og ambisjoner. To måneder etter ulykken flyttet barna inn til henne, ektemannen og datteren. Hun ble fullt og helt mor, og tok på seg oppgaven med å få guttene til å smile igjen.
- Det var en forutsetning for oss at guttene ville dette selv, og det var aldri snakk om at de skulle bo forskjellige steder. Det aller viktigste var tvert imot at de tre guttene fikk være sammen. Vi var også opptatt av at de skulle kjenne seg trygge på at jeg og min mann var like glad i dem som vi var i vår egen datter.
Guttene måtte ta fatt på et nytt liv. Ingenting var gjort over natten, og June Kristin legger ikke skjul på at det var mye arbeid. Det var en stor omveltning i alles liv.
- Å få tre aktive gutter inn i familien er ikke bare enkelt. I starten handlet det først og fremst om å gi guttene trøst og varme. De hadde det på mange måter så vondt at det var en utfordring å komme videre. Vi innså at vi måtte få guttene til å smile, og at vi måtte finne en felles aktivitet. Derfor begynte vi blant annet å kjøre gokart sammen, smiler June Kristin, men innrømmer at det tok fire år etter ulykken før hun igjen kunne kjenne oppriktig glede.
- Det har vært mye sorg i livet mitt, men nå kjenner jeg at jeg kan leve godt også med sorgen. Det går an å bli glad igjen. Oppriktig glad. Og i dag er jeg så utrolig stolt av alle de fire barna mine. Jeg tror de tenker på meg som mor i dag, og jeg tenker i alle fall på dem som barna mine.
Mer utadvendt i dag
I samråd med barna har June Kristin valgt å stå frem uten at de blir eksponert. To av barna er til stede under intervjuet, og er åpne, trygge og hyggelige. Sammen med June Kristin skal de på håndballcup i Danmark, og er i ferd med å pakke. Eldstesønnen har fylt 18 år og er flyttet hjemmefra. Den nesteldste gutten er ennå på skolen. I stuen i det nydelige rekkehuset på Bryne står fire nydelige bilder av fire flotte barn på gulvet og venter på hver sin spiker. De er perlet av June Kristin og skal henges opp på veggen.
- At guttene kom inn i familien vår, har vært veldig bra for meg. Jeg var ikke så veldig åpen som person før. I dag er jeg mye mer utadvendt. Jeg har også lært meg å sette grenser for meg selv. Det var viktig med klare retningslinjer da guttene kom til oss. Disse retningslinjene måtte også gjelde for meg, og jeg har hatt godt av det. Jeg var nok en type som var lett å utnytte tidligere. Jeg sa alltid ja og forsøkte å stille opp for alle.
I dag er June Kristin forfatter, konsulent og foredragsholder. Hun har mange års erfaring fra ledelse i flere bedrifter og har blant annet skrevet boken «Den norske Ledelsesmodellen». At hun og ektemannen valgte å gå hver sin vei, ser hun ikke på som noe større problem enn at andre foreldre velger å skille seg.
- Han er like mye barnas far i dag som før, og han tar et like stort ansvar for barna som jeg gjør. Vi har et veldig godt samarbeid.
De tre guttene som mistet sine foreldre så brutalt for syv år siden, har fått et godt liv i en ny familie. Men selv om de ser på June Kristin som sin mor, skal de alltid få huske sine biologiske foreldre, og leve videre med minner om en mor og far som var glad i dem.
- Det har vært tøft i perioder, men barn har en egen evne til å leve i nuet. De kommer seg videre. Og selv om sorgen til tider har vært tung også for meg, handler det om å klare å sette seg selv til side en stund og være der for noen som trenger deg. Jeg hadde gjort alt om igjen, når som helst, sier June Kristin - Mine fire barn har beriket livet mitt.
Les også:
Posen på magen gjør meg lykkelig
Jeg hadde maksimum to år igjen å leve
Denne saken ble første gang publisert 26/09 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.