Alene, men aldri ensom

Først reiste vi med småfly til Sørøya i Finnmark. Så drosje åtte kilometer på humpete grusvei med en pratsom sjåfør:

- Jeg hadde en vond verkefinger som ikke ble bra en sommer. Selv om jeg hadde vært hos legen, verket det like ille. Men etter at jeg hadde vært på kaffebesøk hos ho Else, snudde det utpå kvelden. Verkingen og bankingen ga seg. Få dager etter var verken borte. Den damen har evner, sies det, og jeg vet nå hva jeg selv har opplevd. Bare ring når dere skal hentes, legger han til i det han forlater oss.

Den siste biten får vi skyss i åpen båt av en god nabo som har tilbrakt mesteparten av livet på det samme havet som nå skummer rundt baugen på vei utover.

Her er hverken hus eller liv i sikte. Bratte fjell reiser seg på begge sider av en smal fjord. Men så får vi øye på en hvit prikk som etter hvert vokser til et enslig hus. Elses hus.

Beste sted på jord

Else trives aller best i Meltefjorden, uten strøm og vei, og hun er der hele sommeren. Først i begynnelsen av oktober blir hun og dyrene fraktet inn til vinterboligen i Hasfjord. Høsten nærmer seg den dagen vi kommer, men været er mildt. Vi blir tatt imot med hjemmebakt brød, kokekaffe og mange historier.

I sommer har hun ikke vært alene. Sønnen Edvin og svigerdatter Carina er sammen med henne. Edvin driver fiske de fleste dagene, og er av gårde mens vi er på besøk. Siden det er temmelig langt til nærmeste fiskemottak blir det lange dager.

- Jeg hadde en hjerneblødning for tre år siden, og er ikke så sprek som før, sier Else, og ser likevel temmelig sprek ut der hun står og elter brøddeig som hun så fyller i store former og steker i gasskomfyren. - Jeg er ikke vant til å sitte med ræva i stolen. Begynner man med det, blir ingenting gjort, slår hun fast.

Havet er viktigst

Brød må man ha rikelig av. Rett som det er kommer det jo noen innom. Ingen drar videre uten å ha spist, det er tradisjon. Om det ikke blir litt stusselig uten TV på lange alenekvelder? Else ser ikke helt ut som om hun skjønner hva jeg spør om. Hun har jo dyra, havet og naturen, og husarbeidet må gjøres. Hun har en varm katt å ha på fanget når hun tar seg en pust i bakken. Stusselig blir det aldri.

- Jeg har jo TV om vinteren inne i Hasfjord, men jeg liker det ikke noe særlig, sier Else.

At det er laget et eget TV-program om henne i serien "Der ingen Skulle tru at nokon kunne bu", synes hun likevel var koselig. Men det er ikke så viktig. Havet utenfor er viktigere. Det ligger aldri stille, og der ute et sted er sønnen hennes på fiske. Hun ser ofte etter båten og sjekker været, men er trygg på at han kjenner havet. Han lærte å fiske av far sin da han var fem, og han fisker fortsatt nå når han snart er 50. Det er sånn det skal være syns Else.

Utenfor rusler en flokk med geiter og sauer. De koser seg i fjellsidene med det grønne gresset og venter på at Else skal komme ut. Så fort hun viser seg i døra strømmer de til for å få en godbit og litt kløing. Når uvær setter inn søker de ly bak steiner og knauser. Trær finnes ikke i det karrige landskapet. Noen kyllinger trives også bak huset, og Else har tre katter mens svigerdatter Carina har to.

Selv trives Else best hjemme på tunet, og om sommeren kunne hun i hver fall ikke tenke seg å reise noe sted.

- Det er da ingen grunn til å ønske seg noe annet sted når alt er på sitt fineste her. Men jeg har da vært på sykehuset i Hammerfest, og andre steder også, sier hun.

Arbeid hele livet

Else har jobbet hele livet sitt. Det er jo alltid noe som må gjøres. Hun var den yngste av fem søsken, og det var foreldrene hennes som ryddet og bygget i Meltefjorden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da Else var liten, var hun nesten blind. Men faren tok kontakt med en helbreder som ga henne synet tilbake, forteller historien.

- Jeg gikk halvannet år på skolen, men så ble det krig og tyskerne brente skolen ned. Da overtok en av søstrene mine, Herdis, undervisningen. Vi tok en skoletime av og til når vi hadde tid. Det var ikke ofte, men jeg lærte det viktigste. En gang ville jeg bli dyrlege eller jordmor, men da måtte jeg nok vært lenger på skolen, sier hun.

Familien måtte bo i Tysfjord under krigen, for tyskerne brente huset deres. De led ikke noen nød.

- Du vet, vi hadde jo fisk i havet, og dyrket grønnsaker. Bær og vilt var det også rikelig av. Men da freden kom dro vi hjem til Meltefjorden med en geit og to sauer. Det første året, mens huset ble bygget, bodde vi i telt.

Da huset stod ferdig hadde familien et trygt og lunt hjem. Levebrødet var da som nå, havet, jorden og naturen.

- Mamma døde brått i 1949. Vi søstre måtte stelle hjemme for far. De andre søsknene giftet seg og flyttet vekk etter hvert.

Else var hjemme og stelte for faren. I 1960 møtte Else han Gustav Wallmann. De forelsket seg og ble samboere. Det var de i tretti år, til han døde i 1989. -Men vi giftet oss aldri, for jeg ville ikke at noen skulle bestemme over meg, sier Else.

Den eneste sønnen deres, Edvin, ble født i 1961. Han og Carina er de viktigste menneskene i livet til Else nå.

Selv om Else bor helt alene, er hun ikke ensom i fjorden sin. Familie, venner, naboer, fiskere og jegere og folk på tur, legger ofte turen innom. Noen har hørt om de gode kreftene, andre om den gode maten. Noen trenger rom for natten, andre kommer innom for å hjelpe til med å fikse gjerdet eller levere posten. Er det noen som ikke har båt selv, er det alltid noen som kan hjelpe med skyss.

Uante krefter

At Else hadde helbredende krefter i seg, oppdaget hun allerede i barndommen. Hun hadde et urolig godt lag med både dyr og mennesker. Det var nok noe som fantes i familien vår, og det ble aldri snakket så mye om at jeg hadde gaven da jeg var ung. Det var min far og min bror som folk oppsøkte mens de levde.

Selv om Else har vært pensjonist i mange år har hun valgt å fortsette å leve slik hun synes livet skal være og slik hun trives best med. Og hun syns hun har hatt et rikt og verdifullt liv. På denne måten har hun kontakt med naturen og Vårherre hver dag.

Reklame

Pirrende tilbud hos Nytelse: Leketøy for voksne fra kr 10!

- Han er overalt hele tiden, han ser oss hele tiden og vet hva vi gjør. Han har gitt meg de kreftene jeg har i meg. Jeg har sett mer enn andre hele livet. Far min og bror min hadde denne gaven også. Det er ikke noe man kan gå på kurs for å lære seg, sier hun.

Svigerdatter Carina kommer inn og forteller at om det ikke var for Else, så hadde nok hun hatt adskillig mer plager.

- Jeg var utsatt for en alvorlig trafikkulykke i ungdommen. Det var så vidt jeg overlevde, og jeg har hatt masse plager siden. Når smertene blir for harde så legger Else hendene på meg, og så blir ikke dagen så ille likevel smiler hun.

Utpå ettermiddagen skal de to i gang med matlaging igjen. Carina har bestemt seg for å lære alt Else kan lære bort. Før jeg kom hit tenkte jeg ikke på at så å si alt fra fisken, dyrene og naturen kan brukes og utnyttes mye bedre enn vi gjør. Mange fine, gamle oppskrifter er nesten glemt. Else har lært meg veldig mye. Jeg tar vare på hennes oppskrifter, slik at de ikke skal gå tapt. Før var maten sunnere, for man hadde jo for eksempel ikke så mye sukker å bruke i den.

Ingen har en svigermor som jeg. Hun er bare den beste du kan ha, sier Carina.

Else ser ut av vinduet og lurer på om ikke det er på tide å gi geitene og sauene litt fôr. Kanskje blir det uvær.

Denne saken ble første gang publisert 03/11 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.