Et mirakel at jeg lever

– Fire av gjerningsmannens kuler traff meg. Det er et mirakel at jeg ikke ble drept, sier Hussein Kazemi (23) til Her og Nå.

– Selv om jeg er takknemlig for at jeg lever, har det som skjedde til dels tappet meg for kraft og ambisjon. Før Utøya hadde jeg et klart mål om å bli advokat og hjelpe andre. Nå er målet mer som en fjern drøm. Skolegangen er blitt mye tyngre etter Utøya, forteller Hussein.

Like fullt vender han tilbake når AUF – for første gang siden massakren i 2011 – legger sommerleiren til øya i Tyrifjorden.

– Jeg har vært her på minnestunder og offisielle markeringer. Men det blir annerledes og rart å komme hit på leir. Samtidig skal det bli godt å få Utøya i gang igjen, sier Hussein.

 

Fra himmel til helvete

AUFs sommerleir i 2011 var Husseins første møte med norsk organisasjonsliv.

Han vokste opp i Afghanistan. Han var foreldreløs, og i 2009 fikk Hussein og hans to yngre brødre komme til Norge.

– Jeg lærte meg norsk ganske raskt, og meldte meg inn i AUF for å få norske venner og lære språket enda bedre. Jeg dro med to kurdiske venner. Én av oss kom aldri hjem, konstaterer Hussein.

Men frem til 22. juli ved 17.30-tiden hadde alle det fint.

Dagen før massakren hadde Hussein spilt fotball på laget til daværende helseminister og nåværende partileder, Jonas Gahr Støre. Men så kom Breivik.

– Jeg oppholdt meg i lillesalen i kafébygget. Plutselig kom noen vettskremte ungdommer løpende opp trappen og inn. De ropte at noen skjøt. Jeg gikk ut for å se om det var falsk alarm. Stivnet midt i trappen. Derfra, på ti meters avstand, så jeg en mann i politiuniform som bar et stort våpen. Rolig og fokusert sto han og skjøt mot teltene. Og mot folk som flyktet fra teltene.

 

Bare to meter unna

Hussein rygget tilbake og inn i kafébyggets lillesal. Glemte å lukke døren.

– Der inne var det mange som skrek og hadde panikk. Jeg tenkte jeg måtte støtte dem. Vi gjemte oss bak et piano som sto der. Ikke et veldig godt gjemmested. Vi lå, eller satt på kne, og holdt rundt hverandre, husker Hussein.

Og Breivik kom. Det første han gjorde etter skytingen på teltplassen, var å gå de 12 trappetrinnene opp til lillesalen.

– Vi lå i en haug, i en ring. Plutselig var han der. Jeg så ham aldri. Bare hørte at han begynte å skyte. Skudd etter skudd. Jeg skjønner ennå ikke hvordan jeg overlevde. Jeg lå øverst. Han må ha stått to meter unna.

 

Reddende engel

Men Hussein overlevde. Han og én annen.

– Vi var åtte stykker i den klyngen. To av oss ble alvorlig skadet. De seks andre døde. Deriblant Mona Abdinur, som jeg hadde spilt fotball med dagen før, forteller Hussein.

Hvordan han selv overlevde?

– Det vet jeg ikke. Alt jeg vet, er at jeg hører mange skudd, og kjenner en smerte i albuen. Så stopper skuddene opp. I ettertid har jeg skjønt at han ladet om, eller byttet våpen. Jeg vet bare at jeg reiser meg og løper. Gjennom storsalen, ut døra og inn i skogen. Mens jeg løper ut, hører jeg skuddene begynne igjen.

Barføtt, i shorts og en regnjakke med kulehull, virrer Hussein rundt i krattskog og ulendt terreng. Han skjønner ikke at han er skadet. Ikke før en lyshåret jente med trønderdialekt snakker til ham.

– Jenta begynner å gråte. Jeg skjønner ikke hvorfor, men så peker hun på bena mine. Først da ser jeg at jeg blør ganske mye fra to store skuddsår. Ett i hvert lår.

Med ett kjenner Hussein hvor svak han er. Stine ber ham legge seg ned på bakken. En annen jente kommer til. Hun heter Janne, er 16 år gammel, og kan førstehjelp. Jentene ofrer topp og singlet. Sammen forbinder de Husseins tre skuddsår. To i lårene, ett ved albuen.

– Gjerningsmannen må ha stått så nær at han skjøt tvers gjennom meg. Uten å treffe ben eller nerver. Det var derfor jeg kunne reise meg og løpe, sier Hussein.

 

Tre blir til fire

Janne kysser ham på halsen og kinnet, flere ganger, og hvisker at de skal passe på ham. At han skal overleve dette.

Inne i skogen dukker også Herman Heggertveit opp. Ingen av de fire kjenner hverandre fra før – en flyktning fra Afghanistan, en jente fra Trondheim, en jente fra Kristiansand og en gutt fra Tønsberg. Men den tilfeldige kvartetten bestemmer seg for å holde sammen. De hører skudd som nærmer seg.

– Plutselig løper en klynge ungdommer forbi oss i vill panikk. Vi skjønner at vi må bort. Men jeg klarer ikke lenger å gå. Da sier Stine: «Jeg kan sitte her med deg». Men da risikerer vi begge å dø, så jeg roper til henne: «Bare gå!»

Det ender med at alle fire går samlet. De tre andre støtter opp Hussein på begge sider.

– Vi kommer forbi pumpehuset. De som gjemmer seg der, vinker til oss. Signaliserer at vi kan komme dit. Men Herman er skeptisk. Han vil videre. Vi hører skudd. Så vi fortsetter. Senere viste det seg at nesten alle som gjemte seg ved pumpehuset ble drept, forteller Hussein.

De møter en av Husseins venner også. Ved Bolsjevika. Vennen vil ha Hussein til å bli der. Men Husseins lojalitet til hjelperne er så sterk at han blir med dem. Like etter blir Husseins venn skutt og drept.

 

Møter terroristen

De møter en jente som er skutt i hodet. Janne sier hun vil bli igjen og ta seg av jenta. På veien videre mot sørenden av øya mister de Stine.

Hussein sitter på sydspissen, helt nede i vannkanten, med ryggen mot vannet. Herman sitter ved siden av, med blikket vendt i en annen retning.

– Plutselig ser jeg en politimann komme ut av skogen. Han går mot oss. Jeg er lammet. Klarer ikke å si noe. Den falske politimannen ser på meg, og spør: «Har dere sett ham, eller?»

Herman, som nå tror de er reddet, snur seg mot Breivik. Peker og forklarer hvor han sist hørte skudd.

Men så ser Herman at politimannen ikke er interessert i svaret. Likegyldig begynner han å lade våpenet, mens han fortsetter mot dem.

– Da kaster Herman seg uti vannet, uten en lyd. Selv nøler jeg ett sekund, for jeg er så sliten, og dessuten er jeg skutt tre plasser. Svømme kan jeg heller ikke. Men jeg kaster meg uti. Prøver å holde meg under vann. Kravler bortover. Kulene suser rundt meg. Den lyden når de bryter vannflaten, duff duff duff. Han skyter mot hodet, og det redder meg. Hadde han siktet mot kroppen ville han ha truffet, mener Hussein.

 

Treffes for fjerde gang

Hussein klarer å kave seg bak en stein i vannet.

– Der, bak den steinen, ble jeg ordentlig redd for første gang. Jeg var sikker på han kom til å treffe meg. Jeg tenkte for meg selv: «Jeg trenger ikke å se når jeg dør». Så jeg dukket hodet under.

Og Breivik treffer til slutt, men bare ankelen. Hussein er nå truffet av fire skudd. I tillegg blør han kraftig fra et sår i brystet.

– Da jeg vitnet under rettssaken, kommenterte forsvarer Geir Lippestad at jeg må ha vært den eneste som hadde direkte kontakt med gjerningsmannen – og overlevde.

To-tre ganger er Hussein oppe og puster, mens Breivik skyter andre ungdommer. Så blir det stille. Helt stille.

 

Redningen

Hussein tenker at Herman er død. At alle er døde, unntatt ham.

– Etter en stund, et par minutter kanskje, hører jeg noen rope: «Er dere ekte politi?»

– Jeg titter frem. Jeg ser mange som ligger drept i vannkanten. Vannet er rødt. Og jeg ser tre politifolk. Skjønner at de er ekte. Jeg roper om hjelp, men det kommer bare noen pip. Ingen hører meg.

Så blir Hussein oppdaget av en ung gutt som vasser ut til ham. Gutten roper til politifolkene: «Her ligger det en som er skutt overalt».

Da kommer en av politifolkene ut. Han forbinder ett av sårene, det som blør mest, med forstykket til sitt eget våpen. Han smiler til Hussein, og sier: «Når du kommer på sykehuset, så husk å si til dem at dette forstykket tilhører meg».

Dager og uker går før Hussein får vite nytt om sine tre hjelpere. Deler av tiden ligger han på sykehus. Til slutt viser det seg at alle tre har overlevd Breiviks massakre. Herman hadde svømt og svømt og kommet seg utenfor skuddhold.

Siden har kvartetten møttes flere ganger. Det har vært godt. Men fortsatt er 23-åringen sterkt preget. Det er ikke blitt bedre med tiden.

– Jeg mangler glød og ambisjon. Utøya har satt meg tilbake, særlig med tanke på skolen. Men jeg vil ikke ha noe stempel som «Utøya-offer». Jeg snakker aldri om Utøya når jeg møter folk, sier Hussein.

Men Hussein har også gode dager. Han tar opp fag, har deltidsjobb med ansvar, er styremedlem i 22. juli-støttegruppen i Oslo, har flyttet på studenthybel, og drømmen om å bli advokat har han ikke gitt opp.

Norsk føler han seg også.

– Jeg blir mer og mer glad i 17. mai. Det er den dagen i året da det er lettest å komme i kontakt med nordmenn, sier han.

Denne saken ble første gang publisert 07/08 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.