GJENNOPPLEVDE MARERITTET: Å skrive roman bygget på egne erfaringer var som en skrekkfilm på kontinuerlig repeat, sier Helene Guåker. © Marianne Otterdahl-Jensen

 – Ven­te­ti­den var egent­lig den vers­te. Tiden like etter et sinne­ut­brudd var fin. Det var løf­ter og utal­li­ge bøn­ner om til­gi­vel­se. Og jeg til­ga. Så var det bare å gå rundt på glass­kår til nes­te gang. Slik gikk da­ge­ne. Da­ge­ne ble til må­ne­der. Må­ne­der ble til år.

Nå er det gått fle­re år si­den Helene brøt med sin vol­de­li­ge mann, men hun kan ikke si at li­vet er fint. Selv om hun bor fre­de­lig til ved Mjøsa. Selv om hun nes­ten kan leve av lit­te­ra­tur, slik hun alltid drøm­te om. Selv om smer­te­ne i kropp og sjel har let­tet.

– Li­vet er tur­bu­lent nå. Men jeg tror det blir bed­re.

Drømmer: Jeg vet ikke om det finnes en person jeg kan ha det godt med. Men jeg håper... © Marianne Otterdahl-Jensen

Bokdrømmen

Boka «Vil ikke rei­se, kan ikke bli» kom for ett år si­den. Det er en ro­man ba­sert på hennes egne er­fa­rin­ger.

– Å skri­ve den var å leve mitt eget ma­re­ritt om igjen og om igjen i fire år. I ho­det mitt gikk en film i sta­dig re­pri­se: Jeg så meg selv bli slått og vold­tatt. Jeg så meg selv ha all den angs­ten jeg had­de i og etter for­hol­det. Jeg så fø­lel­se­ne og ma­re­rit­te­ne, og pso­ria­si­sen jeg fikk over hele krop­pen. Men jeg måt­te føle alt på nytt for å kun­ne skri­ve om det. Da jeg var fer­dig med bo­ken, tenk­te jeg slik jeg gjor­de etter at for­hol­det var over: At alt skul­le bli bra. Men det ble det ikke. Jeg tok meg ikke tid til å be­ar­bei­de job­ben det var å skri­ve. Det hol­der jeg på med nå.

Likevel MÅ Helene skri­ve, hun er ulyk­ke­lig ellers. Etter for­fat­ter­stu­di­et i Telemark valg­te hun å skri­ve om noe hun kun­ne: Vold. Hun prøv­de seg på en be­gyn­nel­se, men for­kas­tet den. Da hun had­de for­kas­tet femten be­gyn­nel­ser, slut­tet hun å tel­le. Hun skrev og skrev, men his­to­ri­en ble uny­an­sert. Hun fant bare mør­ke ord, så ikke at det fan­tes annet.

– Til slutt så jeg at jeg måt­te ska­pe en kon­trast for å vise hvor ille det var. Jeg be­gyn­te å skri­ve om kjær­lig­het, og så etter hvert at den også had­de vært der. Jeg had­de jo vært skik­ke­lig for­els­ket.

Jeg hadde jo vært skikkelig forelsket.

Helene Guåker (31)

Til­trek­ning og sinne

I boken be­skri­ver Helene det før­s­te, elek­tris­ke mø­tet mellom Emma og kjæ­res­ten «K»:

«Blik­ket hans bo­rer seg inn i mitt, jeg tør ikke smi­le, tør ikke slip­pe blik­ket, bare le­ner meg tilbake på sto­len og prø­ver å pus­te nor­malt…»

Den før­s­te mel­din­gen fra K: «Du er så fin, vil du tref­fe meg igjen?»

Det før­s­te kys­set: «Vi kys­ser uten kol­li­sjo­ner eller annen klø­ning, alt bare fly­ter lett som bøl­ger.»

Den før­s­te lyk­ken: «Vi kla­rer ikke å la være å smi­le, snak­ker fort­satt ikke, bare smi­ler, hol­der hen­der, kys­ser. Jeg har aldri følt meg så vak­ker. Når han er så pen, må jo jeg også være det.»

Det før­s­te ut­brud­det: «Hvis han er en sånn som slår, kan jeg ikke være sammen med ham. Eller kan jeg det? Hva be­tyr det å ikke kun­ne det? At vi må gjø­re det slutt? En tom, trist fø­lel­se syn­ker ned i ma­gen.»

Bo­ken var ikke selv­hjelp.

– Jeg vil­le for­tel­le om vold for alle dem som opp­le­ver det. Jen­ter for­tel­ler meg at de ikke viss­te at det fan­tes ord for å be­skri­ve det de fø­ler. Det er fan­tas­tisk å kun­ne hjel­pe.

 Kvin­ner tak­ker henne, sier de fø­ler seg mind­re alene. Partnervold er fort­satt tabu.

– Fordi en i stor grad gir seg selv skyl­den. Om du pra­ter om det, pra­ter du deg selv ned. Jeg gjor­de det hele ti­den, både underveis og etterpå. Og etter at jeg slut­tet å skyl­de på meg selv, kland­ret jeg meg selv for å ha latt meg tråk­ke på. I et vol­de­lig for­hold er det mas­se skyld og ne­ga­tivt selvsnakk

Råd fra Politiet

Dersom man har behov for hjelp til å komme seg ut av et voldelig forhold kan man kontakte politiet eller andre i hjelpeapparatet. Politiet kan vurdere eventuelle beskyttelsestiltak. Politiet kan nås på telefon 02 800

Politiet oppfordrer til å ta kontakt og presiserer på sine nettsider at de bryr seg om voldsutsatte personer.

Politiets nettsider finnes også linker videre til andre instanser som kan hjelpe.

Over­ras­kel­se hos po­li­ti­et

Da Helene gikk til po­li­ti­et fordi hun føl­te seg tru­et etter å ha av­slut­tet for­hol­det, ble hun over­ras­ket.

– Jeg vil­le an­mel­de ek­sen min for tra­kas­se­ring, men po­li­ti­et fra­rå­det det fordi det ikke vil­le føre frem. Da jeg bad om be­søks­for­bud, lød sva­ret: Men du skal flyt­te, og han må vite ad­res­sen din for å vite fra hvor han skal hol­de seg unna…

– Hvorfor fin­nes ikke ap­pa­ra­tet som kun­ne fan­ge meg opp da jeg en­de­lig tur­te å be om hjelp? Hvordan skal det bli enk­le­re å snak­ke om vold hvis det er mot­vil­je hos po­li­ti­et og res­ten av sy­ste­met?

Helene sier at det er en­somt å være i et vol­de­lig for­hold:

– Det hjel­per ikke å låse dø­ren. Det hjel­per ikke å rin­ge po­li­ti­et hvis det tar en time før de er der. Det hjel­per ikke å grå­te og tryg­le og be om å få slip­pe. Det enes­te som hjel­per, er å ta imot slage­ne til de stop­per. 

– Da min eks­kjæ­res­te slo meg før­s­te gang, føl­te jeg en nes­ten ab­surd form for let­tel­se. Jeg had­de vært så redd for at det skul­le skje, og viss­te at det bare var et spørs­mål om tid.

I bo­ken be­skri­ver hun den før­s­te vol­den:

«Han ser olmt på meg før han le­ner ho­det bakover i en seig og kon­trol­lert be­ve­gel­se, og skal­ler til meg så det svart­ner.» 

Nes­te dag «... sen­der jeg mel­ding til Solveig om at hun må love å aldri si det til noen. Sier at det så ver­re ut enn det var. At jeg skal ta K med til psy­ko­log, og hvis alle andre får vite om det, blir det van­ske­li­ge­re å få ham med. At det går bra med meg. Jeg skrur av mo­bi­len for å slip­pe å ven­te på noe svar.»

Verdens sterkeste jente: Helene som liten i Pippi-kostyme. © Privat

Skep­tisk til kjær­lig­he­ten

I den lil­le dren­ge­stua Helene lei­er på Nes ved Mjøsa, er det lyse far­ger og munt­re veg­ger, peis­var­me, re­tro­møb­ler og hu­mo­ris­tis­ke re­kla­me­pla­ka­ter fra seks­ti­tal­let, bø­ker i stab­ler, og hjem­me­la­get knek­ke­brød. Men ingen part­ner.

– Nei, jeg har vel ikke tro på kjær­lig­he­ten. Jeg vet ikke om den per­so­nen fin­nes som jeg kan ha det godt med. Men det had­de vært fint å være for­els­ket.

Helene tre­ner yoga, hun går i sko­gen, og hun le­ser for sitt fire år gam­le fad­der­barn — gle­de­ne er mange. Men er­fa­rin­ge­ne er der, og hun vet at de har gjort henne til en annen ver­sjon av Helene.

– Ingen skal be­hø­ve å opp­le­ve det jeg har opp­levd. I Norge er det for­budt å ut­ø­ve vold. Hvorfor er ikke det pen­sum i sko­len? Og når jeg snak­ker om vold, me­ner jeg ikke bare den fy­sis­ke, men også den psy­kis­ke. For meg var den mye ver­re enn den fy­sis­ke. Et blå­mer­ke for­svin­ner. Men når noen gjen­tat­te gan­ger kren­ker den du er… det er det som gjør at man mis­ter seg selv.

Hun er ikke redd lenger, men hvor mange gan­ger tenk­te hun ikke: «Hva gjør jeg hvis han duk­ker opp på dø­ren? Hvis jeg mø­ter ham på ga­ten?»

– Jeg kan ikke akkurat si at jeg sto­ler på folk. Eller at jeg er flink til å set­te gren­ser over­for andre eller meg selv. I snitt job­ber jeg 14-ti­mers dag. Kanskje er det en selvoppholdelsesteknikk, for å slip­pe å ten­ke og føle.

Helene har fått god hjelp hos for­skjel­li­ge be­hand­le­re, hun læ­rer hva som trig­ger smer­ter og stress.

– Sær­lig psy­ko­mo­to­risk fy­sio­te­ra­pi er bra. Den gjør meg be­visst på hva som skjer med meg når jeg opp­le­ver uli­ke fø­lel­ser. Hvorfor har jeg vondt i ma­gen nå? Hvorfor er jeg kvalm? Jeg læ­rer hvordan jeg kan hånd­te­re fø­lel­se­ne og hvordan jeg set­ter gren­ser. I for­hol­det ble jeg ut­slet­tet. Jeg har brukt lang tid på å fin­ne ut hvem jeg er.

– Hvem er du, da?

- Målrettet, ambisiøs, for så vidt sterk, men sårbar. Jeg er sterk på den måten at jeg dropper en pen jobb i Aftenposten for å satse på sparekonto og ustabil skrive-framtid.

Helene var re­dak­tør for Si;d i Aftenposten, en side for ung­dom. Nå le­ver hun av å skri­ve, og hol­de kurs og fore­drag.

I ettertid har mange sagt til meg at de aldri ville trodd at noe slikt kunne skje meg, for jeg var så sterk. Det ble en understreking av at jeg likevel ikke var så sterk. Det var vanskelig.

- En gang sa han at han ble sammen med meg fordi jeg var så sterk. Men så ble jeg veik, og han klandret meg, så ble det også min feil.  Jeg oppfattet at han gjorde meg veik, det er ikke lett å stå i mot brøling, trusler og sinne. 

Emma i bo­ken prø­ver å si imot, og set­te gren­ser. Helene gjor­de ikke mye av det. Hun trodde at det var hans rett å brøle og true med å slå.

– Jeg men­te jeg for­tjen­te det. Jeg har brukt lang tid på å kland­re meg selv for at jeg kun­ne gå inn i noe sånt. Hvorfor sat­te jeg ikke fle­re gren­ser? Jeg har ikke pei­ling. Kanskje lær­te jeg som li­ten at sinne skal tå­les? Kanskje jeg ikke lær­te om gren­ser?

Gle­den over bok­sing

Etter brud­det tren­te Helene bok­sing. Hun kun­ne nes­ten ikke tro fø­lel­sen da hun slo på sek­ken før­s­te gang.

– Bok­sing er fan­tas­tisk te­ra­pi, det å få stå og den­ge løs, jeg så for meg at jeg knus­te an­sik­tet hans. Tre­ner­ne trod­de nok at jeg var gal.

Mens Emma i ro­ma­nen luk­ker seg inne og skju­ler det hun opp­le­ver, måt­te Helene ut. Hun for­tal­te sine nær­mes­te om vol­den. Men hun unn­skyld­te og unn­skyld­te: Han har det van­ske­lig, han skal få hjelp, sa hun.

– Bare én ven­nin­ne bad meg kom­me meg ut av for­hol­det. For­eld­re­ne mine fikk vite om det først lenge etter brud­det. Over­for de fles­te lot jeg som in­gen­ting.

I dag vir­ker for­hol­det og det Helene opp­lev­de, vel­dig fjernt.

– Det er som om det ikke skjed­de meg, men noen andre. Men jeg kom­mer aldri til å hav­ne i et vol­de­lig for­hold igjen. I fjor traff jeg en mann som opp­før­te seg som om han for­gu­det meg. For meg var det et fa­re­sig­nal, det lys­te rødt. Selv om jeg sa at jeg ikke var in­ter­es­sert, kjør­te han på, og tok ikke et hint. Det var ek­kelt, men det var fint å kjen­ne at jeg had­de lært å set­te gren­ser.

– Om en ven­nin­ne var i et vol­de­lig for­hold, vil­le jeg ikke for­latt henne, jeg vil­le om så flyt­tet til Svalbard med henne. Fak­tisk har jeg klart å av­ver­ge ven­nin­ners inn­tre­den i slike for­hold, ved å få dem til å for­stå at de blir ma­ni­pu­lert. Det er små tegn: Først blir du for­gu­det, så kri­ti­sert. Det er løg­ner, og rar opp­før­sel.

Selv hus­ker hun det før­s­te teg­net fra ek­sen. Det kom fort.

– Du er dår­lig trent, sa han. Det var jeg, men han sa det på en sånn måte… Uan­sett, slikt sier en vel ikke de før­s­te uke­ne? Kri­tik­ken gjor­de meg ut­rygg, han gjor­de meg redd for at han skul­le for­la­te meg.

Helene vet ikke om det fin­nes noen kjær­lig­het for henne. Men drøm­mer har hun.

– Om barn. Og om å leve av å være for­fat­ter. Jeg har så mye på hjer­tet!

Bo­ken min har hjul­pet mange, dermed er den verdt alt av blod, svet­te og tå­rer. Det samme me­ner jeg om for­hol­det jeg var i: Hvis opp­le­vel­se­ne mine kan hjel­pe noen, så var det verdt det

 

Trygg favn: Foreldrene til Helene fikk ikke vite hvor ille forholdet hadde vært før det var over. © Privat

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!