Einar Lunde har fortsatt mange jern i ilden
Slik er mitt nye liv
En ny hverdag etter over 40 år hos samme arbeidsgiver kan være vanskelig å venne seg til. Men Einar Lunde stortrives med sitt nye liv.
Det er snart tre år siden Einar Lunde (70) forlot NRK. Biskopsønnen tilbrakte over fire tiår av sitt liv i statskanalen, der han ble mest kjent som Afrika-korrespondent og nyhetsanker.
Flere ganger ble han kåret til Norges mest troverdige mann, men etter at han hadde operert i åtte år som reiseguide i Sør-Afrika, satte ledelsen foten ned.
De fryktet at dobbeltrollen ville sette hele kanalens pålitelighet på spill, noe som var vondt å svelge for den erfarne reporteren.
- Det var en tøff kamp. Selv om jeg fikk honorar, opplevde jeg ikke at reisene mine truet NRKs omdømme. Men det er vi ferdig med nå. Nå er dette bak meg, og selv om det var vondt og utrivelig da det pågikk, er jeg himla glad for det nå. Senest i vår traff jeg han som hadde ansvaret i korridoren på Marienlyst, der jeg drar på besøk med jevne mellomrom, og da takket jeg ham for det som skjedde, sier han med en plutselig entusiasme i stemmen.
Moro
For selv om Einar ikke jobber i rikskringkastingen, er han langt fra pensjonist. Nå driver nemlig 70-åringen sitt eget selskap på heltid, der han leier seg selv ut til å holde foredrag, kåserier, lede konferanser eller gjøre journalistisk arbeid for organisasjoner.
- Nå har jeg det så moro, sier Einar, og peker på en rekke utklipp på veggene som viser de nye arbeidsoppgavene han har påtatt seg. Han har blant annet hjulpet komiker Morten Ramm (35) med å fylle Oslo Spektrum, laget portrettintervjuer med MS-syke og reiser jevnlig til Sør-Afrika som guide.
- Og dette er bare en liten promille av hva jeg har drevet med, sier han.
Basketball og golf
Einar smiler. Han prater med klar diksjon og legger trykk på de viktigste ordene i hver setning uten at den erfarne journalisten virker belærende av den grunn.
- Jeg har fått mer fritid om ettermiddagene og kveldene nå, og det er veldig positivt. Ikke minst har jeg stort sett helgene fri, forteller Einar, som dermed har mer tid til sin kone, barn og barnebarn enn noen gang før.
- Det er et nytt liv for meg. Selv om jeg fortsatt er mye ute og reiser, er det ikke på langt nær det volumet - det fraværet - som da jeg jobbet i NRK. Og det er en god opplevelse, sier han.
- Hva bruker du fritiden på?
- Det er veldig rettet inn mot familien, så jeg har fått mer tid til å kjøre barna til baskettrening, golftrening og den slags. Jeg har tenåringer i huset, og de holder meg i ørene. Jeg får ikke tid til å bli så veldig gammel, selv om jeg har passert 70. Videre forsøker jeg å være så mye som mulig på hytta i Sandefjord, og der er det mye som skal gjøres. Det er jo plener både på hytta og hjemme, så nå har jeg holdt på i flere dager med å klippe plenen - med vond rygg, sier Einar, som deler på hageansvaret med kona Ellen.
- Jeg klipper plenen, mens hun har ansvaret for blomsterbed. Hun har grønnere fingre enn meg, så jeg kutter ned, mens hun får det til å spire.
Holder kontakten
Einar forteller at livskvaliteten i hvert fall ikke er gått ned etter avgangen.
- Jeg hadde et fantastisk liv i Dagsrevyen, og jeg er veldig takknemlig for de årene jeg fikk der. Alle de gangene jeg gikk fra T-banestasjonen på Majorstuen til Marienlyst og tenkte: «Du, for en jobb jeg har. Lurer på hva vi skal presentere i dag. Hva blir nyheten i kveld?». Da jeg sluttet i NRK, opplevdes det som å hoppe utfor stupet uten å vite om fallskjermen ville holde. Men det har den gjort, forteller Einar, som fortsatt tar turen opp til Marienlyst med jevne mellomrom.
- Jeg savner ikke jobben, men jeg savner kollegene og vennene mine. Nå drar jeg til NRK for å klippe meg hver sjette uke. På denne måten holder jeg kontakten med de herlige folkene som har sminket meg i 40 år, og som jeg er blitt ordentlig glad i. Og etter klippen tar jeg turen opp i redaksjonen, og tar en kaffe med dem som er på vakt. Det er en kjempefin rutine, sier Einar.
Nervepirrende
Han innrømmer at det kribler litt ekstra når han nærmer seg studio.
- Når jeg treffer alle disse skjønne, herlige menneskene som jobber der nå og ser utstyret som vi etter hvert har fått, da kribler det. Da er det sirkushesten som lukter sagmugg. Men det er en lettelse at jeg slipper også, for det er en enorm fokusering hver gang du skal på skjermen. Da er du på direkten, og det er som å være på stupekanten hver gang. Du kan drite deg ut, som jeg har gjort noen ganger, eller du kan redde sendingen, som jeg også har gjort noen ganger. Det er ganske nervepirrende, og da er det deilig heller å kunne nyte og se på de nye generasjonene jobbe og slite. Jeg var der selv, og vet godt hva de går igjennom, sier han, og legger til at de er «sabla dyktige».
Denne saken ble første gang publisert 21/08 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.