KARI SIMONSEN ER SIKKER PÅ AT DET VIL GÅ FORFERDELIG GALT

Livet er fullt av bekymringer

Når Kari Simonsen ikke får sove, tenker hun på alt det forferdelige som kan ramme henne. – Fordelen med å være hypokonder, er at man får livet i gave – hver gang, mener hun.

GÅR BRA: Kari Simonsen er full av bekymringer – men det går som regel bra, hver eneste gang.

GÅR BRA: Kari Simonsen er full av bekymringer – men det går som regel bra, hver eneste gang. Foto: Foto: Lasse Eriksson

Publisert

– Usj! Speil burde vært forbudt. Det forteller med all mulig tydelighet at årene har gått, mener Kari Simonsen (77) og skuler mistenksomt på sitt eget speilbilde i garderoben på Oslo Nye Teater.

– Og det samme gjelder hvor gammel man er, føyer hun morskt til.

 – Ta det tallet som står i parentes i teksten noen linjer over her. Det er jo enda en påminnelse om at jeg er ett skritt nærmere teppefall.

Lite å klage over

Hun sukker, legger hodet på skakke, før et forsiktig lite smil brer seg over leppene. For tross alt har hun lite å klage over. Hun er sprek som en gyngehest, har barn og barnebarn som hun er uendelig glad i, hun har gode venner og er etterspurt som aldri før. Men likevel alle disse bekymringene. De har fulgt henne så lenge hun kan huske.

– Legg fra deg bekymringene før du går til sengs, er jeg blitt rådet til. Men hvor skal jeg legge dem, da? spør hun, før hun utdyper:

– Blir jeg liggende våken, kommer det til meg – alt som kan gå galt. Jeg er som en svamp. Jeg bruker mer energi på å bekymre meg, enn på konstruktive ting. Men fordelen med å være bekymret, er at jeg føler jeg får livet i gave hver gang det går bra, konkluderer hun.

En krise hadde oppstått

En uke før sesongpremieren på «Jul i Blåfjell» på Oslo Nye Teater før jul, ble Kari oppringt. En krise hadde oppstått. Kunne hun steppe inn i rollen som Dronning Fjellrose? Kari sa ja. Det sitter i ryggmargen. Hun er tross alt frilanser. At hun jobber i Hotel Cæsar på dagtid – og at det kanskje burde holde for en i hennes alder (der var den alderen igjen, gitt!) – slo henne ikke før hun hadde lagt på.

Men alt går. Det eneste som synes umulig, er å ferdigstille luen som hun begynte å strikke på rundpinne for flere måneder siden. Hun har knapt vært hjemme.

Og Kari har ingen planer om å trappe ned på jobbingen. Det er ikke fordi hun må stå på scenen. Men fordi hun ikke kan annet. Hun vet ikke hva hun skal gjøre i stedet. Hun har ingen hobbyer.

Jævlig forbanna

– Jeg prøver meg av og til på et kryssord, men blir – unnskyld uttrykket – jævlig forbanna når jeg ikke får det til. Sudoku har jeg ikke turt å nærme meg, av frykt for at det skal gå på selvtilliten løs. Men jeg er glad i å lese, glad i å se på TV, og jeg trives – merkelig nok – svært godt i mitt eget selskap. Jeg forteller til og med vitser til meg selv, og – hold deg fast – ler hjertelig, forteller Kari, og nå er smilet hennes i ferd med å bli riktig stort og bredt.

Den påbegynte luen kommer neppe til å bli ferdig med det første. For når hun nå har summet seg litt etter «Jul i Blåfjell», er hun i gang med nye forestillinger av stykket «Kjærlighetsbrev» på Oslo Nye. Der spiller hun sammen med Toralv Maurstad (88), som hun har kjent store deler av livet.

Nære og kjære

Men mange nære og kjære er også borte. Som Wenche Foss, Aase Bye og Rolv Wesenlund. I mars i fjor mistet Kari sin nære venninne Lollo Schanke, enken etter revylegenden Einar Schanke. Lollo var en del av en sammensveiset venninnegjeng der også Liv Ullmann er med.

– Det er det mest deprimerende med å komme opp i årene; at det er så mange som er borte. Det er vemodig. Jeg tenker masse på dem, forteller Kari, som har gått forbi sin far – høyesterettsadvokaten – i alder. Jon Simonsen ble 75 år. Men Kari har et godt stykke igjen før hun når sin mor Marie Louises alder. Hun ble 97.

97 spreke år

– Og vi snakker 97 spreke år. I oppveksten tok vi barna henne som en selvfølge. Hun var jo alltid der, hjemmeværende, som de fleste kvinner på den tiden. Først senere forsto jeg hvor driftig hun var. Hun drev utstrakt veldedighetsarbeid for Røde Kors, og ble hedret med Kongens Fortjenstmedalje i gull. Savner etter henne har kommet etter hvert.

Raus og snill og var også høyesterettsadvokaten. Uansett hva Kari fant på av ugagn, var det alltid et fang å krype opp på etter at man hadde tilstått sine ugjerninger.

– Selv da jeg helte ut juleakevitten hans. Det var 1. juledag 1941, og krig i landet. Far hadde gledet seg lenge til den drammen. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg hadde vel hørt at brennevin gjorde folk fulle, og at fulle menn var skummelt. Men selv da virket han forståelsesfull. Selv om jeg tror det satt svært langt inne, smiler Kari Simonsen.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning