Om Aksel Hennie

  • Født: 29. oktober 1975.
  • Bosted: Oslo.
  • Yrke: Skuespiller, regissør, manusforfatter.
  • Familie: Datter på tre år.
  • Utdanning: Romerike folkehøgskole og Statens Teaterhøgskole.
  • Filmer: «1732 Høtten», «Jonny Vang», «Ulvesommer», «Buddy», «Den som frykter ulven», «Hawaii, Oslo», «UNO» (også manus og regi), «Terkel i knipe» (stemme), «Lønsj», «I et speil, i en gåte».
  • Aktuell: Spiller motstandsmannen Max Manus i «Max Manus», premiere 19. desember.
  • Ellers: Var blant de første i Norge til å bli dømt for tagging. Brøt med taggermiljøet og baserte filmen «UNO» på egne opplevelser fra den tiden.

- Fy faen for en fyr, sier Aksel Hennie.

Han gløder over lunsjbordet på en kafé i Oslo.

- For meg har historie alltid bare vært årstall og traktater og menn i frakk og folk i uniform, men så leste jeg manuset, som i bunn og grunn er et nakent og åpent portrett av en jævlig levende fyr under krigen ...

- ...to skipperburgere, skyter han inn i retning servitrisen.

- ...og plutselig ble det menneskeliggjort på en helt annen måte.

Aksel snakker om Max Manus og filmen av samme navn. Etter 50 dager på settet, med feber, forkjølelse og matforgiftning, har et dokument om motstandsmannen og den såkalte Oslogjengen allerede blitt sett av mange av landets kinogjengere. Vårt portrettobjekt har portrettert en krigshelt. Og vi har portrettert en potet i norsk filmsammenheng.

Les også: Aksel Hennie som engel

Dybde og personlighet

De beste historiene Aksel Hennie forteller, er de historiene han ikke vil skal komme på trykk. Det er de historiene som understreker at Aksel er en real og sympatisk fyr med dybde og personlighet, fremfor et glissent glansbilde av en angrende synder.

ÆRLIG: Aksel Hennie er kjent for å være ærlig og rettferdig. Men han snakker ikke om privatlivet sitt til pressen.

ÆRLIG: Aksel Hennie er kjent for å være ærlig og rettferdig. Men han snakker ikke om privatlivet sitt til pressen. © Foto: Scanpix

Han er ærlig og rettferdig - to ord alle vi har snakket med i forkant av intervjuet bruker om skuespilleren. Regissør Joachim Rønning omtaler ham som en mann «som ikke er redd for å stå opp for andre, om det så koster en knyttneve».

Hans mor kan fortelle at han pleide å ta seg av de litt svakere barna i barnehagen, og broren - Aksels beste venn - snakker om en varm, omsorgsfull fyr med en genuin interesse for andre mennesker. Så hvorfor vil ikke Aksel at vi skal skrive at han en gang klatret fem etasjer opp langs en takrenne for å vise seks rappkjefta gutter hvor David kjøpte ølet? Gudene vet, men vi håper den røde kulepennen hans er gått tom for blekk.

- Jeg snakker ikke om privatlivet mitt, og det er rett og slett fordi de som er nærmest meg ikke har valgt det livet jeg har valgt. Samtidig synes jeg den delen av media som heter «vi er ikke så interessert i hva du gjør, men hva du er» ikke er så interessant. I tillegg synes jeg fokuset på person ofte tar vekk fokuset på kunsten og meningene. Jeg er heller ikke så glad i å snakke om politikk, for eksempel, for det mener jeg politikerne skal gjøre, sier Aksel.

- Jeg kan godt snakke om det gjennom de filmene og teaterstykkene jeg er med på, men jeg er av den oppfatning at det faktisk finnes folk som kan dette mye bedre enn meg, og da synes jeg man skal holde kjeften sin når det kommer til sånne ting. Jeg kommer heller aldri til å snakke om dattera mi. Hun har fått dette livet tredd over hodet sitt, og jeg skal gjøre alt for at hun ikke blir en del av det, sier Aksel.

Les også: Det er jeg som er mest sexy

LIKHETER: Aksel Hennie har enkelte likheter med mannen han spiller i sin siste film, Max Manus.

LIKHETER: Aksel Hennie har enkelte likheter med mannen han spiller i sin siste film, Max Manus. © Silje Hafsund

Kjappkjeften

Listen over lokale tabuer gjør imidlertid ikke skuespilleren stum. Langt derifra. Kjeften går som ei klokke - på inn- og utpust - kun avbrutt av sporadiske tics med rå latter. Øynene roterer som en tørketrommel og hendene tafser på stort sett alle elementene på et godt lunsjbord. Sikre kilder kan fortelle at skuespilleren aldri har rørt narkotika, men så tar man jo ikke med seg trær til skogen.

Han er som en komprimert boks med Red Bull full av energi, noe han understreker senere på dagen ved å henge opp-ned fra en bjelke seks meter over bakken til ære for fotografen. Høyt hang'n og glad var'n, mannen som var å finne blant de øverste på rulleteksten i intet mindre enn tre spillefilmer i år. Den siste av dem, «Max Manus», hadde premiere 19. desember.

- Max Manus var et følelsesmenneske med latinoblod i årene. Han var eventyrlysten, hadde en ekstrem rettferdighetssans og et barnlig verdensbilde som jeg liker veldig godt. Og han hadde store problemer med at Finland klarte å stå imot russerne, mens Norge la seg på rygg mot Tyskland etter tre måneder. Han var så forbanna, og det er lett å forstå, sier Aksel.

- Den beskrivelsen du gir av Max Manus er den samme som venner og familie gir av deg.

- Hvordan da?

- Engasjementet, rettferdighetssansen, eventyrlysten ...

Aksel tenker seg om et brøkdelssekund og drar litt i den svarte lua.

- Det finnes kanskje noen grunnelementer som impulsivitet, intuisjon og dårlig impulskontroll som jeg kjenner meg godt igjen i. Han er enormt følsom, og det er jeg òg. Men så er han også ganske arrogant, og jeg håper jeg ikke besitter så mye av den arrogansen - selv om jeg nok tror jeg har noe. Og så ga han helt faen i hva folk syntes om ham, men det gjør ikke jeg. Jeg ønsker å være kul mot folk, og jeg ønsker å være likt. Det ligger en balanse der. Er man sterk, har man overskudd til å være kul mot folk. Er man svak, har man behov for å være likt.

- Har du alltid tenkt sånn?

- Jeg har alltid tenkt sånn, men jeg har ikke alltid handlet sånn.

Les også: De ti verste kjendisbruddene

Mobbestopp

Aksel vokste opp på Lambertseter, dog riktignok relativt sakte. Såpass liten var han at legene på ett tidspunkt tok røntgenbilde av hånda hans for å se om han virkelig skulle forbli to hoder lavere enn de andre i klassen.

- Jeg ble kalt «mikro», og det var jævlig. Men da jeg ikke orket mer, fiket jeg til fyren som mobbet meg. Så ble det stopp på det.

Det han manglet i størrelse, tok han igjen i stil, kan moren hans fortelle. På skolen kompenserte han for høyden med å bråke i timen, og lite tyder på at han hadde den største interessen for skolevesenet. Aksel er nemlig tilhenger av fri tanke, og begrunner sin tro med et bilde på det han ser som det nærmeste vi kommer religion i vår tid.

- Alle stammesamfunn har en totempæl, eller en hellig ku, eller et eller annet som de forholder seg til hver dag. I vårt samfunn er det en ting vi forholder oss til på en ganske så lik måte, og det er trafikklys. Alle er enige om at de som kjører på rødt er tullinger, og at de som følger trafikkreglene og venter på grønt ... ja, at det er bra folk. Og alle er enige om at når det blinker gult, skal man passe på hverandre og kjøre når det er ens tur. Da senker folk farten, setter opp blikket, ser til venstre og høyre. Folk blir mye mer oppmerksomme på andre mennesker. Én dag i uka synes jeg vi kunne hatt et slags gulblink-anarki. Det hadde vært fint for menneskene, sier motormunnen og hopper rett over i en historie fra Statens Teaterhøgskole, hvorfra han uteksaminerte i 2001.

- En periode var det så ekstremt seriøst der, at jeg på ett tidspunkt satte opp en gullfiskbolle, med fisk og blå sand, og skrev en lapp: «I den senere tid har styret på teaterhøgskolen sett at samarbeidet mellom elevene kan forbedres. Vi har derfor kjøpt inn dette problemet som skal løses. Fisken skal mates tre ganger om dagen, og dere må selv finne ut hvem som skal gjøre det. Vennlig hilsen styret og lykke til.» Folk ble kliiiin gærne.

Aksel gliser så burgerbiter skyter, umerkelig for hovedpersonen, ut av munnen på ham.

- Det som skjer på en kreativ skole er at folk begynner å bruke oppfinnsomheten sin. De lagde navnekonkurranser og lister og greier, så jeg tok ned lista og skrev: «Styret har lagt merke til at elevene ønsker å sette navn på problemet. Det er ikke ønskelig. Vi vil at problemet skal være i fokus, ikke ... ikke ... ikke ...(Aksel hikster mens han forteller dette) at man skal navngi det».

Han trekker pusten.

- Til slutt var det en jente som skylte fisken ned i do. End of story. Hun tok vekk problemet, og det er en klar løsning. Sånne ting bør man gjøre mer av. Ikke kaste fisk i do, nødvendigvis, men gjøre noe som utfordrer en hver dag. På skolen hadde jeg en regissør fra Litauen som sa en ting jeg lever etter: «Talking is shit. It's necessary to act». Og det er så riktig, sier Aksel.

Med et blikk som en gladvalp på årets første vårdag, og munnen full av skipperburger, kan Aksel konstatere at maten var «faen så god».

- Jeg er glad i folk, da, og så sitter jeg og babler, og når jeg er ferdig kan jeg plutselig «Å, nei ...». Det hadde lønnet seg å holde litt igjen en gang iblant. Jeg har aldri vært i militæret, men når det kommer til det å sette seg selv i situasjoner... altså, vi hadde jo bestemt oss for å dimme, hele gjengen. På sesjon sitter dermed 40 gutter fra Lambertseter og juger som noen svin: «Jeg ser ikke på det øyet og hører ikke på det».

Men det som skjer med meg da, er at konkurranseinstinktet og viljen til å lykkes slår inn 100 prosent: «Høyre øret, ja! Venstre øret, ja! 4, 8, 12, 16. Nå løper jeg, ja!». Jeg er helt idiot. Ber de andre være stille og ... hehehe ... jeg er i en åpen konkurranse! Det ender med at jeg gjør det best av alle og får velge selv hvor jeg skal være i tjenesten.

Aksel tar en kunstpause.

- Når jeg går derfra, slår det meg plutselig; hva faen er det jeg har gjort?

- Men du dro aldri i militæret?

- Nei, jeg var domfelt og dermed ikke sikkerhetsklarert.

Les også: - Som å sitte i fengsel

Angrende synder

Han er drittlei av å snakke om det, men norsk presse elsker en angrende synder. Her kommer en kortversjon av Aksels kriminelle løpebane til glede for nye lesere: Tidlig på 90-tallet tilhørte han et miljø som brukte store deler av tiden sin på å spraylakkere sporvogner. I utgangspunktet var de en gjeng som ønsket å drive med graffiti som kunstform, men opererer man i skyggen av loven formes nødvendigvis miljøet deretter.

I 1993 blir Aksel tatt på fersken av politiet mens han «utsmykker» noen sporvogner på Ski stasjon. Han velger å legge kortene på bordet og gjøre opp for sine synder. Av gamlegjengen blir han anklaget for å tyste, og det ender i trusler og utfrysning. (Senest i 2006 blir han hengt ut som tyster i musikkvideoen til låten «Noia» av rapperen Pål «OnklP» Tøien. OnklP var for øvrig ni år da tystingen eventuelt skulle ha skjedd, dersom noen ønsker å ta det til seg som et poeng.)

I 2004 debuterer Aksel som manusforfatter og regissør med filmen «UNO». Filmen ses på som et oppgjør med fortiden, og miljøet som portretteres bærer mange likhetstrekk med miljøet Aksel hang i som tagger. Ifølge politiet befinner mange i den gamle kretsen til Aksel seg idag i det de betegner som gjeng- og ransmiljøet på Østlandet.

- Har du gjort deg opp noen tanker om hvor du ville vært i dag dersom du ikke brøt ut av miljøet?

- Nei, det har jeg ikke ofret en tanke. Etter premieren på «UNO» var jeg ferdig med alt. Man legger ting bak seg og går videre. Men jeg har tenkt på hvor jeg ville vært dersom jeg ikke hadde kommet inn på teaterhøgskolen. Da hadde jeg søkt kunst- og håndverksskolen, og jobbet som bildekunstner.

Les også: Porno ble Bush-kunst

Macho

«BAD BOY SEAN Penn - The Next James Dean». Aksel ler lenge. Aksel ler godt.

- Det er den råeste overskriften jeg har sett i et intervju noensinne.

Han nærmest staver forsideteksten fra Rolling Stone Magazine, 26. mai 1983, ut i luften.

- Det er alt på en gang, det. Du trenger ikke gjøre noe mer etter den overskriften, sier han.

Det er mulig det skyldes bole-imagen fra «UNO», men tenk Aksel Hennie og sannsynligheten er stor for at det popper opp adjektiver som «macho og badboy». I senere tid har han imidlertid grått ved flere anledninger.

- Hæ? Har jeg det?

- Ja, du gråt da du leste manuset til «Max Manus», og du har grått på kino, og ...

- Jeg er ikke så opptatt av å være macho. Det er viktigere å være ærlig i forhold til sine egne følelser. Jeg er oppvokst i en familie der det er lov å vise følelser og være et levende menneske. Det setter jeg enorm pris på.

- Men du er ikke flink til å være alene?

- Jeg føler meg ikke så veldig alene nå, så jeg er blitt flinkere på det. Alle ting en er oppmerksom på har man en plikt til å gjøre noe med. Merker man at man er dårlig på å være alene, må man gjøre noe med det, ellers så godtar man jo at man har den svakheten. Og det blir en belastning for deg selv og for andre. Det nytter ikke å si «Jeg er sjalu, jeg. Sånn er det bare». Vet du det, må du gjøre noe med det. Synes jeg. Når folk sier: «Å gjøre regi på en spillefilm før du har gjort noe som helst annet¿ det funker ikke.» Jo, det gjør det. Det velger man selv, sier Aksel og ser utover Youngstorget i Oslo.

- Men var det ikke dristig å lage «UNO» etter kun å ha hatt noen få hovedroller?

Aksel tenker seg om. Det er de lengste fire sekundene i dette intervjuet.

- Altså ... jeg skjønner at jeg tok en stor sjanse når det kom til «UNO». Det kunne gått skikkelig dårlig. Det skjer jo hver uke. Jeg ville blitt lei meg, men jeg var dritheldig. Karrieren min er jeg enormt takknemlig for.

- Men det handler jo litt om talent også?

- Jeg tror man må være ekstremt ignorant for ikke å skjønne at den plassen kunne vært tatt over av noen andre når som helst.

Brysom gjest

En snau uke etter at dette intervjuet ble gjort slenger redaktøren en utgave av «Her og Nå» på skrivebordet. Bladet siterer fra hjemmesiden til komikeren Terje Sporsem og forteller at Aksel Hennie kastet ut en brysom gjest fra en sushibar i Oslo. Sporsem skriver «Og jeg liker plutselig Aksel Hennie enda bedre». De beste historiene, de som understreker at han er en real og sympatisk fyr, er dem Aksel ikke vil skal komme på trykk.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!