Å se lidende barn gjør noe med meg

Vi så ham på TV. Hele verden så ham på TV. Da legene Erik Fosse og Mads Gilbert dro hjem, overtok Dagfinn Bjørklid rollen som den vestlige stemmen fra Gaza. I 14 krigsdøgn var han omgitt av blod og amputerte legemsdeler. Til verdenspressen og millioner av TV-seere rapporterte han om det han så, hverken mer eller mindre. Anestesisykepleieren fra Lyngseidet i Troms fortalte om mennesker skadet av granater og raketter, om kropper med splinter og avrevne armer og ben.

Vel hjemme igjen tenker han på venner og kolleger som er igjen i det ødelagte landet, og på de mange barna som har fått fremtiden ødelagt.

Allerede på vei hjem fra Gardermoen fikk han erfare at han var tilbake i norsk virkelighet. Han slo på bilradioen, og der var det en debatt om navnene på barna til prinsesse Märtha Louise og Ari Behn.

(Historien fortsetter under bildet.)

- Akkurat da virket det litt smått, sier Dagfinn. - Opplevelser som dette gjør at man får et annet perspektiv på ting. På den annen side er heller ikke jeg slik laget at jeg slutter å bry meg om prosaiske ting her hjemme fordi det foregår alvorligere ting andre steder.

Som koordinator for den norske bistandsorganisasjonen Norwac, Norwegian Aid Committee, er han hjemmefra lange perioder av gangen. Hans faste base i Oslo er et hus på Sinsen som han deler med en fetter og dennes samboer. I stuen står mengder av blomsterbuketter.

Varm støtte

- Folk jeg ikke har hatt kontakt med på flere tiår, har sendt hilsener og støtteerklæringer. Det varmer, men samtidig ser jeg en fare for å bli pådyttet en norsk helteglorie. Det var flere nordmenn der nede enn vi som var på skjermen. Og skal man snakke om helter, må det være ambulansepersonalet, som med fare for sine liv hentet ut de drepte og skadede. Mange av dem var ungdommer fra "Gaza peace boats"; fredsaktivister fra hele verden som klarte å komme seg inn i Gaza via sjøveien fra Kypros.

På kjøkkenet til Dagfinn driver to barn og baker en kake. Daniel (9) og Sara (11) Sørensen Moh er på helgebesøk og vil gjøre litt stas på onkel Dagfinn.

- Mamma gikk i fakkeltog, forteller Daniel stolt.

- Det å tenne en fakkel og gå i tog hjelper, sier Dagfinn. Han har sett det på nært hold.

Har vondt av barna

- Da vi fortalte våre palestinske kolleger om fakkeltogene, ble de rørt og takknemlige. Det trøstet dem å få vite at folk i Norge, ja, hele Europa, reagerer og tar seg tid til å vise det

Dagfinn starter opp PC en og viser bildene han tok i Gaza. Klikk, der dukker det opp to smågutter. Den ene holder en kanne av blikk i hånden.

- "Tegutter", forklarer Dagfinn. - I krig finner folk nye måter å klare seg på. Disse solgte te og kaffe på gaten. Jeg var fast kunde hos dem. De tok det ikke nådig opp hvis jeg kjøpte av noen andre.

Et nytt bilde dukker opp på skjermen; en forkullet haug. Det er vanskelig å se hva det er.

Dagfinn vet: - En mor og hennes tre barn, alle ihjelbrent. Helt inn i døden har hun holdt armene rundt dem.

Både personlig og yrkesmessig har de to ukene i Gaza vært det tøffeste den krigserfarne helsearbeideren har vært med på. Både som FN-soldat, som hovedinstruktør for Forsvarets sanitet og som koordinator for Norwac har han flere opphold i krigssoner bak seg, deriblant Libanon og Irak. Det han ble vitne til i Gaza, har han ikke vært i nærheten av før.

- Særlig hardt var det når det kom inn kvestede barn. Jeg klarer aldri å venne meg til lidende barn. Det var vanskelig å slippe dem fra seg som pasienter, sier Dagfinn, og forteller om 12-årige Omar som ble brakt inn med store skader i armer, ben, buk, hode og bryst. Begge bena og den ene armen måtte amputeres.

- Omar overlevde, sier han, - men nå skal han vokse opp i et samfunn som overhodet ikke er tilrettelagt for funksjonshemmede. Jeg tenker på hvordan fremtiden hans kommer til å bli.

Omflakkende liv

De første dagene i Gaza arbeidet Dagfinn i team med legene Erik Fosse og Mads Gilbert. Han fortsatte som leder for det neste Norwac-teamet, og ble en av svært få vestlige som hadde mulighet til å rapportere fra innsiden av Gaza. AFP, BBC, CNN, Al Jazeera - de store nyhetskanalene sto i kø for å formidle den norske helsearbeiderens beskrivelser.

- Det måtte en vestlig stemme til for å bli hørt. Hadde en palestiner trådt frem, ville det i langt større grad bli stilt spørsmål ved nøytraliteten i budskapet.

Om sin egen nøytralitet har Dagfinn dette å si: - I en slik situasjon er det svært vanskelig å være helt nøytral, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg kun rapporterte det jeg så med egne øyne.

"Det gode menneske fra Lyngseidet" kalte legen Mads Gilbert ham på Dagsrevyen.

- Det skal jeg ta ham for, smiler han skjevt.

Ifølge Dagfinns nærmeste har han hele livet hatt et ønsket om å hjelpe andre. Allerede som gutt bestemte han seg for å bli sykepleier. I gymnastiden tok han vakter på sykehjemmet på Lyngseidet, der han også utmerket seg som galant dansekavaler for de gamle damene. Senere fulgte jobb på Ullevål, sykepleierutdannelse og militærtjeneste innen saniteten.

Den omflakkende 46-åringen har ikke egne barn, men mangler ikke fast familieforankring. Både i huset på Sinsen og på landstedet i Värmland - også det et spleiseopplegg med slekt og venner - står dørene åpne for hans raust utvidede familie.

- Uten god support på hjemmeplan hadde jeg ikke kunnet leve det livet jeg gjør, sier han.

Engstelige foreldre

Selv om 15 helsearbeidere ble skutt og drept i tjeneste i Gaza, sier Dagfinn at han aldri var redd for å dø.

- Jeg tenkte igjennom det før jeg dro. Det var en kalkulert risiko for at det kunne gå galt, men jeg følte meg ikke truet på livet. Og selv om ikke noe sted på Gazastripen var trygt, var Shifa-sykehuset tross alt det tryggeste stedet å være. I likhet med de andre nordmennene der konsentrerte jeg meg om tre hovedoppgaver: Behandle pasienter, rapportere til mediene og være venn og støtte for våre palestinske kolleger. De hadde det tøft. Stadig vekk måtte de forholde seg til at det kom inn drepte og skadede som de kjente personlig, dette er jo et lite samfunn. Enkelte av dem mistet hjem og familier mens jeg var der. Likevel sto de på og jobbet døgnet rundt. Kanskje det var deres måte å holde seg oppe på?

Dagfinn vet at foreldrene hans har uroet seg mye for ham i årenes løp. Ikke minst nå da han var i Gaza.

- Men samtidig synes de jeg gjør en viktig jobb, så jeg vet at de støtter meg. Nå venter fire ukers vinterferie på Lyngseidet. Da blir det skiturer med faren min, det gleder jeg meg til, sier han.

Vil tilbake

Dagfinn kommer til å benytte seg av Norwacs tilbud om debriefing gjennom gruppesamtaler og samtaler med en psykiater.

- Selv om jeg tror at jeg takler det, så vet man aldri. I Gaza snakket vi med hverandre om det vi opplevde. Den beste formen for å bearbeide inntrykk og følelser er å snakke med noen som har opplevd det samme. Dette er opplevelser som kommer til å knytte oss sammen. Uansett, så vil denne tiden i Gaza være noe jeg alltid kommer til å bære med meg. Jeg er glad for at jeg dro, og jeg ville ha gjort det igjen, sier han.

Etter mange opphold i Gaza har Dagfinn mange venner der. Ved første anledning kommer han til å reise tilbake.

- De trenger all den hjelp de kan få. Det er nå det store arbeidet begynner.

Denne saken ble første gang publisert 20/02 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.