- Apehjerne er seigt og smakløst, men musehjort er faktisk kjempegodt!

Tenk deg føl­gen­de: Du bor på en frukt­gård i Hard­an­ger. En dag kom­mer det noen bull­do­se­re og jev­ner alle trær­ne dine med jor­den. Du spør for­tvi­let og ra­sen­de om hva som skjer, men de som sty­rer bull­do­ser­ne sva­rer deg på et språk du ikke for­står. Da­ge­ne går, du får fort­satt ikke svar. Til slutt kom­mer det en tolk til går­den. Han for­kla­rer at det er blitt be­stemt i Oslo at man skal an­leg­ge en stor fa­brikk der frukt­går­den din lå. Den vil folk i Oslo tje­ne sto­re pen­ger på. Men hva med meg? spør du. Hva skal jeg leve av? Nei, det er ditt pro­blem, får du til svar. Uvir­ke­lig? Skrem­men­de? Et usann­syn­lig ma­re­ritt? For oss i Norge: Ja! Men for ver­dens ur­be­folk­ning? Det er vir­ke­lig­he­ten - uhyg­ge­lig nok.

For Anja Lil­legraven (36) fra Voss er det blitt en livs­opp­ga­ve å bi­dra til at slikt ikke skal skje.

- Men­nes­ke­ne i regn­sko­gen er sko­gens bes­te vok­te­re. Med årets TV-ak­sjon skal vi støt­te dem i kam­pen om å ha ret­tig­he­ter til sitt land. Jeg fø­ler meg utro­lig pri­vi­le­gert som får lov til å job­be full­tid med å be­va­re regn­skog og sik­re ur­folks ret­tig­he­ter. En mer me­nings­full jobb får du ikke. Jeg hop­pet av gle­de da jeg ble an­satt her i 2007, sier Anja, som i dag er av­de­lingsle­der i Regn­skog­fon­det, med an­svar for Sør­øst-Asia og Osea­nia.

Til Af­ri­ka

Anja var glad i å stå på snow­board i opp­veks­ten, dyk­tig hånd­ball­spil­ler var hun også. Anja var flink på sko­len, og det var så mye hun had­de lyst til å bli. Å stu­de­re psy­ko­lo­gi sto høy­est på øns­ke­lis­ten. Men først vil­le hun ta seg et år på fol­ke­høy­sko­le. Val­get falt på id­retts­lin­jen på To­ten fol­ke­høy­sko­le.

- Midt i sko­le­å­ret kom det en spen­nen­de in­vi­ta­sjon, for­tel­ler Anja. - Tre av ele­ve­ne skul­le få mu­lig­he­ten til å til­brin­ge to uker blant ur­be­folk­nin­gen i Gam­bia i Af­ri­ka, på gren­sen til Sa­ha­ra. Det ble nem­lig ut­lyst en kon­kur­ran­se blant oss ele­ve­ne: De tre som skrev den bes­te be­grun­nel­sen for hvor­for de vil­le være med på tu­ren, skul­le få rei­se.

Anja var en av de tre som ble pluk­ket ut. Opp­hol­det i Af­ri­ka ble skjell­set­ten­de for hen­ne. Da hun kom­ hjem til Norge var det ikke len­ger psy­ko­log hun øns­ket å bli.

Til­lit

For Anja er det ur­be­folk­nin­gen i ver­den og de­res ret­tig­he­ter som blir hen­nes livs­opp­ga­ve. Hun stu­de­rer an­tro­po­lo­gi, og er på fle­re kor­te be­søk hos for­skjel­li­ge ur­folk rundt om i ver­den. I 2005 bor hun hele seks må­ne­der ute i ur­sko­gen i Ma­lay­sia, hos et ur­folk kalt chewongene. Det er et spen­nen­de felt­ar­beid, og en del av ut­dan­nel­sen hen­nes. Anja har i til­legg lært seg både in­do­ne­sisk og ma­lay, samt en­kel­te ord i stam­me­språket til chewongene.

- Ur­fol­ket var skep­tis­ke og sje­ner­te. Man­ge vend­te ryg­gen til meg. De had­de opp­levd så man­ge over­grep og skuf­fel­ser fra men­nes­ke­ne og sam­fun­net uten­for. Det var helt na­tur­lig at de også var skep­tis­ke til meg, for­tel­ler Anja ær­lig.

Men fle­re av dem fikk et­ter hvert til­lit til den nors­ke kvin­nen. Ved hjelp av en­kel­te ord og fin­ger­språk opp­sto det venn­skap og sam­hø­rig­het.

Og Anja fikk leve sam­men med dem. Hun sov på gul­vet i en en­kel hyt­te og du­sjet i van­net fra en ha­ge­slan­ge. Toa­let­tet var et hull i jor­den.Mål­ti­de­ne spis­te de i fel­les­skap, med fing­re­ne, et­ter at ma­ten var blitt stekt på bål. Mid­dags­mål­ti­de­ne var gjer­ne muse­hjort og ape­hjer­ne. Hun fikk også for­sø­ke seg på å jak­te med gift­pil og blå­se­rør. Men treff­sik­ker­he­ten var ikke sær­lig im­po­ne­ren­de…

Livs­vis­dom

For Anja ble må­ne­de­ne med chewongene både en fan­tas­tisk og en tra­gisk tid. Tra­gisk for­di ur­fol­ket al­le­re­de har mis­tet sin kul­tu­rel­le stolt­het og mye av sin skog. Bull­do­ser­ne har jev­net trær­ne med jor­den. I til­legg har men­nes­ke­ne fra byen for­talt dem at de­res le­ve­sett er gam­mel­dags og in­gen­ting verdt.

Da Anjas nors­ke fag­li­ge vei­le­der be­søk­te sam­me om­rå­det 20 år tid­li­ge­re måt­te hun gå to da­ger i ur­sko­gen for å nå frem til dem. Nå står den mo­der­ne si­vi­li­sa­sjon nær­mest oppå det­te ur­fol­ket.

Fø­lel­sen av å bli svik­tet og viss­he­ten om at de ikke blir tatt hen­syn til, har ført til apa­ti og opp­gitt­het. De slut­tet blant an­net å jak­te på vill­svin, for­di de nye na­bo­ene var mus­li­mer. I ste­det for kla­get de over fat­tig­dom og man­gel på mat. Men - sam­ti­dig er det en vis­dom og sam­hø­rig­het blant dem som im­po­ne­rer hen­ne.

- I de­res ver­den skal all mat de­les  og det er en stor skam å spi­se ale­ne. Bry­ter man det­te ta­bu­et vil det føre til straff fra gu­de­ne, ofte i form av slan­ge­bitt. Den­ne enk­le vis­dom­men gjor­de stort inn­trykk på meg, sier Anja.

Ape­katt­hjer­ne

Et­ter felt­ar­bei­det i 2005 be­søk­te Anja chewongene fle­re gan­ger. Hun var blitt vel­dig glad i fol­ket.

- Det var der­for en stor opp­le­vel­se å ta med seg fa­mi­li­en dit på fe­rie i 2012. Oppholdet gjor­de vel­dig inn­trykk på sto­re og små, sier Anja, som had­de med seg ek­te­man­nen Nils Her­mann og bo­nus­bar­na Mathilde og Ast­rid, som da var 11 og åtte år gam­le.

For bar­na var det et even­tyr - og nyt­tig lær­dom.

- Det skal så lite til for å gjøre en forskjell

Det sier Oslo-rektor Ellen Lûhr fra Redd Barnas beredskapsgruppe, som mener det skal lite til for å gjøre andre barns liv bedre.

- Vi skal ha re­spekt for hver­and­re, og det er nyt­tig å vite at and­re må­ter å leve på også kan være klo­ke, selv om de er helt for­skjel­li­ge fra oss, sier Anja.

- Hvor­for skal vi støt­te årets TV-ak­sjon?

- For­di det nyt­ter å en­ga­sje­re seg. I regn­skog­fon­det opp­når vi man­ge små og sto­re sei­re. Regn­skog­fon­det er en re­la­tivt li­ten or­ga­ni­sa­sjon, så pen­ge­ne som skal sam­les inn blir et kjem­pe­løft for ur­be­folk­nin­gen.

– Og uten regn­sko­ger er vi ille ute?

– Ja, red­der vi regn­sko­ge­ne fo­re­byg­ger vi frem­ti­di­ge hu­ma­ni­tæ­re ka­ta­stro­fer. Det bor 260 mil­li­o­ner men­nes­ker i regn­sko­ge­ne, og dis­se er av­hen­gi­ge av sko­ge­ne for mat, me­di­si­ner og hus­ly. Regn­skog­øde­leg­gel­se­ne fø­rer også til glo­bal opp­var­ming, som igjen fø­rer til tør­ke, eks­trem­vær og and­re na­tur­ka­ta­stro­fer som dri­ver mil­li­o­ner på flukt, sier Anja en­ga­sjert.

– Helt til slutt, hvor­dan smak­te muse­hjort og ape­katt­hjer­ne, Anja?

– Ape­katt­hjer­ne fikk jeg ikke sans for. Det er seigt og uten smak. Men muse­hjor­te­ne var fak­tisk kjem­pe­go­de!

Les også:

Jungelferie i Amazonas

- Ikke kjøp regnskogmøbler

Donald Ducks regnskogquiz

Denne saken ble første gang publisert 17/10 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.