Først ble hun erklært symptomfri fra brystkreften. Så fikk hun post-cancer-fatigue, eller ekstrem utmattelse. Hun var glad over å være symptomfri fra kreften, men likevel var hun altfor syk til å kunne nyte det.

- Det var som å vinne en milliard i Lotto, men likevel ikke kunne bruke pengene, sier Anbjørg Sætre Håtun (36).

Krigssone

I knallrosa kåpe og med røde lepper møter hun oss. Hun er ikke redd for å synes i landskapet, Anbjørg. Slik har hun alltid vært, forteller hun smilende.

- Jeg liker å kle meg i sterke farger. Det er en del av personligheten min, sier hun.

Leppene var like røde den gangen da hun dro til sykehuset for å undersøke brystet en førjulsdag i 2003. Resultatet hadde en helt annen farge.

Den endelige diagnosen fikk hun i februar 2004. Så fulgte mange måneder med usikkerhet om hvor omfattende sykdommen var. Tre operasjoner og mange strålebehandlinger måtte til for å fastslå at kreften ikke var spredt, og at svulsten i det høyre brystet var borte. Under hele denne perioden fortsatte hun å lede helseprogrammet Puls på NRK hver mandag. På skjermen snakket hun om kreft, på ettermiddagen dro hun for å få strålebehandling på Ullevål.

Anbjørg Sætre Håtun og mannen Jon

PÅ KRYKKER: Anbjørg Sætre Håtun er kreftfri, men trenger fortsatt mye hvile. Her sammen med ektemannen Jon © Foto: Sara Johannessen/Scanpix

Hun ville fortsette i jobben for å holde fast ved det som var normalt. Samtidig var kroppen i konstant alarmberedskap. Var det kreft også i det venstre brystet? Hva slags behandling skulle hun få? Hun fikk motstridende beskjeder fra sykehuset.

- Det var som å leve i en krigssone. Jeg var hele tiden forberedt på angrep, og jeg ante ikke hvor angrepene kom fra neste gang, beskriver hun.

Da hun var erklært symptomfri for kreften, var hun mer enn klar for å ta opp igjen det gamle livet sitt. Det livet som konsentrerte seg om jobben, om kanskje det var på tide å forsøke å få barn snart, om å delta i det sosiale livet og nyte kjærligheten med ektemannen Jon Andreas Håtun, også kjent som Jono El Grande. Men Anbjørg var helt utslitt. Så utslitt at hun måtte ligge i sengen. Hele dagen. Hver dag. Hun orket ingenting.

- I flere perioder lå jeg på pikerommet mitt hjemme hos mor og far i Trøndelag. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte meg alene, og Jon hadde jobben sin å passe, minnes Anbjørg.

Vendepunkt

Hun beskriver sykdommen som å ha en kraftig influensa. Helt slapp, frysninger, verking i kroppen. All aktivitet gjorde vondt verre. Hun kunne ikke lese, ikke se TV, ikke noe som krevde energi.

Anbjørg beskriver en følelse av å være fanget i sin egen kropp.

- Det føltes som om livet gikk forbi mens jeg bare lå der og ikke kunne delta i det, sier hun.

Det første vendepunktet kom etter rundt to år med utmattelse. Da begynte hun å akseptere situasjonen.

- Når man er syk, tror man hele tiden at sykdommen snart skal gå over, og så skal alt bli som før igjen. Men etter omtrent to år begynte jeg å forsone meg med at livet var forandret, og kanskje ikke kom til å bli slik det var før jeg ble syk, forteller hun.

Anbjørg Sætre Håtun og Jono El Grande

DEN STORE KJÆRLIGHETEN: Anbjørg Sætre Håtun er takknemlig for at hun kan få dele livet med sin store kjærlighet, ektemannen Jon, kjent som Jono El Grande © Foto: Morten Bendiksen

Bok og blad

Sakte, sakte har Anbjørg fått tilbake litt av det gamle livet sitt. I dag er hun blitt så bra at hun bare trenger to økter med hvile på en dag. Én time om gangen. Hun synes fortsatt det er kjedelig å måtte gå og legge seg i stedet for å være i aktivitet, men er glad for at hun stadig blir litt bedre.

- Nå har jeg skrevet bok også. Tenk at jeg har klart det! Det viser at man kan bli bedre selv etter å ha vært sengeliggende i flere år. Og det er den gode nyheten jeg har å fortelle til alle som er i en lignende situasjon, sier hun med et strålende smil.

Og hun håper boken, «Livslyst», vil være til trøst og inspirasjon for andre som møter motgang i livet.

Med en fast helsespalte i bladet Kamille har hun også begynt så smått å jobbe med sitt gamle fagfelt. Om hun satser på å komme tilbake til NRK etter hvert, må helsen bestemme. Det samme gjelder for familielivet.

- Jeg har lært meg å sette pris på det som er bra med livet mitt, og så får jeg bare se hva som skjer. Jeg vil gjerne ha barn en gang, men vi får se. Uansett så lever jeg sammen med min store kjærlighet, og det er jeg lykkelig for, sier hun.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!