Jon Andreas Håtun ett år etter Anbjørgs død

Vi hentet krefter hos hverandre

Det er ett år siden Anbjørg Sætre Håtun tapte kampen mot kreften. – Sorgen går ikke over, forteller enkemannen Jon Andreas Håtun.

VEIEN VIDERE: – Det høres ut som en klisjé, men det er faktisk viktig å forstå hvordan man orienterer seg i livet, sa Jon da han ble spurt om han kunne gi råd til andre som har opplevd det samme.

VEIEN VIDERE: – Det høres ut som en klisjé, men det er faktisk viktig å forstå hvordan man orienterer seg i livet, sa Jon da han ble spurt om han kunne gi råd til andre som har opplevd det samme. Foto: Foto: Lasse Eriksson

Publisert Oppdatert

Da Anbjørg Sætre Håtun måtte gi tapt for kreften i januar 2014, bare 41 år gammel, hadde hun åpenhjertig delt sin tøffe kamp med hele Norge.

Nylig ble verdens kreftdag markert på Månefisken i Oslo i regi av Kreftforeningen. I en samtale med møteleder Kari Birkeland fortalte musikeren Jon Andreas Håtun (41) om minnene etter hans kjære Anbjørg.

Hentet krefter

– Vi hentet krefter hos hverandre – og spilte ball med hverandre. Det er jo sånne enkle små ting som for eksempel å drikke vin etter at vi hadde fått en ganske heftig beskjed, sa Håtun til det fullsatte lokalet.

Fra scenen kom følelsene.

– Jeg savnet Anbjørg her, det var litt rart. Den går ikke over denne sorgen heller, selv om det går lengre tid mellom stundene.

Siste tilbakefall

Tiden etter at Anbjørg fikk sitt siste tilbakefall omtaler Håtun som den verste han har opplevd.

– Jeg vil si at det føltes som en berg-og-dalbane, som mangler et ledd og ikke går ned. Du bare deiser i bakken og så må du kravle opp igjen og bli med videre på ferden. Sånn føles det å få en sånn beskjed. Etter hvert når du har klart å kravle opp og er med videre, skjer det plutselig noe nytt igjen, sa han.

Forskjellige former

– Vi fikk jo vite at hun hadde forskjellige former for kreft, hun fikk hjernesvulst, og etter hvert fikk vi også beskjed om at cellegiften ikke lenger virket, fortalte han.

– Vi klarte faktisk å ha det bra da også. Vi hadde faktisk blitt gode, vi hadde gått igjennom mange prosesser og blitt flinke til å skjønne hvordan vi skulle takle det utenkelige. Men det er jo ikke noe man kan øve på.

Vanskelig å beskrive

Jon Andreas fikk spørsmål om hvordan det var å se den han elsker aller mest ha det så vondt.

– Det er vanskelig å beskrive. Det tror jeg alle kan være enige i. En fornøyelsespark som er igjengrodd – det er helt absurd. Du må bare skape mest mulig glede, og det var Anbjørg god til. Hun sa til folk: «Ikke gråt! Nå skal vi ha det så bra som mulig!».

Utfordrende

For Jon Andreas har det siste året vært utfordrende, og han var delt i svaret på om han har fått mer støtte fra omverdenen.

– Ja, både ja og nei. Det er ikke godt å si, for man vet ikke hva alternativet er. Ifølge statistikker er det slik at man føler en ensomhet etterpå. Det husker jeg Anbjørg sa, det har jeg lest, og det fortalte også pårørende og helsepersonell: Vær oppmerksom på at det avtar etter noen måneder. Og det har det gjort, og det er ubehagelig.

– Den stillheten etterpå? spurte møteleder Birkeland.

Må klare deg selv

– Ja, for du kan ikke leve på omsorg resten av livet, heller. Så du må på en måte klare deg selv, og den følelsen med å reise seg etterpå, det er en kraftanstrengelse uten like. Men det går, sa Håtun.

Han er tilbake i arbeidslivet og jobber for tiden også med sin nye plate.

KJÆRLIGHETSTEAM: – Vi hadde et veldig godt forhold før kreften oppsto også. Vi var et kjærlighetsteam med felles mål: Å ha det så bra som mulig hele tiden, fortalte Jon om sin kjære Anbjørg.

KJÆRLIGHETSTEAM: – Vi hadde et veldig godt forhold før kreften oppsto også. Vi var et kjærlighetsteam med felles mål: Å ha det så bra som mulig hele tiden, fortalte Jon om sin kjære Anbjørg. Foto: Foto: Morten Bendiksen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning