– Lettet da han slo
– Trusselen om vold var egentlig det verste, sier Helene. – Den psykiske mishandlingen.
– Ventetiden var egentlig den verste. Tiden like etter et sinneutbrudd var fin. Det var løfter og utallige bønner om tilgivelse. Og jeg tilga. Så var det bare å gå rundt på glasskår til neste gang. Slik gikk dagene. Dagene ble til måneder. Måneder ble til år.
Nå er det gått flere år siden Helene brøt med sin voldelige mann, men hun kan ikke si at livet er fint. Selv om hun bor fredelig til ved Mjøsa. Selv om hun nesten kan leve av litteratur, slik hun alltid drømte om. Selv om smertene i kropp og sjel har lettet.
– Livet er turbulent nå. Men jeg tror det blir bedre.
Bokdrømmen
Boka «Vil ikke reise, kan ikke bli» kom for ett år siden. Det er en roman basert på hennes egne erfaringer.
– Å skrive den var å leve mitt eget mareritt om igjen og om igjen i fire år. I hodet mitt gikk en film i stadig reprise: Jeg så meg selv bli slått og voldtatt. Jeg så meg selv ha all den angsten jeg hadde i og etter forholdet. Jeg så følelsene og marerittene, og psoriasisen jeg fikk over hele kroppen. Men jeg måtte føle alt på nytt for å kunne skrive om det. Da jeg var ferdig med boken, tenkte jeg slik jeg gjorde etter at forholdet var over: At alt skulle bli bra. Men det ble det ikke. Jeg tok meg ikke tid til å bearbeide jobben det var å skrive. Det holder jeg på med nå.
Likevel MÅ Helene skrive, hun er ulykkelig ellers. Etter forfatterstudiet i Telemark valgte hun å skrive om noe hun kunne: Vold. Hun prøvde seg på en begynnelse, men forkastet den. Da hun hadde forkastet femten begynnelser, sluttet hun å telle. Hun skrev og skrev, men historien ble unyansert. Hun fant bare mørke ord, så ikke at det fantes annet.
– Til slutt så jeg at jeg måtte skape en kontrast for å vise hvor ille det var. Jeg begynte å skrive om kjærlighet, og så etter hvert at den også hadde vært der. Jeg hadde jo vært skikkelig forelsket.
Tiltrekning og sinne
I boken beskriver Helene det første, elektriske møtet mellom Emma og kjæresten «K»:
Jeg hadde jo vært skikkelig forelsket.
Helene Guåker (31)
«Blikket hans borer seg inn i mitt, jeg tør ikke smile, tør ikke slippe blikket, bare lener meg tilbake på stolen og prøver å puste normalt…»
Den første meldingen fra K: «Du er så fin, vil du treffe meg igjen?»
Det første kysset: «Vi kysser uten kollisjoner eller annen kløning, alt bare flyter lett som bølger.»
Den første lykken: «Vi klarer ikke å la være å smile, snakker fortsatt ikke, bare smiler, holder hender, kysser. Jeg har aldri følt meg så vakker. Når han er så pen, må jo jeg også være det.»
Det første utbruddet: «Hvis han er en sånn som slår, kan jeg ikke være sammen med ham. Eller kan jeg det? Hva betyr det å ikke kunne det? At vi må gjøre det slutt? En tom, trist følelse synker ned i magen.»
Boken var ikke selvhjelp.
– Jeg ville fortelle om vold for alle dem som opplever det. Jenter forteller meg at de ikke visste at det fantes ord for å beskrive det de føler. Det er fantastisk å kunne hjelpe.
Kvinner takker henne, sier de føler seg mindre alene. Partnervold er fortsatt tabu.
– Fordi en i stor grad gir seg selv skylden. Om du prater om det, prater du deg selv ned. Jeg gjorde det hele tiden, både underveis og etterpå. Og etter at jeg sluttet å skylde på meg selv, klandret jeg meg selv for å ha latt meg tråkke på. I et voldelig forhold er det masse skyld og negativt selvsnakk
Overraskelse hos politiet
Da Helene gikk til politiet fordi hun følte seg truet etter å ha avsluttet forholdet, ble hun overrasket.
– Jeg ville anmelde eksen min for trakassering, men politiet frarådet det fordi det ikke ville føre frem. Da jeg bad om besøksforbud, lød svaret: Men du skal flytte, og han må vite adressen din for å vite fra hvor han skal holde seg unna…
– Hvorfor finnes ikke apparatet som kunne fange meg opp da jeg endelig turte å be om hjelp? Hvordan skal det bli enklere å snakke om vold hvis det er motvilje hos politiet og resten av systemet?
Helene sier at det er ensomt å være i et voldelig forhold:
– Det hjelper ikke å låse døren. Det hjelper ikke å ringe politiet hvis det tar en time før de er der. Det hjelper ikke å gråte og trygle og be om å få slippe. Det eneste som hjelper, er å ta imot slagene til de stopper.
– Da min ekskjæreste slo meg første gang, følte jeg en nesten absurd form for lettelse. Jeg hadde vært så redd for at det skulle skje, og visste at det bare var et spørsmål om tid.
I boken beskriver hun den første volden:
«Han ser olmt på meg før han lener hodet bakover i en seig og kontrollert bevegelse, og skaller til meg så det svartner.»
Neste dag «... sender jeg melding til Solveig om at hun må love å aldri si det til noen. Sier at det så verre ut enn det var. At jeg skal ta K med til psykolog, og hvis alle andre får vite om det, blir det vanskeligere å få ham med. At det går bra med meg. Jeg skrur av mobilen for å slippe å vente på noe svar.»
Skeptisk til kjærligheten
I den lille drengestua Helene leier på Nes ved Mjøsa, er det lyse farger og muntre vegger, peisvarme, retromøbler og humoristiske reklameplakater fra sekstitallet, bøker i stabler, og hjemmelaget knekkebrød. Men ingen partner.
– Nei, jeg har vel ikke tro på kjærligheten. Jeg vet ikke om den personen finnes som jeg kan ha det godt med. Men det hadde vært fint å være forelsket.
Helene trener yoga, hun går i skogen, og hun leser for sitt fire år gamle fadderbarn — gledene er mange. Men erfaringene er der, og hun vet at de har gjort henne til en annen versjon av Helene.
– Ingen skal behøve å oppleve det jeg har opplevd. I Norge er det forbudt å utøve vold. Hvorfor er ikke det pensum i skolen? Og når jeg snakker om vold, mener jeg ikke bare den fysiske, men også den psykiske. For meg var den mye verre enn den fysiske. Et blåmerke forsvinner. Men når noen gjentatte ganger krenker den du er… det er det som gjør at man mister seg selv.
Hun er ikke redd lenger, men hvor mange ganger tenkte hun ikke: «Hva gjør jeg hvis han dukker opp på døren? Hvis jeg møter ham på gaten?»
– Jeg kan ikke akkurat si at jeg stoler på folk. Eller at jeg er flink til å sette grenser overfor andre eller meg selv. I snitt jobber jeg 14-timers dag. Kanskje er det en selvoppholdelsesteknikk, for å slippe å tenke og føle.
Helene har fått god hjelp hos forskjellige behandlere, hun lærer hva som trigger smerter og stress.
– Særlig psykomotorisk fysioterapi er bra. Den gjør meg bevisst på hva som skjer med meg når jeg opplever ulike følelser. Hvorfor har jeg vondt i magen nå? Hvorfor er jeg kvalm? Jeg lærer hvordan jeg kan håndtere følelsene og hvordan jeg setter grenser. I forholdet ble jeg utslettet. Jeg har brukt lang tid på å finne ut hvem jeg er.
– Hvem er du, da?
- Målrettet, ambisiøs, for så vidt sterk, men sårbar. Jeg er sterk på den måten at jeg dropper en pen jobb i Aftenposten for å satse på sparekonto og ustabil skrive-framtid.
Helene var redaktør for Si;d i Aftenposten, en side for ungdom. Nå lever hun av å skrive, og holde kurs og foredrag.
I ettertid har mange sagt til meg at de aldri ville trodd at noe slikt kunne skje meg, for jeg var så sterk. Det ble en understreking av at jeg likevel ikke var så sterk. Det var vanskelig.
- En gang sa han at han ble sammen med meg fordi jeg var så sterk. Men så ble jeg veik, og han klandret meg, så ble det også min feil. Jeg oppfattet at han gjorde meg veik, det er ikke lett å stå i mot brøling, trusler og sinne.
Emma i boken prøver å si imot, og sette grenser. Helene gjorde ikke mye av det. Hun trodde at det var hans rett å brøle og true med å slå.
– Jeg mente jeg fortjente det. Jeg har brukt lang tid på å klandre meg selv for at jeg kunne gå inn i noe sånt. Hvorfor satte jeg ikke flere grenser? Jeg har ikke peiling. Kanskje lærte jeg som liten at sinne skal tåles? Kanskje jeg ikke lærte om grenser?
Gleden over boksing
Etter bruddet trente Helene boksing. Hun kunne nesten ikke tro følelsen da hun slo på sekken første gang.
– Boksing er fantastisk terapi, det å få stå og denge løs, jeg så for meg at jeg knuste ansiktet hans. Trenerne trodde nok at jeg var gal.
Mens Emma i romanen lukker seg inne og skjuler det hun opplever, måtte Helene ut. Hun fortalte sine nærmeste om volden. Men hun unnskyldte og unnskyldte: Han har det vanskelig, han skal få hjelp, sa hun.
– Bare én venninne bad meg komme meg ut av forholdet. Foreldrene mine fikk vite om det først lenge etter bruddet. Overfor de fleste lot jeg som ingenting.
I dag virker forholdet og det Helene opplevde, veldig fjernt.
– Det er som om det ikke skjedde meg, men noen andre. Men jeg kommer aldri til å havne i et voldelig forhold igjen. I fjor traff jeg en mann som oppførte seg som om han forgudet meg. For meg var det et faresignal, det lyste rødt. Selv om jeg sa at jeg ikke var interessert, kjørte han på, og tok ikke et hint. Det var ekkelt, men det var fint å kjenne at jeg hadde lært å sette grenser.
– Om en venninne var i et voldelig forhold, ville jeg ikke forlatt henne, jeg ville om så flyttet til Svalbard med henne. Faktisk har jeg klart å avverge venninners inntreden i slike forhold, ved å få dem til å forstå at de blir manipulert. Det er små tegn: Først blir du forgudet, så kritisert. Det er løgner, og rar oppførsel.
Selv husker hun det første tegnet fra eksen. Det kom fort.
– Du er dårlig trent, sa han. Det var jeg, men han sa det på en sånn måte… Uansett, slikt sier en vel ikke de første ukene? Kritikken gjorde meg utrygg, han gjorde meg redd for at han skulle forlate meg.
Helene vet ikke om det finnes noen kjærlighet for henne. Men drømmer har hun.
– Om barn. Og om å leve av å være forfatter. Jeg har så mye på hjertet!
Boken min har hjulpet mange, dermed er den verdt alt av blod, svette og tårer. Det samme mener jeg om forholdet jeg var i: Hvis opplevelsene mine kan hjelpe noen, så var det verdt det
